jeg DØR av dårlig samvittighet

[Anonym bruker]

I dag skulle lillemann på 19 mnd absolutt ikke ligge i egen seng, noe han har begynt med i det siste etter lang periode med problemfri legging og nattesøvn (det første året + 3 mnd var helt j... - mens mine to større jenter har vært sovebarn de luxe, rolige og fornøyd). Jeg er ganske sliten, har hatt en tung periode på jobb, mange tunge konflikter med mannen min (nesten så vi har holdt på å gå fra hverandre), og så sliter jeg med indre uro og dårlig selvtillit.

Åkkesåm - da han slo seg helt vrang på tampen av en lang dag, holdt det på å klikke for meg. Jeg blir så sint! Roper nesten "legg deg ned, din drittunge" og tar hardt i ham. Ikke slår eller rister, men nesten... Han ble jo redd. Lå der med kulerunde øyne i mørket, tett- tett inntil, da jeg besinnet meg og tok han opp i vår seng. Jeg holdt på å kveles av dårlig samvittighet.

Er ikke første gangen det skjer. Riktignok lenge (flere mnd) mellom hver gang, men det første året var jeg mye sint og frustrert på ungen som ALDRI sov. Plager meg sjøl med mye dårlig samvittighet. Han er en "supergutt", sier de i barnehagen. Rolig, tålmodig, motorisk sterk, veldig kommuniserende, enorm appetitt, stort sovehjerte i vogna. Allikevel tenker jeg at han har tatt skade av at jeg har vært sint, og at mannen min og jeg har kranglet mye. Til og med foran ungene.

Gjort er gjort og alt det der. Skulle bare ønske at noen kunne si noe klokt om veien videre, om han kan ha tatt skade av dette på noe vis...

Det er bare så fælt å ligge der ved siden av den varme, lille kroppen som jeg elsker så enormt høyt, og vite at jeg kan bli så sint på ham...

[Anonym bruker]

kjære deg, du er ikke alene her i verden om å ha det sån til tider. gir deg en kjempe stor klem videre på veien. å du... husk han har nok ikke tatt noe skade av det.

 

klem

[Anonym bruker]

Så et fint dikt igår:

 

Det er ikke mulig å endre

på det som er omme

men det er mulig å rette

på det som skal komme.

 

Som du selv sier, gjort er gjort, men alt kan gjøres godt igjen, kan du gjøre noe for å klare å beherske sinnet ditt fremover? Dersom du klarer det så tror jeg ikke han tar noe skade. Men, dessverre tror jeg at et barn vil ta skade av uprovosert sinne dersom det opplever det gjennom hele barndommen.

 

Håper du har fått orden på jobben og forholdet til mannen og at ting blir lettere for deg fremover. Husk at det er lov å be om hjelp når dagene blir tunge, både sykemelding og psykolog...

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

Herlighet, du skal jo oppdra som foreldre. Når du synes at det går over styr, så må du jo formidle dette til barnet på en måte. Kanskje ikke vente til du sprekker neste gang, men åkkesom, du sa i fra på din måte at slik oppførsel var ikke akseptabelt hjemme hos dere. Grunnen til at han ble sjokket var at du ikke har vært så streng før. Du er nødt til å vise grensene og verre blir det etter hvert som han blir eldre og kan teste deg med mer intelligens og kløkt. Du kan bare begynne med en gang å sette ned foten, men ikke vent til du eksploderer!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Enig med det hun over sier. Viktig å sette grenser, de prøver hele tiden å strekke dem, og det er klart man da kan bli mektig irritert.

 

I de få tilfellene hvor jeg har kjent at det koker, da setter jeg ham i senga og går ut et minutt og teller til ti. Det er bedre at han står og hyler litt for seg selv enn at man risikerer å bli hardhendt. Så får man heller jobbe med disiplinen etter det.

[Anonym bruker]

Jeg forstår at du er sliten og mister tålmodigheten, du er jo bare ett menneske du også!

 

Jeg har også ett barn som i løpet av sine 20 levemånder har sovet i underkant av 14 netter igjennom, det høres utrolig ut, men er faktisk sant, vi har virkelig prøvd alt!!!! Men inntil nylig har han alltid hatt en grunn, kolikk, tenner, mer mavevondt, øreverk, osv. Nå er det bare en vane som sitter i ham, og han liker nærheten. Så tro meg jeg forstår reaksjonen din.

 

Det jeg derimot har store problemer med å forstå er at du kalte barnet ditt drittunge? I det hele tatt tenkte ordet drittunge?

 

Kanskje du skulle snakket med hs og fått litt sovetips eller noe, det høres ut som du er sliten?

[Anonym bruker]

Det tror jeg er ganske vanlig det du beskriver. Alle, bortsett fra noen av overmenneskene som har svart her, mister besinnelsen av og til. Jeg innrømmer at jeg har skreket til gutten min. Videre har jeg hatt lyst til å slå og sette han ut på verandaen i kulda. Så klart har jeg ikke gjort noen av delene( tankene er ille nok). Jeg ser på det som helt menneskelig å tenke slik. Tror alle gjør det( men de fleste tør nok ikke si det). Likeledes er det nok få som tør å innrømme her inne at de i et øyeblikk har mistet besinnelsen og skreket til barnet sitt. Sånt skjer, det er helt mennesklig og jeg tror ikke barn tar skade av det hvis det ikke skjer hyppig. For å unngå det bør du ta fatt i det som egentlig er problemet eks sliten, samliv osv.

 

For å klargjøre et par ting til alle som kommer til å henge meg for å skrive dette: Jeg syns ikke det er greit å slå eller klype barn. Der tror jeg de fleste har en naturlig grense.Skriking er ikke ønskelig heller - særlig ikke ofte, men av og til skjer det som resultat av at mødre ikke er mer enn mennesker. Heldigvis sier jeg:)

[Anonym bruker]

Hm, vet ikke helt hvem du refererer til som overmennesker, men jeg skrev innlegget med det lille diktet. Og ville bare påpeke at jeg også har mistet besinnelsen overfor min lille og skreket/snakket hardt til han. Har angret som en hund etterpå og bedt om unnskyldning, klemt han masse. Har jobbet med meg selv for å klare å styre dette og kan bare håpe at jeg klarer det. Hadde selv en mor som kunne kjefte for helt rare ting (husker bare episoder fra jeg var litt eldre, i tenårene). Og noe av det var totalt uforståelig for meg. Sliter med disse episodene ennå, kommer aldri til å få noen forklaring fra min mor fordi hun dessverre er død. Men det jeg vet er at dersom jeg mister besinnelsen slik mot mine barn, skal jeg hvertfall be om unnskyldning etterpå og forklare dem hvorfor det ble slik - men håper jo at jeg skal klare å ikke miste den da...

[Anonym bruker]

Hei anonym over her,

 

Les litt nøyere på tråden her så tror jeg du er ser hva jeg mener( og det var ikke ditt innlegg:)

 

Self må man jobbe for å ikke miste besinnelsen. Voksene som uforklaring blir sinte er ikke bra. Men for at barn skal ta skade, tror jeg som mor, at det må være et mønster over tid. Med andre ord; De tar ikke skade av at ellers gode, oppegående mødre og fedre som en sjelden gang mister besinnelsen. Det skal mer til enn det, mener jeg. Helt enig i at det er kjempeviktig å snakke med barna når man mister grepet

[Anonym bruker]

Enig i at det må være et mønster over tid, og for all del, jeg har ikke tatt stor skade, ingen jeg kjenner aner at jeg sliter med noe som helst. Er såkalt 'vellykket'. Men er likevel for tiden veldig deprimert og går til psykolog, og mye av det som kommer opp er fra barndommen. Og det er rart at jeg bare husker de triste episodene og ikke de gode - for det må jo ha vært noen gode også.

 

Uansett - viktig å snakke med barna. Limer inn noe som er klippet fra dagens innlegg i aftenpostens a-magasin av Jesper Juul. Innsender lurte på hvordan knytte til seg et adoptivbarn, følelsesmessig. Og dette syntes jeg var sååååå fint skrevet! Og synes det gjelder alle barn, ikke bare adoptivbarn.

 

"Nøler hun med øyekontakt, så la ikke det slukke lyset i øynene deres. Er hun stiv i kroppen, bevar mykheten i hendene. Er ansiktet hennes forvrengt av raseri, la mildhet og åpenhet prege deres eget. Respekter hennes grenser også når hun overtrer deres. Gråt med henne når dere blir fortvilet, og hold rundt hverandre når dere ikke vet hva mer dere skal gjøre. Forsøk igjen når den siste energien er brukt opp - og jeg garanterer at hun vil svare med å bli det beste menneske hun kan bli."

[Anonym bruker]

Jeg orker ikke svare så langt akkurat nå, men støtter deg fullt. Det er utrolig stor forskjell på barn fra fødselen av, og det er slitsomt til tider å akseptere og forstå at det ikke er noens "feil". Jeg har klandret meg selv en del, men har kommet fram til at det ikke er jeg som har gjort at gutten min på samme alder som din er så sinna og trassig. Han er som din en super gutt med rask motorisk, sosial og kommunikativ utvikling, men han er krevende. Og - det er da det er så slitsomt når noen sier at alle barn er krevende. Det er de, men noen er mer enn andre. Dvs søvnproblemer, trass, sinne aktivitetsnivå etc. Har mange ganger tenkt at det hadde vært enklere å hanskes med rolige tvillinger! Selv om guttene våre er verdens herligste, er det lov å være sliten! Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei, her er jeg - ikke død av dårlig samvittighet, men ganske glad og ydmyk over å få så mange veloverveide, gode svar tilbake på mitt nødrop..! Tusen takk! Og Jesper Juul- sitatet var nydelig. Takk igjen. Det fine med dette forumet er at man kan få luftet tanker og kjenne på det at man ikke er så unikt elendig som man noen ganger føler seg.

Men til deg som lurte på hvordan jeg i det hele tatt kunne tenke "drittunge"; jeg har tenkt det. Og jeg har tenkt verre. Det er grusomt og veldig vanskelig å takle at jeg har hatt så mange vonde tanker om sønnen min som jeg elsker så høyt, og jeg har mange ganger tenkt på hvordan jeg ville få det hvis noe skulle skje ham.

 

I går hadde jeg to skjellsettende opplevelser, I løpet av dagen fikk jeg oppleve at en nær venn fikk beskjed om at sønnen hans, som hadde et alvorlig rusproblem, var funnet død. Han ble 30 år. En sønn er en sønn, en far er en far - uansett alder. Han har fulgt ham gjennom spebarnstiden, bysset ham i søvn om kvelden, matet ham, sett ham ta de første skrittene, rusket ham i luggen, ønsket og håpet og drømt alle himmelens stjerner for sitt elskede barn.

 

Senere på kvelden snakket jeg med en kollega hvis eneste, kjære barn har en uhelbredelig, smertefull sykdom som hun kommer til å dø av før hun fyller 30 år. Han satt med tårer i øynene og snakket om at datteren er alt for ham, at alt annet - jobb, karrière, materielle ting - er fullstendig ubetydelige i den sammenhengen. Han snakket om å ta vare på HVER eneste dag, om å leve i nuet. Klisjéer, kanskje - men ikke når de kommer fra en mann som har døden så tett innpå seg.

 

Hvor vil jeg med dette? Jo, jeg tenker at det er viktig å lufte ord som "takknemlighet", "ydmykhet" og "overbærenhet" innimellom. Ord vi sjelden bruker, og som forsvinner i hektisk hverdagslogistikk og det evige "skal bare...". vi må lære å stoppe opp, se hvilke små skatter vi foreldre har foran oss, forsøke å SE barna våre som de små, store menneskene de er. Lære dem å kjenne...

 

HVERDAG

Når en morragretten unge

slår seg vrang og rekker tunge

og nekter å ta klær og støvler på.

Når melkeglasset veltes

og geitostmaten eltes

mellom fingre som er klønete og små.

 

Så husk at denne dag må du ta vare på,

den forsvinner mellom fingra dine nå.

En gang vil du savne slitet,

da er det for sent å vite

det er du som gjør din dag og tinning grå.

 

Når skrikinga og skrålet

blir litt mer enn du kan tåle,

og du kjefter på en glede og en lek.

Når du har glemt å leve

midt i hverdagen og strevet,

og tålmodigheten din har satt sin strek...

 

Så husk at denne dag må du ta vare på,

den forsvinner mellom fingra dine nå.

En gang vil du savne slitet,

da er det for sent å vite

det er du som gjør din dag og tinning grå.

 

Du er kysten som de engang seiler fra.

Si meg hvem er stor og hvem er liten da

når fremtidshavet ligger som et speil,

så blås din medvind inn i deres seil.

 

Når lørda'n blir til sønda',

du ber en stille bønn da

om at unga ikke våkner klokka fem.

Men Vårherre kan'ke love

at du skal kunne sove

når to små kommer inn med morraklem.

 

Så husk at denne dag må du ta vare på,

den forsvinner mellom fingra dine nå.

En gang vil du savne slitet,

da er det for sent å vite

det er du som gjør din dag og tinning grå.