Er vi i ferd med å vokse fra hverandre?

[Anonym bruker]

Huff, jeg vet ikke hva som skjer nå… Jeg og sambo har nettopp hatt en diskusjon som endte opp med at vi egentlig fikk ’tatt tyren ved hornene’, dvs. kort og godt at vi snakket om hvordan jeg har endret på mine verdier og holdninger til en del ting, mens han ikke har, noe vi faktisk endte opp med å være enige om. Dog er det nettopp dette som blir problemet. Vi er ikke like mye på nett lengre og har forskjellige forventninger til hverandre som ingen av oss tilsynelatende klarer å innfri, og sannsynligvis derfor også forskjellig syn ifht fremtiden.

Som en følge av graviditeten tror jeg selv jeg har forberedt meg mye psykisk ifht. den nye tilværelsen som venter. Jeg er blitt veldig klar over mitt eget og sambos ansvar for barnet og barnets fremtid. Alt vi gjør eller ikke gjør, vil få betydning for den lille, litt satt på spissen. Det skal dog understrekes at jeg overhodet ikke dermed tror at ’så er mitt liv over’, men prioriteringene vil utvilsomt bli annerledes. Vi har hatt utallige mange krangler og diskusjoner både før, men i større grad etter at jeg ble gravid, som i prinsippet dreier seg om 1 ting, og det er ansvar. Jeg mener han har tatt og tar altfor lite ansvar, noe som har bekymret meg veldig i forhold til at vi nå skal bli foreldre. Vi har tidligere begge vært veldig avslappet i forhold til livet i sin helhet, men etter hvert som årene har gått, og jeg har tatt skole og jobb mer seriøst enn tidligere (i større grad enn han), ser jeg nytten ved en del ting jeg ikke var så opptatt av tidligere. Fx en god utdannelse og jobb, god økonomi etc..ja, kanskje trygghet og stabilitet i langt større grad enn tidligere, helt enkelt. Det kan se ut som om vi har litt forskjellig oppfatning der…så det det endte opp med nå var, at jeg vel egentlig konkluderte med at ’vi får se hva som skjer, om vi kommer til å møtes naturlig når barnet kommer, hvis ikke, må vi ta stilling til det da, går det ikke, så går det ikke’. Også satt vi begge der i stillheten med en innvendig følelse av tomhet, helt til han gikk å la seg. Det verste er at jeg føler virkelig at vi endelig fikk snakket om noe veldig grunnleggende og viktig…som er en lettelse i seg selv…på den andre siden føler jeg det som om forholdet plutselig henger i en veldig tynn tråd, noe jeg opplever som veldig skummelt her nå, når det er under 1 måned til termin.

 

Andre som opplever/har opplevd noe av det samme? Eller som vil kommentere?

 

 

 

[Kahbean]

Tiden som du er gravid er verste tid å snakke om forhold og fremtid pga hvor vanskelig et svangerskap kan være for begge to. Fedre føler ikke det samme for barnet i svangerskapet som vi gjør ettersom vi har ikke noe valg enn å tenke på det hver dag. Min sambo sier ofte at han kan gå flere dager uten å tenk på at vi faktisk skal ha barn og at han kan bli litt redd når han plutselig husker det igjen. Men de forandrer seg masse når barnet blir født. Da er det et helt nytt liv og den lille personen betyr så mye mer for pappan enn de noen gang kunne tenk seg. Min sambo sier ofte at han viste ikke om han ville ha barn og så masse ansvar når jeg var gravid med førstemann, men nå sier han hele tiden at han hadde ikke peiling på at det var slikt det skulle bli og at han faktisk kun vær så glad i en person. Han har forandret seg masse og slik han ser på ansvar fordi nå VIL han ta vare på barnet og gjøre hva som helst for å sikre at vi har et fint liv sammens. Dette kan godt skje til din sambo også. Prøv å forandre måten dere snakker om ting nå opp til termin og fokuser kun på den tiden opp til da. Snakk om hvor artig det kommer til å bli, alt dere kan gjør sammen, måter dere kan kos dere på ferie, helger, osv. Se på leker sammens. Tenk på barnet nå også ta det med ro og heller vent å se hvordan det går med dere etter dere har blitt foreldre. Da er ikke du gravid, like så hormonal, og han kommer til å tenke på en litt annen måte nå som han har nurket i armene. Etter hvert så får dere se hva slags priotering dere kan bli enig om og hvordan dere kan gjør ting for å funke som en familie. Snakk sammens, bruk familieterapi. Ikke gi opp så fort! Det er sikkert en god grunn at dere er sammens og bestemt dere for å ha barn. Lykke til! Sender deg en stor klem!

[Anonym bruker]

Takker så mye for det beroligende svaret...:-) Det du beskriver er nettopp det jeg håper på skal skje....selv om jeg er livredd for å bli skuffet..vil jo så gjerne at det skal fungere. Men ja, det er jo ingen lønt å ta sorgene på forskudd...:-)

 

Stor klem tilbake!