langt!

[Anonym bruker]

for å ta det fra begynnelsen...

ble gravid etter en one night stand, ble sammen med barnefaren for å prøve, følte ikke det gikk, og var ikke sikker på om det var pga ungen eller om han faktiskt likte meg, så jeg slo opp, ble kjent med en kompis av broren til ei venninne, som jeg syns var utrolig fasinerende, han tok meg med storm hvis jeg kan si det på den måten, likte han utrolig godt,og det kunne virke som om han likte meg og, men iogmed at han kom fra farsund og jeg bodde i sandnes, så ble d til at vi ikke møttes så ofte, men jeg benyttet alle muligheter jeg hadde til å reise ned å få truffet han, men så var det en helg jeg hadde sittet på med venninna mi( hun skulle besøke broren..) at jeg ikk en litt rar følelse av at det var noe som ikke stemte, og lufter dette for venninna mi, og hun forklarer meg at hun og hadde fått vite fra broren at han jeg besøkte også holdt på med ei annen i fra nabobyen imens han holder på med meg, og når da venninna mi sier til broren at X burde sagt det til meg, så sier broren at jeg og X ikke hadde lovet hverandre noenting, så jeg hadde ingenting med det å gjør.... D såret meg mye, jeg ble skikkelig lei, men det var jo forsåvidt sant at vi ikke hadde lovet hverandre noe, og ingen av oss hadde sagt noe om å være sammen, men jeg syns at X tross alt burde vært voksen nokk til å sagt d til meg, men jeg er jo ikke voksnere og konfronterer han ikke, tenker at siden jeg er gravid, så har jeg vel ingen sjans til å vinne den kampen hvis jeg skulle "sloss" om han, så jeg pakker kofferten og reiser hjem dagen etter, og avslutter kontakten... traff han vel 1 gang 2 måneder etter det når jeg var med venninna mi på kino og broren hennes og X også var der... kjente i hele meg at jeg savnet han, men hadde ikke selvtillit nokk til å si noe til han, var jo nesten høygravid... månedene går, og jeg føder og barnefar kommer på besøk for å hilse på, kjenner at jeg savner han på en måte og siden han er pappaen så klarer jeg (i beruset ilstand 3 mnd etter fødsel) å sør om vi skal prøve en gang til, han må tenke og sier seg enig i å prøve.

 

2 år har gått, og vi er gift og har nettopp fått ei lita jente... og nå kommer dillemaet mitt... har begynt å tenke mye på X igjen både rett før og etter fødselen.. drømmer om han og alt mulig... og det hjalp ikke at venninna mi klarte å si at at hun hadde hørt fra moren sin at X faktisk savnet meg( av en grunn vi ikke kommer inn på her er hun å broren blitt uvenner og har ikke snakket sammen på 1 1/2 år) og dette gjør jo at jeg nå sitter å nesten vurderer å gå fra mannen min..hjelper ikke at vi ikke har det så godt for tiden... kommer nokk ikke til å gjøre det, men jeg klarer ikke slutte å tenke på X, har så lyst å snakke med han igjen, høre fra HAN hvordan det går, tror ikke jeg har hatt så god conection med noen noen gang før, til tross for at hverken jeg eller han er flinke til å snakke om følelser og sånn, funket vi bra sammen på alle andre måter... har faktisk søkt opp telefonnummeret og nesten klar til å melde til han og spør hvordan det går, men føler at det er dumt å komme nå, nesten 3 år etter og spør hvordan han har det, og iogmed tankene jeg har om han er jeg redd for å ta det skrittet, som jeg syns kan være på grensen til utroskap , og kanskje, ja kanskje jeg da ville funnet ut at jeg har gjort en feil.....

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke egentlig at du savner ham, men kanskje det han representerer for deg. Da dere traff hverandre tidligere så viste han ikke mye respekt for deg, synes jeg, og tviler på at han har foandret seg nå. Hvis du tar kontakt med ham så vil han sikkert si de riktige tingene for å få deg tilbake slik at han får styrket egoet sitt, og deretter vil han dumpe deg.

Jeg synes det var kjempefint at du droppa ham når han holdt på med flere enn deg. Det viste ham at du ikke finner deg i sånt. Hvis du tar kontakt med ham igjen så viser du ham at det var helt greit det du gjorde. Ikke gjør det! Jeg ville mye heller ha ordnet opp i forholdet til barnefaren, eller gått fra ham for å bo alene med barnet. Hvis du går rett fra samboeren din og til han andre så kan jeg nesten garantere deg at du vil angre. Du virker veldig ung, og jeg mener ikke det negativt. Selv er jeg 35 og har opplevd slike situasjoner før. Jeg tror du leker meg tanken på å ringe ham fordi det er spennende, men jeg synes du skal tenke på at barnet ditt trenger en stabil mamma, så får mannfolka komme i annen rekke.

 

Masse lykke til fremover!

[Anonym bruker]

 

Her var det jammen ikke mye gjennomtenkt når det gjelder store beslutninger i livet.

 

Gravid etter ONS, tilfeldigvis sammen med barnefar igjen etter halvhjertet samtale om det i fylla, ble gift, ble gravid igjen med denne tilfeldige mannen. Så begynner du å tenke på ham du hadde en affære med mens du gikk gravid med førstemann.

At du tok tilbake barnefaren og giftet deg med ham, skyldtes etter ditt utsagn at han var nettopp barnefaren, og ettersom det ikke ble noe med den andre, var det like greit.

 

Ja ja, snakk om å rote det til for seg selv. Men nå har du altså prestert å få to barn med denne mannen. Da er det på tide å ta seg sammen og slutte med fantasiene og tilfeldighetene. Nå får du heller gjøre det beste utav det.