Fødsel og død...vanskelig å forholde seg til:-(

[yellowhåpefull]

Pappaen til samboer er blitt alvorlig syk. Han har riktignok vært skrall og syk lenge, men nå nærmer det seg fort slutten. Han har kreft og ligger nå inne på sykehuset ganske så neddopet:-(

 

Han er så beskymret for at han ikke skal rekke å se lille gull før han dør, jeg er 7 dager på overtid og hele slekta + meg håper jo at hun må komme ut nå før det er forsent. Skal på overtidstime på sykehuset på mandag og håper at de pga dette vil sette igang fødselen, selv om jeg da bare vil være 10 dager på overtid.

 

Syns det er så vanskelig å forholde meg til alt nå liksom. Gleder meg jo til at snuppa skal komme, men sorgen over svigerfar ligger jo ved siden av og "overskygger" mye av gleden på en måte. Samboeren og jeg snakket litt om dette igår kveld og han syns dette er kjempevanskelig. Han som hele tiden har gledet seg masse til hun kommer, klarer ikke lenger å få den "lykkefølelsen" når han tenker på det, sorgen blir på en måte for stor til at han klarer å glede seg over noe annet. Jeg føler det jo også slik, samtidig som jeg syns det er så trist at denne siste tiden ikke lenger består av glede og forventninger. At vår "største" felles opplevelse ikke lenger blir en "gledesdag" på en måte...( uff, høres så ego ut når jeg sier det sånn)...:-(

 

Ikke lett å skulle takle død og nytt liv i samme momang, samtidig som kroppen er full av hormoner og å kjenne "presset" fra hans familie ( og han ) på at nå MÅ snuppa komme ut. For hver dag som går så føler jeg mer og mer skyldfølelse for at snuppa ikke kommer og at svigerfars tog snart går.....

 

Tøft det her:-(

 

 

[Heiaar har blitt 2-barnsmor]

Uff, det må være en utrolig vanskelig situasjon! Trist, som du sier, at deres største begivenhet overskygges av sykdom og død. Håper virkelig at du blir satt i gang, eller at fødselen setter i gang så han kan få sett barnebarne sitt før han dør.

 

Ønsker dere "lykke til" (kansikje ikke riktig ord å bruke, men...)

 

Klem

[Maigullet]

Uff da! Føler veldig med dere! Håper jenta deres kommer snart, slik at svigerfaren din får se henne! Opplevde selv at mamma falt om med stor hjerneblødning når minstemann var 2 1/2 måned, og det var helt forferdelig! Selv om hun overlevde, fikk hun veldig store skader, og vi vet ikke hvor mye hun får med seg. Veldig trist at hun ikke får oppleve barnebarna sine, og lillegutt i magen får hun aldri se... (tror ikke hun ser noe). Samtidig veldig trist på barnas vegne at de ikke husker bestemor som den supre dama hun var!

 

Selv om du har veldig lyst til at jenta skal komme ut så fort som mulig,- er det jo ikke en ting du styrer! Det er ingens skyld om det skulle blir for sent. Livet er skikkelig kjipt noen ganger, og det er ikke alt vi råder over. Sånn er det bare. Men, jeg krysser fingrene for at han rekker å se henne! Jeg skjønner godt at det betyr mye for dere alle.

[Happy_girl med MiniMonster!]

ja det er aldri lett når det kommer til tema død. Vi fikk selv beskjed i går om at de har gitt opp behandlingen på søskenbarnet til sambo på 18 år som har kreft. Så her sitter vi med 9 dager til termin, mens han har fått beskjed om at han skal dø i løpet av kort tid..

 

Eneste man kan gjøre er å være der forhverandre å gjøre den siste tiden så bra som det lar seg gjøre.

[4blågutteøyne]

Hei!!! Kan nok på en måte tenke meg hvordan du har det..mitt ståsted var jo ikke helt det samme som ditt men...

 

For ni år siden fikk bestefar lungekreft, samtidig som mamma var høygravid med lillesøstera mi...

 

Da mamma dro inn for å føde så lå bestefar(bare 67år) på det siste på sykehuset, det gikk veldig fort nedover med han da han ble sjuk. Det var veldig sterkt, i det ene øyeblikket så var jeg med på fødselen til min egen lillesøster(jeg var 17 år) og i det andre øyeblikket så var jeg 2 etasjer lenger nede for å fortelle bestefar at han var blitt bestefar igjen..tårene trillet på bestefar da..

Må si det var veldig sterkt da bestemor trillet bestefar opp til barsel i rullestol og se at lillesøstera mi lå i fanget til bestefar..sterkt for oss alle..

 

Dette var veldig slitsomme dager for bestemor..dro på besøk på sjukehuset, i den ene etasjen lå mannen hennes og ventet på døden..noen etasjer lenger opp lå dattera hennes og fødte ett barn..så ekstreme følelser i sving...

 

Bestefar døde 18 dager etter at lillesøster ble født..

 

Det skal sies at lillesøstera mi og bestemor har ett ekstremt nært og godt forhold i dag..ble nok trøsta til bestemor..

[Gjest]

Huff, jeg skjønner godt at det er vanskelig å forholde seg til alt dette.. Kan dessverre ikke si så mye som hjelper dere i deres vanskelige situasjon - men du må IKKE føle på at dine tanker om at deres "gledesdag" blir overskygget, er ego - de tankene er helt naturlige; jeg har selv følt det sånn noen ganger i løpet av svangerskapet, da også vi har sykdom å forholde oss til, samtidig som vi skal glede oss over den lille..

 

Pust dypt; husk at du slett ikke kan styre når den lille snupperulla vil ut; hun kommer når hun selv vil. Lykke, lykke til...! Skal krysse fingrene for at hun ønsker seg ut så kjapt som mulig...og at svigerfar klamrer seg fast til hun er ute,..

 

(Det kan jo være at også svigerfar føler på presset fra familien om at han må holde seg i live, for å se den lille...samtidig som han er sliten og aller mest har lyst til å gi opp...? Eller..? Bare en tanke; har hørt før at det er viktig for den døende å vite at det er "greit" for familien at han/hun gir slipp.. At det er godt for personen å vite at ingen vil bære nag til han/hun fordi han/hun slapp taket for tidlig..Sier ikke at det gjelder din svigerfar, men igjen; bare en tanke.. )

 

Mange gode ønsker,

[lotta72 har fått Anders]

Føler med deg, og vil fortelle deg at det er flere av oss som har vært opp i samme situasjon.

Min pappa døde i mars i år av kreft 61 år gammel. Da var søsteren min 24 uker på vei, og jeg var 9 uker på vei. 4 Dager etter at pappa døde ( og 3 dager før begravelsen) måtte jeg ta utskrapning pga MA.

Jeg hadde fortalt pappa at jeg var gravid bare dager før han døde. Krøp opp i sykesengen til han, og fortalte det.

Det ble umenskelig mye sorg på en gang. Ble heldigvis gravid igjen bare 6 uker senere.

Søsteren min fikk en sønn i slutten av juni, og jeg får en sønn i januar.

Vondt at pappa ikke fikk oppleve alt, men som familie har vi blitt veldig nære, og tar godt vare på hverandre.

Vi klarer absolutt å glede oss over de nye familiemedlemmene.

Jeg har iallefall lært at man er ufattelig mye sterkere enn man tror, og det er virkelig utrolig hva man klarer når man må.

Jeg vil påstå at den den værste fasen har dere akkurat nå. Nå som der ikke vet hva morgendagen bringer.

Sender dere mange varme tanker.