Hvorfor spør han ikke meg?

[Anonym bruker]

 

I går kom far hjem og sa:

-Jeg skal ha barnet mitt en dag lengre denne uken da mor spurte meg idag.

-Ok, men jeg hadde satt pris på om du hadde spurt meg først, før du sier ja til mor.

-HERREGUD, er det mulig at henge seg opp i alle små ting, Det er barnet mitt og jeg bestemmer!!!!

-Jeg hadde aldrig i verlden sagt nei, det er ikke det som er poengen, men jeg hadde likt at du spurte meg først. Tror du jeg synes det er gøy når du og mor lager planer sammen som "går ut over" meg?

 

 

Såååååååååååååååå la meg høre jenter, er det dumt av meg at forvente meg at mannen min spør meg først?

(jeg kommer til at vise han inlegget når han kommer hjem..)

[DolphinGirl]

Selvsagt er det normalt å prate med, lage avtaler med, bli enig med, bestemme SAMMEN med og respektere den man bor sammen med. Min mann skjønte heller ikke dette i begynnelsen. Han kunne til og med avtale med biomor at han skulle ha sønnen ekstra, og så be MEG om å sitte barnevakt. Det sier seg selv at det blir bare latterlig - og totalt uakseptabelt. Mannen din kunne sagt til biomor "Jeg skal gi tilbakemelding til deg litt senere". Deretter kunne han av respekt til deg spurt "Biomor spurte om vi kan ha ... en dag ekstra denne uken". Og så ville du selvsagt sagt "Ja, det går greit", eller "vi har de og de planene". Og så kunne han ha gitt direkte beskjed til biomor. Det handler om respekt, og det er selvsagt ikke riktig at far og biomor avtaler ting som om det var de som var sammen. Man avtaler faktisk med den man bor sammen med. "Det er barnet mitt og jeg bestemmer!" var en utrolig tåpelig kommentar, for da han bestemte seg for å bli sammen med deg, bestemte han seg vel også for å behandle deg med den respekten man behandler de man er sammen med. Kommentaren fikk han til å høres ut som en slags tyrann "JEG bestemmer!" Neida, det er ikke slik det fungerer, kjære menn. I år 2007 kan kvinner faktisk også være med på å bestemme ting og ta avgjørelser.

[*-*]

Vi har også en klar avtale på det, at hvis min mann prater om planer eller får en forespørsel fra mor til barna så skal han alltid si at han kommer med et svar når vi har fått snakket om det. Det er ikke fordi jeg bestemmer alt mulig, men fordi vi tar avgjørelser over vårt familieliv og forhold sammen. Helt i begynnelsen var det kanksje litt vanskelig for mor å skjønne og uvant for far å forholde seg til, men det tok ikke mange månedene etter at vi flyttet sammen før den avtalen var på plass. Det er den eneste måten vi kan få ting til å fungere på. For det første angår det like mye meg som mannen min, det er som DolphinGirl sier, det er vi to som har et forhold og skal planlegge hverdagene sammen, ikke mor til barna og min mann. For det andre så er ikke min mann alltid like flink til å huske avtaler vi allerede gjort som meg, han kan komme til å lage avtaler som vi ikke har mulighet til å holde.

 

Det er klart min mann og hans eks har et felles ansvar for barna og alltid vil ha det, men slik vi ser det er det mer et samarbeid mellom to hushold enn to enkeltpersoner nå. De ukene vi har barna har vi det fulle ansvaret. De ukene mor har barna har hun det fulle ansvaret. Alle avtaler utover dette må jeg og min mann snakke om som to ansvarlige voksenpersoner i et hushold. Dette gjelder også avtaler om ferier og merkedager. Mannen min gjør rent praktisk avtalen med barnas mor, men han er på en måte et sendebud fra oss og representerer vårt husholds samlede mening på samme måte som mor representerer seg og sin kjærste.

 

Tror ikke vi hadde fått det til å fungere hvis vi ikke hadde gjort det sånn. Jeg ville iallfall ikke vært spesielt lykkelig, ei heller en god kjærste. Når det er sagt så har vi barna mye og det går veldig fint. Jeg syns det er mye lettere å være sjenerøs når jeg har litt oversikt og får være med å sette premissene. Forutsigbarhet for alle parter er det viktigste tror jeg. Jeg er veldig glad i mine stebarn og koser meg når de er her. Det tror jeg er mye fordi de ikke truer meg og min kontroll over eget liv. Det at moren respekterer at jeg også skal ha noe å si gjør at jeg har et godt forhold til henne også.

[Anonym bruker]

Jeg kan dessverre ikke komme med gode råd, for jeg er kommet i samme situasjon som deg... Det har blitt mye av at h*n plutselig dukker opp ut av intet, og da har allerede far avtalt med mor. Han forstår ikke hvorfor jeg må vite alt..

[Anonym bruker]

Hva skal du med en mann som gir blaffen i deg på denne måten? Jeg hadde aldri holdt ut med en mann som tok mer hensyn til eksen enn meg.

[Helene Harepus]

Hmm... Kanskje det er barnet dette dreier seg om, ikke at mannen "tar mer hensyn til eksen"?

 

Helene

[Anonym bruker]

HI her.

 

Jeg ble nok litt ivrig for han sa aldrig direkte at "jeg bestemmer" men jeg kunde høre det på undertonen at det var sån han mente. F.eks så sa han at jeg kunde ju dra på café eller besøke en veninne den dagen hvis det var et problem for meg at ha barnet en dag ekstra.

 

Hva hvis det hadde vært snakk om 4 dager, 1 uke?

Nei da ville han såklart spurt meg først, så jeg ser ikke forskjellen?!

 

Uff, ingenting kommer gratis her i verlden..

 

 

 

[*-*]

Ja, det er vel ikke den ene gangen egentlig, det er prinsippet. Jeg skjønner også godt at min mann ble litt gal i starten (og kan bli ennå) hvis jeg pukker på noe som er en bagatell. Men problemet er at hvis man føler seg truet av noe så blir ingenting bagateller, selv ikke skikkelig dustete småting. Derfor tenker jeg at det er greit å innføre rutiner om at man spør hverandre uansett, bare for at det prinsipielt skal ligge i bånn.

 

(samtidig så kan jeg godt se for meg at jeg kunne ha sagt ja til moren til barna uten å spørre min mann først, hehe. men det blir likevel annerledes, jeg har mer oversikt, haha det har jeg. og det er jeg som evt føler meg truet på tid - så det bli ikke det samme. moralen er, ønsker du trygg og god kone/kjærste/stemor som involver henne og spør! )

[Anonym bruker]

Hvorfor han ikke spør deg er ikke så godt å si. Jeg vil anta at han ikke ser på det som et problem for deg at barnet er der en dag ekstra. Han selv ser sikkert bare på det som helt ok, til og med kanskje en fordel.

Slik var det med min mann. Vi har gått mange runder på akkurat dette. Ikke bare var det biomor som spurte, men også barna selv. Ikke bare var det det at han tenkte det ikke var et problem for meg, og ikke bare var det det at han tenkte at jeg sikkert ville synest det var helt ok, fordi jeg er glad i han, og da lar jeg han kose seg sammen med barna, men han trodde også at jeg syntes det var kjempekoselig å være sammen med barna hans så mye som overhode mulig. At jeg delte hans entusiasme for barna.

Jeg har forsåvidt en del entusiasme for barna hans, og jeg kutter en god del ned på egne behov for at han skal få tid og mer tid med barna sine, nettopp fordi jeg er glad i han. Men siden det er barn det er snakk om så krever de jo en del, og en har jo ofte behov som kommer i konflikt med å ha unger i huset.

 

Vel han ser nå at det ikke alltid er like praktisk å ha ungene hele tida, og han ser også nå når vi har fått unger sammen at jeg faktisk har barnevakt til egne barn eller legger opp løpet slik at jeg får gjort de tingene det er viktig å gjøre uten barna og de tingene vi som voksne har å få gjort uten barna. Dessuten siden det er hans barn og ikke mine, det er barn som ikke bor fast med oss, så legger ikke jeg meg så mye borti ting som jeg hadde gjort om det var våre felles barn, så det blir til at de er veldig tydelige i hjemmet, de sitter en god del med oss, de får ekstra tid på pc, og de leggger seg litt senere, vi har ikke gjester og vi går ikke ut når de er hos oss. Så de er mer begrensende å ha i hus, enn egne. Vi ofrer mer, noe jeg gjør for han, fordi jeg er glad i han og vil at han og hans barn skal ha det godt, da ønsker jeg litt tilbake, jeg ønsker en barnefri kveld, kos for meg og han, for jeg har latt han og barna kose seg. Gi og ta, er det vel det heter.

[Anonym bruker]

nei nei nei...... det er absolutt ikke dumt at han skal spørre deg! Dette kaller jeg overkjøring! nå må mannen din vite at han lever med deg, og ikke med eksen sin! er vel dere som skal tilfredstille hverandre nå!?1?! men dersverre så er det der typisk for en som har barn fra før, har vert bort i det to ganger før, begge var like! nå er jeg sammen med en UTEN barn fra før! FANTASTISK! selvsagt hadde du ikke sagt nei, er ikke det det er snakk om!!!! og samtidig: se opp for saboterende ekser! Pass på at han gir deg den respekten du fortener, overkjøring er ingenting med respekt å gjøre. lykke til videre:-)

[Anonym bruker]

det er IKKE urimelig av deg å forvente at han involerer deg i planene, uansett hvor små forandringer det er.

det er utrolig irriterende at mannen kommer å forteller at han skal hente barnet bare 2 timer tidligere enn vanlig, uten å ha spurt meg først.

ja, det er hans barn, men nettopp fordi det IKKE er mitt barn så vil jeg ha mulighet til å si at sorry, men det passer nok dårlig!

 

[Anonym bruker]

merker jeg blir litt sjokkert jeg, over alle de kontrollfrikete damene som skriver inn her...ja damer!!, for det er ingen menn som ville skrevet alt det våset som nevt over...typisk jenter, skal kontrollere absolutt alt..og det med å måtte spørre samboer om det er greit å hente sine egne barn 2 timer tidligere enn vanlig, hallo våkn opp...dette er helt urimelig.

jeg er i en situasjon med både mine og hans barn, og jeg spør ikke ham om det er ok at jeg har mitt eget barn mer enn det som jeg pleier, og jeg kommer heller ikke til å be min samboer om å gjøre det om sine barn. vi er to voksne mennesker med barn fra tidligere forhold som har valgt å flytte sammen, alle ungene er velkomne uten at samboer må få tillatelse til å ha ungene ekstra i huset. Det er like mye ungenes hjem som vårt.

[Anonym bruker]

Jeg er hjertens enig med Anonym 21:00,

 

Spørre om lov til å få ha sine egne barn 1 dag ekstra? Det eneste jeg hadde satt som krav, var at om vi hadde planer, så må biomor og stebarn tilpasse seg de.

 

 

[DolphinGirl]

Vel, for meg har det ingenting med kontrollbehov å gjøre. Men hos oss er faktum at det ALLTID ender opp med at JEG må passe ungen, og derfor er det naturlig at han spør meg først. Dermed er årsaken at jeg ikke fortjener å bli utnyttet, og ikke fordi jeg har et kontrollbehov.

[*-*]

Det handler ikke om kontrollbehov å konferere med den man deler hushold med om endringe i hverdagen, det er tvert i mot helt nødvendig for å få ting til å fungere. Når det er to voksne og barn som lever sammen, så sitter ofte ikke hver enkelt voksne med den hele oversikten, det er ikke alltid de verken husker eller vet om hvilke avtaler som er gjort, Derfor er det nødvendig å prate med hverandre for at det ikke skal bli surr. I tillegg så skal man passe på at alle som bor der trives i hjemmet, både voksne og fellesbarn og stebarn, og da må man ta hensyn til hverandre.

 

Jeg vil vel nesten si omvendt - typisk mødre å være så selvrettferdige når det gjelder egne barn at man tror man er fritatt for å ta hensyn til eller involvere andre. Ikke meningen å provosere veldig her, men det får jeg litt inntrykk av når man hevder at det er unødvendig å konferere med partneren sin om ting som påvirker husholdets hverdag.

[Anonym bruker]

hei , skjønner at jeg har provosert noen ved å si at det er mange kontrollfrikete damer som har skrevet inn her, og det var meningen ) det er greit å informere om endringer i hverdagen ja, og god komunikasjon er en av de aller viktigste ingrediensene i et godt forhold. men god komunikasjon er ikke ekvivalent med å måtte spørre samboeren om hver eneste lille endring i hverdagen.da vipper det over til å bli kontrollerende. Voksne mennesker burde være istand til og få lov til å ta en del avgjørelser ang. sine egne barn, uten å måtte konferere med ny sambo...men det innebærer selvfølgelig at man også må ta ansvar selv for barnet den ekstra tiden man avtaler å ha barnet..

..så til deg som sier at du vil at mannen din skal spørrre deg hver gang dere skal ha hans barn ekstra fordi det alltid ender opp med at du passer det: hvorfor stiller du ikke bare det kravet til ham at han selv får ha hoved ansvaret for sitt eget barn den tiden, det er hos dere, så kan han fritt bestemme hvor mye ekstra det skal være der...voksne og barn kan oppføre seg ganske likt på mange områder....setter man ikke grenser , så får man oppførsel deretter )

[DolphinGirl]

Selvsagt stiller jeg krav! Men det er som Lindsay sier, avtaler blir glemt, og mannen min er veldig glemsk og impulsiv. Han, som meg, jobber veldig mye og plutselig har han et møte her og der som han har glemt fordi det er så mye. Hvis mor da plutselig har ringt og bedt oss ha ungen ekstra, er han nødt til å spørre meg, fordi jeg er den eneste som husker avtaler. Dermed stiller jeg også krav. Han spør meg, og jeg har oversikten over om vi har anledning til det. Det vil ikke si at jeg kontrollerer han; det vil bare si at jeg har bedre hukommelse og oversikt over hva som foregår. Det å ha et annet menneske i huset, er faktisk ikke en bitteliten endring i hverdagen. Jeg og mannen min jobber hele tiden den uken vi ikke har ungen, og dermed blir det rettferdig å konferere med samboeren hvis det blir endring. Vi spør også hverandre om det er greit at venner kommer og overnatter den og den helgen, for noen ganger er vi faktisk slitne og orker ikke å ha besøk.

[JaB74]

snille deg, det er ikke noe rart at mannen din er impulsiv og glemsk. han trenger jo ikke være noe annet, for Han har jo deg; som alltid har oversikt , og som alltid husker...kan ikke noe annet enn å smile jeg og tenke at dette er en situasjon du har vært med på å skape selv, og som du egentlig har lyst til å være i....og å bli enig om fordeling av ansvar og regler i hjemmet er selvfølgelig ok, man da burde man kansje ikke klage over at det er sånn etterpå )

[DolphinGirl]

Ja du kan tro hva du vil, men det er faktisk noen mennesker (både menn og kvinner) som er utrolig surrete og glemmer de mest utrolige ting. Og disse menneskene ER sånn. Tro meg, det er enklere at den ene i alle fall har oversikt, enn at begge skal glemme alt mulig. Hvis han spør meg om noe, blir det barnslig av meg hvis jeg skulle si "nei, det får du finne ut av selv; det er ikke min feil at du er glemsk". Og jeg klager faktisk ikke på det, jeg bare viste støtte til HI som ønsket at mannen hennes inkluderte henne.

[Anonym bruker]

Så når han skal gjøre avtaler, så må han spørre deg først? Det høres jo ikke så mye ut som om det har noe med stebarnet å gjøre i det hele tatt. Men at han er glemsk. Og da burde det jo gjelde alltid, da. At han alltid må sjekke med der før han svarer på noe.

Spørsmålet er om du gjør det samme? Han som er så glemsk KAN jo ha glemt å si i fra til deg om en avtale, og så avtaler du noe i tillegg samtidig. Så som jeg skjønner deg, så vil du at han ALLTID skal spørre deg først, og du skal ALLTID spørre han først?

Ja, noen vil jo gjøre det slik for seg selv.

[DolphinGirl]

Nei, jeg mener at han alltid spør meg før han lager avtaler når vi har ungen. Det er det som er poenget. Jeg vet ikke om jeg formulerer meg helt rart, eller om du bare elsker å kverulere. Folk er forskjellige vet du, og gjør ting på ulike måter. Selv om du gjør ting på andre måter, dømmer jeg ikke deg på grunn av det. Jeg godtar at folk er forskjellige. Men nå melder jeg meg ut av denne debatten; det begynner å bli så tåpelig når folk dømmes fordi de gjør ting annerledes.

[Anonym bruker]

Du dømmes da ikke mer enn du dømmer andre.

 

Men du mener altså at han KAN glemme avtaler DERE har gjort, og så avtale noe nytt samtidig, men at han IKKE kan glemme å si i fra til deg om avtaler han har gjort på egen hånd og så risikere å glemme å si det til deg?

 

Det er det jeg syns er så rart. At du ønsker at han skal spørre deg når han gjør avtaler i tilfelle han har glemt noen du/ dere har gjort. Men DU behøver ikke spørre ham når du skal gjøre avtaler fordi du er HELT sikker på at han har husket å si deg alt? Jeg syns dette burde iallefall gå begge veier.

 

Og jeg skjønner heller ikke hvorfor du lager noe problem av det? Er ikke stebarna dine velkomne der dere blir bedt?

 

Hadde du som mor krevd det samme av dine egne barn? Om barnevakten plutselig blir dårlig, SPØR du da mannen din om dere skal bli hjemme, eller bare avgjør du det? Klart du blir hjemme når du ikke får barnevakt,for du er MOR og barna går først. På samme måte som FAR sier ja til å ha barna sine, for det vil være det beste for barna. Jeg syns helt ærlig at du skal være glad for at han kan være voksen nok til å ville ta ansvar for barna.

 

 

[DolphinGirl]

Ok, en siste gang. Jeg føler faktisk at jeg ikke dømmer noen her inne. Jeg forsto ikke spørsmålet ditt, men slik har vi det: Hvis en venninne for eksempel spør meg om vi kan treffes en kveld, så sier jeg "ja, det tror jeg, men skal bare sjekke med mannen min først om vi har noe annet" Hvis noen ber oss BEGGE med på noe, så går ikke jeg til mannen min og sier "I kveld SKAL vi gjøre det og det", men vi avgjør det sammen. Og det samme gjør han. Og slik gjør faktisk alle andre jeg kjenner det også. Hvis jeg spør en venninne om hun vil treffes en kveld, så sier hun faktisk "ja, men jeg skal bare sjekke med mannen min for sikkerhets skyld". Og de har kun barn sammen. Selv om hun regner med at han kan ta barna den kvelden, så spør hun ham likevel av respekt for han. Det er helt naturlig å spørre hverandre for å være sikker og for å vise respekt, som jeg forsøker å få frem. NOEN ganger er det jo ikke 100 % sånn, men vi ordner likevel. Og SELVSAGT er stebarnet mitt velkommen hos oss og andre steder, men hvis det er etter leggetid, kan det være greit å spørre hverandre slik at vi ikke begge legger planer hver for oss og ungen må være alene. Det blir ikke det samme hvis det hadde vært mitt barn og barnevakten hadde blitt syk som i eksemplet ditt. For her er jeg IKKE MOR, og jeg mener foreldrene skal ta hovedansvaret. Men siden mannen min ikke har tid til å ta hovedansvaret den uken vi ikke har ungen, fordi han jobber mye, er det enkelt for han å bare si at ungen kan være hos oss fordi jeg har hjemmekontor. Og derfor vil jeg at han skal spørre meg slik at han respekterer at jeg kanskje synes det er slitsomt at ungen maser på meg når jeg er på kontoret og svetter over en deadline og faren er ute på jobb. Og ja, hadde det vært så enkelt at det er fordi han er voksen nok til å ville ta ansvar for barna, så hadde jeg vært glad. Men han er ikke perfekt og det er heller ikke jeg, og på grunn av at han kan være et surrehode OG fordi han aldri er hjemme den barnefrie uka, så er det naturlig at han spør meg først om ungen kan være hos oss. Det fungerer for oss, og ja, det går begge veier. Vi er blitt flinke til å spørre hverandre for å unngå kaos og overlapping. Noen ganger skjer det likevel at vi begge har planlagt noe samtidig, men da ordner vi det og det fungerer for oss.

[Anonym bruker]

En ting først. I mitt liv er verken våre fellesbarn eller hans særkullsbarn velkommen med på alle ting vi blir inviterte på. En annen ting er at mange ting ønsker jeg heller ikke å ha med barna på, verken hans eller våre. Da får jeg inn en barnevakt!

Skulle barnevakten til fellesbarna trekke seg ville jeg og faren snakke sammen om vi begge skulle være hjemme, eller om hvem av oss som skulle gå.

Når vi på torsdager begge har hatt trening etter småens leggetid, blir vi også da enig om hvem som holder seg hjemme om vi ikke har barnevakt. Det er å samarbeide.

Vi kan også tidvis legge opp slik at mandager holder jeg meg hjemme for da trener han, og skal jeg noe på mandager får jeg ordne noe med min mor eller andre.

Går jo ikke bare rundt å bestemmer ting over han jeg bor sammen med, fatter avgjørelser som han bare må slippe alt han har i hendene og tilpasse seg.

Og skulle jeg kreve sånt av han er det jo nettopp fordi han er min livspartner jeg kan forvente at han dropper sitt slik at jeg får gjort mitt, jeg forventer han er snill mot meg og hjelper meg. Noe han også er. Men jeg setter jo pris på det, og prøver å ikke ta det for gitt, og jeg vil da i det minste vise såpass mye respekt tilbake for alt det gode han gjør mot meg, at jeg ikke går rundt å ta kommandoen over alt slik at han aldri skal kunne få gjøre sine ting. Og sagt at det var fordi det var det beste for barna, implisitt legge til at han ikke vil det beste for barna våre. Får da være grenser til manipulering og maktmisbruk.

[*-*]

Anonym, nå kverulerer du veldig. Du har bestemt degt for å tolke alt i verste mening. Jeg vil for det første hevde at de aller fleste steforeldre strekker seg langt og er mer fleksible enn de fleste, både for partnern de elsker og stebarna de er blitt glad. I men det er generelt sett mye logistikk i barenfamilier, og enda mer når det handler om mer enn et barn og barna kanskje skal hit og dit på aktiviteter. På samme måter som DolphinGirl konfererer også de fleste vennene og venninnene mine som har barn med partneren sin før de tar avgjørelser som kan påvirke logistikken i familien.

 

Det kan være en komplisert nok oppgave å få logistikken til å gå opp i en familie med bare to voksne og egne barn å planlegge for. Men når det i tillegg er utenforliggende elementer som en eks, dvs en familie til, man skal ta hensyn til i hverdagen så kan det lett bli rot og misnøye. Derfor mener jeg det er smart å kommunisere og informere. Man skal jo leve sammen. Og det er iallfall viktig å ta hensyn til dette hvis en av partene uttrykkker fortvilelse over ikke å bli tatt med på informasjonsloopen, da må man iallfall snakke om hvordan man kan få det bedre, ikke bare avfeie det med kontrollbehov.

 

Og som delfinjenta sier, det handler jo ofte om at man rydder ukene man har barn veldig, slik at man kommer tidlig hjem og jobber mindre, og er mindre borte på kveldene da. Da kan den uka man ikke ha barn ofte være ganske full. Så det er ofte ikke bare å si ja til å ha barna ekstra uten å sjekke litt først. Ellers går det jo også utover barna.