SE HER!!! OPPMERKSOMHET KJÆRE DAMER!! =P

[Irisess 5MA & 4SA lagt på is..]

legger denne ut her da alle er jo her:P

dette er ikke mening som ett krangle innlegg eller noe slikt hvis noen vil det ta det på krangle!

 

for å gjøre ting klart før spm:

 

tenker ikke på det individuelle men det generelle utifra utdannelse(inkl. de som stopper på VGS), standard økonomi i dagens samfunnog dagens samfunn, hvordan standard boligen er da(leilighet, hus vs BOA) hvordan tankegangen er i forhold til det vitenskapelige alder perspektivet.

 

såklart alt er individuelt i forhold til følelser, opplevelser og for den skyld hva man kan rutte med og livet er lagt opp til de involverte til dagens dato. men det er jo ikke det det er snakk om nå. nå er det ett generellt begrunnelses spm.

 

mitt spm er vel egentlig bare hva DERE anser som riktig alder for å starte en familie i forhold til det ovenfor?

 

 

[Irisess 5MA & 4SA lagt på is..]

lite dytt før jeg går å vekker sambo..

[Queen_of_the_road*2_gull]

Jeg kan bare svare for meg.. Da dette er individuelt.

Jeg og smabo ble sammen for godt over 8 år siden, mens jeg fortsatt gikk på u.skolen, vi flyttet sammen etter et halvt år, og har nå bodd sammen i litt over 8 år. Første halve året i leilighet, også kjøpte vi oss hus.

Vi har begge "bare" vgs, og har jobbet siden. Tjener sånn tålelig bra.

Vi har ventet så lenge med å få barn, fordi vi har hatt det så godt uten.. Jeg har heller aldri hatt den voldsomme lysten på barn som noen har. Så vi bestemte oss vel bare for at om vi skal ha barn, så er vel tiden inne nå.. Og jeg tror nok at savnet etter barn hadde kommet etterhvert.

Så for oss var vel rette tiden nå. Men det har vel ikke noe med utdanning å gjøre egentlig...

Vi hadde helt sikkert klart det for 6 år siden også...

Men så klart, godt å vite at alt er i orden før babyen kommer, med faste gode jobber, oppusset hus, trygg og god bil, og en stabil økonomi.

[Maigullet]

For oss var det riktig å vente med barn til vi hadde gjort oss ferdige med utdannelsene våre, og skaffet oss trygge jobber. Vet at mange er flinke og tar utdannelse etter de har fått barn også, - men så flink er ikke jeg! Siden vi visste at vi etterhvert kom til å overta hjemgården hans, syntes vi det var greit å prøve å bo andre steder først, og jobbe andre steder, - ettersom vi ikke ønsker å flytte rundt med barna. Samtidig ønsket vi å få barn mens vi var relativt unge (26), da svigerfar er gammel, og min kjære ønsker å kunne delta mere aktivt i barnas liv. I tillegg hadde vi planlagt flere barn,- og da var det greit å ha litt tid på seg. Selvsagt er det mere vi kunne tenkt oss å ha vært ferdig med før vi fikk barn. Vi totalrenoverte huset mens vi bodde i det da eldstejenta var 1 år og jeg gravid på ny. Var mye sykmeldt og gikk og tråkka i rot med to snekkere rundt meg i et år! (hadde ikke gjort det igjen!!) - men da var vi enige om at det var bedre med ett jævlig år - så får barna vokse opp i et fint hjem istedet for å holde på med oppussing i tjue år.

 

Tror det er fordeler og ulemper uansett hvilken alder man er når man får barn. Det viktigste er at man er innstillt på å få det til

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[SexyLubben =D]

Jeg og sambo er unge (19 og 21), han er elektriker og jeg er ingenting... Har kun artium... Selv jobber jeg som pleiemedarbeider, og som vikar gjennom adecco. Akkurat nå sitter vi med to husleier (får ikke solgt den gamle leiligheta vår), og han med leilighetslån. Så tilsammen betaler vi godt over 15 000 i mnd på leie og lån! Og det er veldig tungt, med en så ustabil og uforutsigbar økonomi (min inntekt varierer fra mnd til mnd). Men har vært svært heldig i valgt av mann, han jobber rundt 50 timer i uka i tillegg til at han tar vare på meg.. Er kjempe stolt av ham!

Jeg ble gravid og syns ikke abort var det rette valget... Så hva kan man gjøre? Vi blir en liten familie i januar, vi... Og det gleder vi oss til, selv om det blir en tid med store utfordringer, men helt sikkert med like store gleder!

[SexyLubben =D]

Glemte egentlig å svare på spm...hehe...

 

Hadde jeg kunnet lagt alt til rette slik jeg ville, så hadde jeg nok ventet i 5 år eller noe slikt.. For da hadde jeg vært ferdig på skolen og ting hadde vært litt mer forutsigbart!

[Supertea]

Jeg blir mor for første gang når jeg er 26, og for meg er dette helt riktig tidspunkt i livet.

 

Jeg har gjort ting litt motsatt av de fleste andre. I stedet for å begynne rett på studier etter videregående, har jeg brukt seks år på å jobbe, reise og rett og slett bli kjent med meg selv. Har prøvd meg i mange ulike yrker, levd ut en del drømmer og bodd litt i utlandet.

 

Nå har jeg etterhvert begynt å kjenne meg klar til å roe meg litt mer ned, og begynt å savne faste holdepunkter i tilværelsen. Derfor har jeg kjøpt meg leilighet i hjembyen, og begynt på en bachelorgrad innenfor et fag jeg virkelig interresserer meg for. Siden jeg har jobbet så lenge, har jeg det meste jeg trenger av ting og tang. Bilen min er ganske ny og jeg har god plass til en baby. Dessuten ser jeg det som en fordel å få barn mens jeg er student, da min fleksible hverdag i praksis vil gi meg mulighet til å være hjemme med barna frem til de begynner på skolen, samtidig som jeg får en mastergrad.

 

I tillegg har mine nærmeste venninner begynt å få barn, noe som gjør at mitt barn vil få en omgangskrets, og jeg selv har nære venner som er i samme båt. Jeg synes det også er litt viktig.

 

Men det viktigste av alt er at det er først nå jeg har følt meg klar for å få barn. Det siste året har ønsket om et barn, en egen familie, blitt sterkere og sterkere. Jeg har aldri vært den typen som har lyst på barn, og langt i fra vært noen husmor... Så jeg tror jeg trengte litt tid med meg selv, litt tid til å bare leve livet, før jeg kunne stifte familie. Så jeg er veldig glad for at jeg har ventet.

[Erisa*]

Jeg tolker det som at du mener for dem som har mulighet til å planlegge:

Jeg mener man får kjenne etter magefølelsen, og bli foreldre når det føles riktig:) Det er IKKE avhengig av hvor mange penger du har og om du har nådd målene dine, men om du føler at det nå er plass til et barn i livet ditt.

 

Jeg går med et svært planlagt barn i magen. Mannen min jobber 80% som sykepleier (ikke akkurat supergodt betalt), og jeg er student med litt under 3 år igjen av legestudiet. Vi har ikke hus eller bil, bor i leilighet en halvtimes spasertur fra sentrum, og gleder oss veldig. Jeg er 24 og han 27. Pengene, huset og bilen får komme senere, det vil ikke jenta merke noe til uansett. Vi har så vi klarer oss, hun skal aldri sulte eller gå i for små klær. Det viktigste er at man kan gi barna et hjem med mye kjærlighet, ikke at hun får et eget rom fullt av leker.

[UpsyDaisy]

Jeg er typen som planlegger VELDIG... Har hatt lyst på barn i mange år, da jeg traff mannen min som 15-åring. MEN begge ønsket høyere utdannelse, hvilket vi nå har. Før jeg begynte på høyskole ville jeg jobbe noen år for å legge opp litt penger.. Ville så jobbe såpass lenge etter jeg fikk fast jobb så jeg hadde krav på permisjonspenger. Ville ha drømmehuset ferdig.. Nå er jeg 29, min mann 30. Vi giftet oss i fjor, flyttet inn i nytt hus i jan. i år og skal ha første barn i februar. Helt perfekt for meg:o) Men fy som jeg har tenkt på at vi kanskje ikke skulle få det til da det endelig passet for oss!!

[Erisa*]

Oj, ja den er skummel for oss som liker å planlegge, februarmamma... Jeg var også redd for at vi ikke skulle "få det til", man vet jo aldri, sant?

Jeg hadde helt sikkert gjort som deg hvis jeg hadde valgt en utdannelse av "anstendig" lengde, ikke studert i 8 år som jeg gjør nå.

[Sjokoladebananer]

Jeg er 30 år og førstegangs. Sambo og jeg traff hverandre mens vi studerte, og har nå vært sammen i 6 år. Vi har begge lang utdannelse, og er begge opptatt av å planlegge og føle at vi har ting på stell. Vi har nå begge gode jobber,god økonomi, hus og bil. For oss har det vært riktig å vente såpass lenge som vi har, og vi er overlykkelige for at det klaffet når vi først startet å prøve.

 

For å svare på spørsmålet til HI, mener jeg det blir galt å sette en absolutt aldersgrense på når det er riktig å få barn. Noe jeg også synes svarene i denne tråden illustrerer. Her ser man ulike mennesker i ulike situasjoner som har valgt ulike tidspunkter. Felles for de fleste svarene synes imidlertid å være at mange heldigvis tenker gjennom hva det er de begir seg utpå, og har gjort seg mange tanker om hvordan de skal løse oppgavene som ligger foran dem. Og DET mener jeg er det viktigste, ikke hvor gammel man er, man at man tar en bevisst og ansvarlig beslutning. Da spiller ikke absolutte tall som 20, 25 eller 30 noen rolle.

 

[mamma`n til nurk]

Vel, jeg har hatt fast jobb siden jeg var 21. Har hatt lyst på barn siden jeg var 20, men det forholdet jeg var i da, så jeg liten fremtid i, da min samboer valgte å prioritere tiden sin mellom playstation og spilleautomater istedet for meg og husarbeid etc(nektet plent å gjøre noe...) Forholdet gikk til h****** 3 år etter, var så singel i 2,5 år før jeg ble sammen med mitt livs store kjærlighet(som jeg var utrolig betatt av allerede som 16 åring) Etter 2 mnd flyttet vi sammen, han fikk seg jobb samme mnd, og jeg sluttet på pilla:)

 

Har kun videregående, samme med sambo,jeg tjener ok(for å jobbe i barnehage), han tjener bra(jobber i industri) Har vel en inntekt på litt i underkant av 600.000 i året tils. har grei leilighet som vi leier, skal bygge et xtra soverom i januar(huseier betaler:)

 

Jeg er 27, sambo er 34. Vi blir ikke yngre, og vi er begge enig i at uansett åssen forholdet går, så har vi valgt riktig partner hva barn angår. Kan ikke tenke noen andre som far for mitt barn.

 

[Irisess 5MA & 4SA lagt på is..]

Grunnen til at jeg spør som jeg gjør er når jeg ser inne i dette forumet så er det jo "ungt" å få barn som 21-26 åring til tross for at de føler seg klare, utdannelser er ferdige osv og osv. så jeg var vel bare nysjgjerrig på om det var noen som egentlig klarte å sette ett tall perspektiv(aldersperspektiv) å gå ut ifra?.

 

Jeg selv er 19 strx 20 med en samboer og forlovede på 30år vi har økonomien i orden og har råd til å kontant kjøpe ett hus. vi har begge inntekter og utdannelse. min kan jeg gå lengre med og vurderer det, men i det tilfelle blir ikke det før etter 5års praksis. Fordi da krever det ikke annet enn ett halvtårig kveldskurs. og det er noe en burde kunne klare eller hva?

vi har nå prøvd i 15mnd uten hell og jeg har problemer som er utredet så da vil det jo ta lengre tid å bli gravid. jeg føler det er riktig for meg nå og samme gjør sambo(han burde jo sånn sett begynne å føle det:P)

 

[Gjest]

Jeg synes det er vanskelig å svare på spørsmålet ditt - synes ikke det er en generell alder som er rett for noe så individuelt..

 

Det går på så mye, og jeg kan bare si hva jeg føler er riktig:

Jeg har alltid hatt lyst på barn og vært fryktelig verpesyk i alle år. Likevel har det aldri kommet på tale med noen av mine tidligere kjærester, da det ikke føltes aktuelt i det hele tatt. Da jeg traff sambo var det noe helt annet - det føltes helt riktig, og vi visste begge to at vi ville ha barn sammen. Uten den følelsen av at jeg hadde "rett" mann, ville jeg nok ikke vurdert det en gang.

Videre synes jeg ikke utdannelse er viktig - noen tjener jo fett uten å ha annet enn grunnskolen - men jeg mener at man bør ha stabil og trygg økonomi. Jeg synes ikke det er av særlig viktighet hvorvidt man tjener 500 000 eller 200 000 i året, bare man har tenkt igjennom på forhånd hvordan man skal få det økonomiske til å gå rundt. Vi har tenkt nøye igjennom alt det økonomiske, og satt opp et budsjett, samt en "babykonto" så vi alltid har oversikten - og for meg og sambo føltes det veldig viktig å få dette på stell.

Ang. bolig er det viktigste at man trives synes jeg. Vår leilighet er liten, og det blir trangt, men vi stortrives og jeg er så glad i denne leiligheten. Den ligger sentralt til, og vi har dagligvare i umiddelbar nærhet.. at jeg også har venner i nærheten er viktig, da det er fint for meg å kunne omgås andre under permisjonen. Etter ett år vil vi flytte til et sted med mer tomleplass, både for barn og voksne

Sist men ikke minst; det aller viktigste er at man føler man har noe å tilby barnet, hva gjelder omsorg, kjærlighet og trygghet.

 

Alt dette er veldig individuelt, og jeg skjønner at det kanskje ikke helt var det svaret du lette etter...men det er det eneste jeg kan gi deg. Jeg er nå 24 år, og for meg er nettopp dette riktig alder for meg =)

[Emilia og lille Oliver:-)]

Jeg er 23 mannen straks 25. Vi venter vårt første barn i Juni. Dette er et prøverørsbarn som tok oss nesten 3 år å få til.

Vi var klare for barn tidlig, både i alder og i forholdet. De siste 2 årene har vi hatt faste gode jobber, eget hus, to biler og orden på økonomien.

 

Nå gleder vi oss som bare det til sommermirakelet kommer. For meg er det perfekt alder å få barn i. I mitt liv så hadde det og vært perfekt om jeg hadde fått første da jeg var 21. Jeg har hatt en god å lang ungdomstid, reist endel, gått på skole i utlandet og hatt det masse morro! Mannen er en rolig type og har aldri hatt behov for så mye mer utskeielser enn en fest i ny og ne:-) Så vi etablerte oss tidlig med bryllup for 1 1/2 år siden og huskjøp for 2 år siden.

 

Alle er forskjellige og ønsker forskjellige ting i livet. For noen er det best å vente til men er noen og tredve for andre passer det best når man er 20. Så lenge en tenker godt gjennom hva det innebærer og er sikker på forhold og omstendigheter ser jeg ingenting galt i å planlegge barn fra man er ca 20. Tidligere enn det syntes jeg er litt for tidlig, men tøffe er jo de som hopper uti det uansett. Iallefall unge som blir uplanlagt gravide og bare brilljerer i mors og farsrollen. Det er så gøy å se syntes jeg;-)

 

Vi har forresten ikke utdannelse utover videregående, mangler vel et par fag der begge to for å være helt ferdig! Men har gode jobber og tjener litt over 700 000 i året tilsammen, så det er fullt mulig å tjene greit og ha spennende jobber en trives i selv om vi ikke har høyere utdannelse:-) Men jeg har planer om å studere en gang i fremtiden kanskje....hvis jeg noensinne finner ut hva jeg vil bli når jeg blir stor;-)

 

 

[Gjest]

jeg syns utdannelse, hus, bil osv er noe man kan skaffe seg underveis.. og ikke nødvendigivs er en hindring for å få barn dersom man ikke har alt i boks.

 

er selv 23, høyeste utdannelse vgs (generell studiekompetanse), bil, leilighet som jeg eier, samboer på 28 med godt betalt jobb..

når det er sagt, tror ikke jeg at jeg blir noen bedre mor, enn ei som ikke eier leilighet, bil og bare har ungdomskole.. jeg skal jo fortsette og utdanne meg etter jeg har hatt permisjon:)

 

det viktigste er vell omsorg og kjærlighet. tror ikke barnet vet forskjellen på om foreldrene eier eller leier en leilighet.

 

nååår alt det er sagt.. syns jeg mange venter forlenge med å få barn på grunn av at alt må være i boks, og noen kunne sikkert godt venta litt til.

[Høstlys]

Generelt ut fra betraktningene dine? 27.

Selv er jeg 31 og førstegangsgravid ;-)

[Mops7]

Enig med gullklump over her, 25-27 er fint. Jeg ble selv mamma da jeg var 19,og som mange over her trekker fram har vi gitt barna våre det viktigste,mye kjærlighet:) De har heller ikke manglet på det matrielle planet, så jeg klager ikke, men det ER vanskeligere å fullføre studier når man har ansvar for et annet individ, og det er vanskeligere å f.eks. bygge hus, eller finne jobb som betaler godt nok til billån etc. dersom man ikke tar seg tid til å ta utdannelsen først.

Jeg vil råde mine barn til å vente med barn til de har en stabil økonomi. Jeg ville aldri bli sur og tverr om de kommer hjem og sier jeg skal bli bestemor tidlig, men syns det er smartere å vente litt. Basert på mine erfaringer da... Ikke alle VIL ha de tingene jeg i mitt liv anser som fint å ha, og ikke alle vil ha høyere utdannelse, det respekterer jeg:)

Det jeg ser mine barn har manglet er 1 Ferier... (det hadde vi sjelden råd til for 5-10 år siden,og 2 foreldre somikke stadig er bekymret for om pengene vil strekke til.

 

Som man sier, penger kjøper ikke lykke, menman blir ikke særlig lykkelig uten heller:)

[inakvad]

Jeg har faktisk alltid sagt at jeg skal ha to barn før jeg fyller 30, og når nummer to kommer i mars, er jeg 28, så jeg er i rute. Tror dette kommer at jeg ikke vil være en eldre mamma enn det mine foreldre var (pappa var rett under 30 da han fikk meg). Når det er sagt, mener jeg at alder egentlig har noen ting å si, men man bør være ung til sinns for å ha barn. Jeg har venner med barn på samme alder som meg (min sønn er straks 3), som er over 40, og jeg ser jo at de valgene de har tatt, også har vært bra for dem fordi de har hatt et behov for å reise mye og ikke vært klare for å binde seg i den grad det er å få barn tidligere. Problemet med de som tar et slikt valg, er jo at den biologiske klokka ikke lenger er på topp...

Jeg var nyutdanna og jobbet deltid da jeg ble gravid med førstemann, men hadde en snill arbeidsplass og fikk det økt til 100% og siden det uansett var fast, fikk jeg full lønn i permisjonstiden.

[Vibe80]

Hei:) Jeg er 27 og venter nå min første. Langt fra planlagt og hadde ikke sett for meg at jeg skulle stifte noen familie før etter fylte 30, men er nå veldig fornøyd med å få barn før fylte 30. Alle har vi forskjellige behov og for egen del har det vært viktig å få en utdannelse og mulighet til å utforske livet om en kan si det slik, før det kommer en liten en til verden. Må tilføye at jeg ikke er av de som ser barn som et hinder når det kommer til å oppfylle drømmer osv. Ser du er "bare" 19 og hvis jeg ser på egne opplevelser og erfaringer de siste 8 årene så synes jeg det høres veldig tidlig ut å få barn. Men som sagt, vi er alle forskjellige og har forskjellige ønsker her i livet. For meg passer det perfekt å få barn i den alder jeg er nå ettersom jeg er ferdig utdannet og fått rast litt i fra meg som en sier. Du må se på hva dine behov er og følge de ønsker du har:) Lykke til!!