Blir så sint på mannen min!!!

[Erisa*]

Arrgh, må bare få ut litt frustrasjon!!

Snille mannen min syns det er litt fælt å skulle være med på fødselen, men jeg vil så gjerne ha ham der. Kjenner jeg syns det vil være sårt om han ikke blir med på det største øyebllikket i livet mitt til nå.- som han jo har så stor del i utgangspunktet..

Grunnen til at han grur seg, er mest av alt at han ikke tror han vil takle å se meg ha det vondt. Og her kommer vi til kjernen av problemet: Jeg vil i utgangspunktet ikke ha epidural under fødselen, og det vet han godt. Men han gir seg ikke, han insisterer på at jeg skal be om epidural. Jeg blir så sint, for jeg mener at når det kommer til hvilke smertestillende jeg skal eller ikke skal bruke, så er det faktisk MITT valg, og han har ikke noe han skulle ha sagt. Han har fått bestemme mange ting ang. babyen, som navn, hvilken seng vi skal kjøpe, etc, men her går grensa! Min kropp, mitt valg.. Men nå sir han at han ikke vil være med på fødselen hvis jeg ikke sier ja til epidural, og det syns jeg er helt over kanten urimelig!

 

Er det noen andre som har det slik, eller har noen gode råd? Blir så oppgitt! Vet han egentlig bare mener det godt, og at det er fordi han er bekymra, men jeg blir litt lei.. Hormonell, sliten og vond i dag, og så skal han begynne å snakke om sånt før vi legger oss til å sove..

 

[Gjest]

Har du forklart ham grunnen til at du ikke vil ha epidural da?

Jeg begynte tidlig å lese en bok om svangerskap og fødsel, og der sto det ganske mye om konsekvenser av epidural-bruk (i tillegg til alt annet man kan få). Jeg fikk typen til å lese samme bok, i tillegg til at jeg forklarte ham hvorfor jeg ønsker å prøve uten, og da forsto han det veldig godt.

Han sier at HVIS det er snakk om alvorlig fare for meg eller barnet hvis jeg ikke får smertelindring, så vil han at jeg skal ta imot, men ellers skal jeg gjøre som jeg ønsker.

Og det skulle bare mangle!

Som du sier, så er det DIN kropp og DINE smerter, og DU velger hvordan du skal takle det!

Jeg ville forklart ham at du føler at han tar over kroppen din og at du synes det er ubehagelig. Jeg ville vist ham hva det står skriftlig i bøker om epidural, og kanskje tatt dette opp med jordmor neste gang dere er der (hvis han er med da), og så ville jeg (alene eller sammen med jordmor) vist ham på hvilke andre måter du kan oppnå smertelindring og hvordan han kan hjelpe deg med det (dusj, bad, varme/kalde kluter, massasje osv...).

[Anonym bruker]

Jeg vil også prøve å unngå epidural.

 

Med Epidural:

- stor nål i ryggen

- IV (intravenøs veske)

- må bli i sengen

- kateter

- kan miste følelsen i beina og ikke kjenne pressrier

- større fare for å få skader og rivne (fordi en ikke kjenner når en skal presse)

- riene kan stoppe opp og de kan måtte sette de igang igjen med drypp (petocin) - kan vidre føre til keisersnitt om dette ikke fungerer

- babyen er ikke så "våken" og kan få problemer med å ta puppen opp til en uke etter fødselen

 

Dette var noen av de tingene jeg kom på i farten som vi lærte på svangerskapskurset jeg går på.

 

Men selvsagt - det tar bort smerten så en kan få mulighet til å "slappe av" og lade opp før pressingen starter.

 

Håper mannen din vil forstå at fødselssmerter er smerter med hensikt!!! De er forventet og de fører med seg noe godt til slutt! Håper han vil bli med å støtte deg gjennom fødselen.

 

Lykke til!

 

 

 

[kokosyklus]

Jeg leste i et gammelt Gravid blad at 1 av 10 menn har alvorlig fødselsangst. Jeg har aldri tenkt over at menn kan ha det, men tydeligvis.

Erisa, virker som mannen din er hardt rammet. Har dere snakket om dette sammen, hos jordmor? Hvis ikke, kan det jo være at han trenger det...

Ellers håper jeg at dere finner ut av det. Dere er jo sammen om alle babygreier, bortsett fra smertestillende under fødselen.. det må man nesten få bestemme selv. Han mener det nok godt, men

Jeg tenker som deg at jeg allerhelst vil klare meg uten epidural. Jeg er ikke interessert i å miste pressrier og herjes på med sugekopp osv. Synes jeg hører det skjer med de fleste...

[Birthen]

Hei på deg, Erisa!

 

Da jeg skulle ha mine første, så var mannen min veldig skeptisk til å være med - av samme grunner som din mann sier. Jeg avtalte med mamma at hun var parat til å komme raskt ned dersom han ikke taklet det. Det var veldig beroligende for ham at han visste at han kunne gå ut hvis det ble for mye. Gikk kjempefint, og han var med hele tiden!

 

Du har jo ikke mammaen i samme by, men kanskje en god venninne som kan være "vara-fødselshjelper"? Er vel ofte sånn at det bare er nok å vite at du KAN trekke deg.... :-)

[Slalotte]

Fælt så egoist mannen din var da.. Min sambo gruer seg som bare det og vi begge vet at det er stor sjans for at han kommer til å svime av men han skal da være der for det.. Mannen din må skjønne det at det ikke er han som bærer på ungen og det ikke er hans valg om du skal ta epidural eller ikke.. Maken til mannfolk.. unnskyld blir så sint når menn ikke forstår egentlig hva det innebærer å være gravid og faktisk du som skal ha ut denne ungen, han burde støtte deg og være med din side.. jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort hvis jeg ikke hadde hatt mannen min ved min side når jeg skal føde..

[Gjest]

Hei du!

Hvis jeg var deg ville jeg hatt som utgangspunkt å føde naturlig. Hvis det blir behov for epidural, så vil JM være på din side, og jeg tipper da at din mann ikke vil nekte. Så med andre ord, så går du med på å ikke ta epidural(i forhold til din mann). Og så får tiden vise om du tar det alikevel )

 

Men...hvis mannen din har angst for fødselen, så burde han få slippe. Han kommer bare til å være en pest og en plage, og JM har nok med den fødende kvinnen - du har nok med deg selv...................tro meg....

Har du ingen andre du kan ha med deg?

 

Håper det ordner seg for dere! )

[Gjest VerdensHeldigsteMamma]

Hei du!

 

Vet ikke om jeg har så mange gode råd, men vi har hatt litt av det samme problemet her. Mannen min VIL være med, men vil samtidig at det skal skje litt på hans premisser.

 

I hans øyne er det litt vanskelig å være mann i disse dager, da det forventes at han skal omtrent ta i mot ungen selv, samtidig som han filmer, støtter mor med synkron-pusting og klipper av navlestreng...han syns det er litt mye pes og press ute og går på det at pappaene skal være aktive under fødselen.

 

Han er ikke typen som er redd for gørr og blod (han jobber i helsevesenet), men tror som du sier Erisa at det er veldig vanskelig å se noen du er så glad i ha det så vondt. Skjønner jo forsåvidt den...

 

Så i ønskebrevet til føden vil jeg be om at mannen min får lov til å gi uttrykk for det SELV hvis det er noe han har lyst til å bidra med (ikke at jordmor spør/ber han om), f. eks klippe navlestrengen. Han får også "lov" til å trekke seg litt tilbake for å trekke pusten hvis han har behov for det.

 

Jeg tror egentlig ikke dette blir noe problem, men for oss er det greit å ha snakket i gjennom det på forhånd slik at han vet at jeg forstår at fødselen kan bli tøff for han også, ikke bare for meg.

 

That being said, han gleder seg noe helt vilt, og jeg er såååå glad!, for jeg vet at han kommer til å være en fantastisk støtte for meg.

Håper det ordner seg med mannen din også....lykke til=)

[Anonym bruker]

kan du ikke bare si ja til typen at du skal ta det da?du får jo ikke epidural på føden uten grunn,så hvis jm ser at du klarer deg fint får du sikkert ikke alikevel

 

 

 

tine

[Erisa*]

Tusen takk til alle som svarte!

Vi har snakka litt mer om det nå (og han vet hvofor jeg er imot epidural, men det hjelper liksom ikke..)

Vi har kommet fram til et slags kompromiss: Jeg vil i utgangspunktet ikke ha epidural, men hvis jeg føler at det er for vondt, og ikke tåler smertene, så vil jeg be om epidural. Dermed vil det være slik at så lenge jeg føler jeg tåler det selv, så prøver jeg meg uten.

 

Jeg har også sagt at han kan få slippe å være med, og har et par venninner som vil stille opp hvis det trengs. Han sier at han vil egentlig være med, tror han bare hadde litt panikk i går kveld. Men det er litt slitsomt, ikke nok med å skulle forberede seg selv, så må jeg jobbe med ham også

Men jeg forstår det godt, som en av dere sa; det forventes jo nesten at mannen skal ta imot barnet selv.. Vi jenter har mange flere forum der vi kan snakke om fødsel og denslags, mens det er sjeldnere å snakke som slikt gutta imellom, tror jeg. De står litt mer alene på mange måter..

 

Jaja, vi finner vel ut av det:) Takk for gode ord og for at jeg fikk slippe ut litt damp her i natt:)

[Dessa ღENDELIGღ]

Jeg skal ha med mamma også jeg på fødslen.. For samboeren min gruer seg litt han også... Han liker ikke å se meg ha det vondt, og i allefall ikke når han ikke får gjort noe med det.. Men samtidig vil han ikke gå glipp av fødslen.. Så han er veldig frem og tilbake...

 

Avtalen nå er at både han og mamma skal være med, og hvis det blir for tøft for han, så kan han gå ut en tur, trekke litt luft, for så å komme inn igjen...

Mamma har selv født 6 ganger, så hun takler nok å være der hele tiden, sånn at jeg slipper å ligge der alene... For DÉT vil jeg overhodet ikke..

Har lest om så mange menn som føler at de MÅ være med på fødsel, og det ender mange ganger med fødselsdepresjon.. Jeg vil ikke at samboeren min skal få det, så jeg tror vi har en fin avtale nå, som passer alle sammen ;o)

Men... Veit at mange mener det er uaktuelt å ha med noen andre enn samboeren sin, så det er jo ikke sikkert alle synes dette er en god løsning heller..

[camosilla]

Min samboer gruer seg også veldig til at jeg skal ha vondt, men jeg har sagt til han at blir det for mye for han kan han gå ut og lufte seg litt. Han vil heller ikke klippe navlestrengen, men det blir opp til han. Ingen andre skal være med oss, for jeg kunne ikke tenke meg å ha med noen andre. Hvis han går ut skal jeg klare meg selv, og får nok støtte og oppmuntring av jordmor også. Det skal nok gå bra. Jeg vil ikke presse han til å være der hele tiden hvis han føler han ikke orker.

[Erisa*]

Nei, det er nok lurt å gjøre en slik avtale. Vi har snakka om det vi også. Er jo ikke noe poeng i å traumatisere ham helt heller, bedre at han kan få gå ut og lufte seg litt innimellom, ta en pause fra all smerten.

Det er vanskelige saker dette her, spesielt siden jeg ikke vet helt hva jeg går til selv heller. Litt skummelt å være førstegangsfødende..

[ruffen]

Jeg hadde epidural sist gang, og både jeg og mannen min er helt enige om at det er lurt å prøve uten denne gang.

Epiduralen var medvirkende til at det hele tok laaang tid, måtte ha drypp fordi riene forsvant, kjente ikke pressriene osvosv...det var ikke så gøy for mannen min å være med på alt dette her heller. Men for all del...rett etter at jeg hadde fått epiduralen, var det som å være i himmelen! Helt fantastisk å slippe smertene...littegrann, for du kjenner jo vondt i slutten uansett. Det gjorde ihvertfall jeg, og på grunn av riesvekkelse (pga epiduralen) var sugekoppen veldig nær.

Du må prøve å forklare mannen din at epidural kan gjøre mer enn å ta vekk smertene for en stund, og at det ikke plent trenger være positivt.Det er økt brukt av tang og sugekopp under epiduralfødsler, og det kan jo gjøre at du får enda mer smerter. Har han tenkt på det?

Forklar at du gjerne kan prøve andre ting...gjerne akupunktur? Lystgass?

 

Men du trenger jo ikke låse deg til noe heller. Kanskje ønsker du epidural likevel, men det må være ditt valg, ikke hans!

[Adriansmor med tulla]

Viss min samboer hadde oppført seg sånn hadde jeg fårslått at han tok den JÆVLA sprøyta selv... om det frister han å stikke en lang nål langt oppi ryggeraden!!!! Hadde første fødsel uten bedøvelse og skal prøve så langt som mulig uten denne gangen åsså.... blir å kanskje fødsel på fødestue og da har jeg jo ikke noe alternativ heller..... skriv et brev til føden og legg dt i bagen din om hvordan du helst vil fødselen skal være...din kropp ditt valg

[En til!]

Jeg fikk tips fra jordmor om å ikke være fast bestemt på hverken epidural eller fødselsstilling før prosessen er i gang. Hun sa at det kan være ok å kjenne på smertene før man bestemmer seg, og prøve forskjellige fødestillinger. Og kanskje badekar, hvis det er ledig. Hun sa at en del kvinner ombestemmer seg, og det kan også hende at man blir anbefalt en eller annen form for smertestillende, f eks hvis fødselen drar ut i tid. Det kan også hende at man ikke rekker å få smertestillende, fordi det går så fort.

 

Jeg skal ta dette rådet, og min mann synes det høres veldig ok ut. For selv om jeg aller helst ønsker en naturlig fødsel, har jeg egentlig ikke et vurderingsgrunnlag siden jeg aldri har født før... Så vi tar det som det kommer. Min mann gruer seg veldig til at jeg skal ha det vondt, men vi snakker mer om "belønningen" som kommer etterpå enn smertene. Vi må gjennom dette uansett, vi er på et "place of no return"... :-) Og så får vi jo en baby til slutt!!! :-)

 

Masse lykke til, til dere begge!

[Anonym bruker]

Noe av dette stemmer jo ikke da! Jeg fikk epidural noe av fødselen (ca 10-12 timer uti etter nærmest sammenhengende rier hele veien), og trengte da ikke bli liggende i senga for det.

 

Og jordmor anbefalte epidural fordi det ikke går over i babyen på samme måte som endel andre smertestillende gjør. Babyen tok puppen "etter skjema" da vi lå i senga sammen rett etter fødselen, og var ikke noe slapp av epiduralen.