Uenige om hvor vi skal bo.....Trenger råd

[Nesly]

Jeg og mannen bor i 2.etasje i generasjonsbolig med foreldrene hans nede. Vi har en sønn på snart 10 mnd.

 

Vi har bodd slik i noen år og jeg kjenner jeg er veldig klar for å flytte. Å bo sånn så lenge har vært en prøvelse, særlig da vi kom hjem fra sykehuset med sønnen og svigers som kom løpende opp bare de hørte et lite grin.. Ellers er det mange ting som svarer til at vi bør flytte. Vi deler postkasse og inngang og vaskerom med svigers, noe som fører til at vi bor veldig tett, og jeg får lite privatliv.

 

I tillegg syns jeg det er stress å bo i 2. etasje med barn.

 

Problemet er at mannen min ikke vil flytte. Hver gang jeg tar det opp med han sier han "tja...vi får vel kaskje begynne å se oss litt rundt" men det skjer aldri. Alle husene til salgs som jeg finner på finn o.l og syns virker interessange og viser han finner han noe feil med, eller klager på at det er alt for dyrt. an selv kommer aldri med tips om hvor han ønsker å bo. Innerst inne tror jeg ikke han vil flytte i det hele tatt, han trives utmerket der vi bor nå.

 

Noen som har tips til hvordan få han til å skjønne at vi må flytte? Har snart prøvd alt. Hjelp....dette sliter sinnsykt på forholdet vårt:(

 

 

 

 

[Gjest]

Off ikke en lett situasjon dette.

Tror du må sette hardt mot hardt. fortell han at om dere ikke flytter så er du redd forholdet ryker. slik hadde det føltes for meg iallefall om jeg hadde vært i din situasjon.

 

Alt de gjør vil jo bare irritere vettet av deg tilslutt.

 

Ta deg en rolig prat med han i helga. Og dessuten er det jo utrolig billig å kjøpe nå frem mot jul. tror jeg leste det på vg i dag.

[Gjest]

Jeg skjønner veldig godt at det der er vanskelig! Uffa meg!

 

Jeg synes du skal si akkurat hvordan du synes det er å bo der om du ikke har gjort det allerede. "Hvis du er glad i meg og bryr deg om hvordan jeg har det så finner vi et nytt sted å bo?" Det er jo viktig for ham også at du er blid og fornøyd og har det bra. Hvis ikke han skjønner dette hadde jeg tatt i litt hardere og sagt at da flytter jeg ut med barnet, så får du bor her med foreldrene dine! Det burde få han til å tenke litt! (Har nettopp gjort det samme selv og det var det eneste som funket) Jeg truet med å flytte til min mor. Få ham også til å tenke seg å bo med dine foreldre så tett og spør om han hadde orket det?

 

En ting til er at om du blir sliten og lei deg av å bo der går det jo utover barnet at du sliter. Barnets ve og vel er jo også viktig for ham, så du kan jo nevne at barnet merker at du er lei og oppgitt. (hvis det stemmer da. Det gjorde det nemlig her) Masse lykke til!

 

Klem

[Nesly]

Takk for svar...!

 

Ja,. det er en veldig vanskelig situasjon. Tar det opp med han hele tiden, rolig, sint, griner osv.. vet snart ikke hvilket hjelpemiddel jeg skal bruke lengre og hva jeg skal gjøre for å få han til å innse alvoret. Jeg har sagt til han at jeg er redd dette skal ødelegge mellom oss.

 

Ja, det er slik at jeg irriterer meg over hver minste ting med svigers. Jeg føler faktisk det har gått så langt at jeg ikke kan fordra dem lengre. Forholdet vårt er helt ødelagt fordi jeg har bodd så tett innpå dem så lenge.

 

Jeg prøver hele tiden og finne og tipse om billige boliger, si at det er mange boliger som går under prisantydning osv. Dette nekter han for, og sier at det er helt rå pris om at vi helst bør vente 5 år før vi kjøper fordi da er merkedet kanskje bedre. 5 år, hallo..

 

Å true han føler jeg blir helt feil.. Vi giftet oss for 3 mnd siden og syns det er helt tragisk at vi ikke klarer å bli enige om dette.

[Gjest]

Kan dere finne et sted å leie da? Til prisene er på hans nivå?

[Gjest]

Ja dette er jo ille.

Merker han ikke at forholdet mellom deg og foreldrene hans lider???

 

Jeg har også lite tilovers for å "true" seg til viljen sin.

Og dersom dere nettopp har giftet dere så skulle dere / du gått å tenkt på helt andre tinger.

Men din livsglede kommer til å bli lidende dersom du har det slikt.

Må dere kjøpe da??? Det viktigste er vell å komme seg bort. Dere kan vell leie en annen plass?

 

Jeg hadde nok i dette tilfellet sagt fra om at det ikke går å bo slik, og at jeg hadde flyttet uansett og at han selvsagt er velkommen til å bli med

 

(litt satt på spissen da)

 

Du har min største medfølelse, jeg hadde ikke klart å bo slik med mine egne foreldre engang jeg... og jeg er veldig nære dem

 

Håper det ordner seg.

[Gjest]

Har vært i litt samme situasjon,bor med svigermor i samme hus.

Hun er veldig snill,men det blir litt tett noen ganger.

I tillegg har vi for lite soverom og ingen uteplass der ungene kan boltre seg.

Jeg har ønsket å flytte i lang tid,men mannen min har holdt igjen for huset her er egentlig en 'gullgruve' med flere utleieleiligheter som bare øker seg i verdi.

Men boforholdet har slitt så på meg,at jeg begynte å bli skikkelig deprimert og ingenting var bra lenger.

Etter et års tid har han endelig innsett det samme som jeg,vi trenger større plass,egen plass og uteplass for ungene så endelig driver vi og ser oss om etter noe eget.

Når endelig avgjørelsen var tatt,har mannen min virkelig begynt å glede seg også ;-)

Men han har litt dårlig samvittighet overfor moren sin som blir sittende igjen her.

Tror kanskje det er greia til menn,de trives med å ha mamma i nærheten;-)

 

Hvis han prøver å skjønne hvordan du føler det,så vil han kanskje se at det er det beste for dere,og at det vil hjelpe på forholdet deres også.

Alt ble hvertfall lettere her.

 

Og som mannen min sa; Jeg vil heller satse på et nytt sted med deg der vi kan ha det bra,enn et hus .Selv om det hadde gitt han en grei inntekt i årene fremover;så må man prioritere det som er viktigst.