Hvilke signaler gir vi barna ved å...

[Gjest]

boikotte den andre parten?

 

Altså, JEG er fult klar over at det kan pågå bitter strid mellom partene med grunn, jeg kan til og med ha forståelse for dette. (Tro det eller ei Dillå)

 

MEN som mor og stemor prøver jeg hele tiden å være en god rollemodell for barna, selvom det ikke er alltid like lett , tar de etter oss som voksne fortere enn vi aner.

 

SÅ hvis man ikke kan ha kontakt, sosial omgang eller være omgjengelig med den andre parten, KUN fordi det er en X, HVILKE signaler sender vi til barna da?

 

Jeg mener at for barna må det beste være å ha en sosial omgang med alle parter, om det så er på tlf for å snakke om barnas klær, oppdragelse og lig eller at man faktisk kan ta seg tid til å ha sosial omgang ved levering og henting.

 

Hvilen trygghet får barna ved å gå på tåhev eller må tenke igjennom det de skal si for å vise oss voksne hensyn?

Et barn som kan yte sin mening til alle og en hver gir det barnet trygghet selvom det kan falle dårlig ut til en av de voksne.

 

Tro det eller ei, at barn føle en god trygghet på dette betyr faktisk veldig mye i oppveksten dems.

 

Jeg mener personlig at når familier er splittet på slike måter som dette er det vi voksne som må ha forståelse nok til å sette oss i BARNAS sted. OG noen barn sliter mer enn andre, men jeg vet en ting og det er at ingen barn ønsker at foreldrene skal være bitre på hverandre uansett hva de sier, så er det ikke hva de ønsker.

 

Og at jeg er engasjert av dette er pga jeg jobber/studerer dette med barn og vansker, så jeg ser og opplever mye.

OG en ting jeg ser er foreldre som ikke snakker og aldri er enige tenker på sitt, mens barna sliter i barnehage og skole. De trenger ikke gjøre det, men det skjer.

 

Men jeg respekterer andres meninger, men selv må jeg få yte min mening i dette.

Mitt mål er barnas beste, IKKE MITT, eller stemor/biomor sitt, MEN barna!!

[Attpåklatten :-)™]

Vi ønsker alle i utgangspunktet å gjøre det beste for barna våre, herom ingen tvil. Dessverre er det ikke alltid like vellykket. Men med det målet i tankene, tror jeg man kommer langt i å ta godt vare på de små/store barna sine:-)

 

Jeg er helt enig i at det krever en del av oss voksne, men, igjen, det er jo vi voksne som må ta ansvaret for våre handlinger og avgjørelser.....de påvirker jo barna våre.

 

Men mange mennesker er for mye i egoismen sin til å sette hensynet til barna først dessverre..

 

 

[Gjest]

Det du skriver om Angelica, kan av og til sammenlignes som de 10 bud: Umulig å etterleve 100%, men likefullt noe man skal strekke seg etter.

 

Misforstå meg rett, jeg er helt enig med det du skriver, og jeg støtter påstandene dine 100%. - Og jeg forsøker så godt jeg kan å etterleve det selv. Det er derfor jeg kan si at det er neimen ikke alltid like lett.

 

Har lyst til å gjøre honnør til min mann og hans eks, som faktisk går til side for sine sårede følelser og feider, og samarbeider godt for barnets skyld. Og hun virkelig trenger de faste rammene og strukturen, som er lettere å gi i ett hjem, i stedenfor 2.

 

De prøver så godt de kan, og de snubler med jevne mellomrom. Men heldigvis for dem, så har de engasjerte partnere på begge sider, som også kan hjelpe dem i dette samarbeidet.

[:::) Frøken Velferdsrett]

helt enig. hvordan skal far og mor kunne føge opp barna sine om de ikke kan snakke sammen eller møtes?

 

her om dagen var jeg på legevakten med min mor, da satt det en mamma i den ene enden av venteværelset og en far i andre enden, de snakket ikke sammen, men barnet løp mellom begge to. når de kom ut fra legen, gikk far, sa ikke hadet eller noe. bare gikk. mens mor kler på barnet for og ta med barnet hjem.

 

hvor trist er ikke dette for et barn?

 

om den en forelderen da siner "nei slike ting vil jeg ikke være med på, for da er du der"

så går det igjen bare ut over barnet.

 

nitrist

[~~DoraDora~~]

Etter minm mening er det helt idiotisk å tenke at skilte foreldre skal gjøre alt sammen. Det er jo liksom en grunn til at de er skilte da.

 

Eksemplet med de to som var på legevakten viser tydelig hvor teit det er å skulle gjøre tng sammen for barnets skyld. Hadde vel uten tvil vært bedre for barnet at kun den ene fulgte ham/henne tli legevakten.

 

 

Hvorfor gjøre det kompliserte enda mer komplisert?

[adriana78]

helt enig med fulltidspappa&helepappa her. Det er jo som sagt en grunn til at man er skilt. Det er kjempeviktig at man er på talefot for barnas skyld. Blir jo vanskelig å planlegge når man ikke kan snakke med hverandre. Men man kan jo ikke beskytte barna fra det faktum at man ikke er sammen lenger.

[Gjest]

Ingen er perfekt og ikke alltid er det som er rett for oss rett for andre.

Klart det er tøft og vanskelig, men da vet man også at man prøver.

Humper i veien vi skal over har vi alle

[:::) Frøken Velferdsrett]

det er bare super trist at noen forelder (les: de som var på legevakten) ikke kan klare og oppføre seg normalt i de 20 min de satt der. og ha en normal sammtalle.

 

at de i stedet for og oppføre seg normalt skal lavære og være i samme rom er en drålig løsing. da vil jo ikke SF (samværsforelder) ha samme murlighet til og følge opp sitt eget barn som HF har.

 

jeg forstår ikke hvordan noen kan infinne seg med at "deg liker jeg ikke så deg trenger jeg ikke ha noe kontakt med" når det er snakk om far eller mor til eget barn. og ihvertfall ikke at noen kan se på det som en ok løsning.

 

man trenger ikke gjøre alt sammen, men man burde kunne gå til legen, helsestasjon, foreldremøter, konferangsetimer, jule og sommer avsluttninger sammen. og man burde kunne ha en normal samtalle

[~~DoraDora~~]

Jeg synes faktisk at folk må gjøre som de selv føler for. Dersom de sliter med å oppholde seg i samme rom, er det vel bedre at de lar være. Det kan også være til barnas beste. Og så kan de i stedet holde ut et skuespill de få minuttene det tar å hente/bringe barna når de skal til far/hjem til mor.

[:::) Frøken Velferdsrett]

så om HF ikke holder ut og se SF i 20 min så kan h*n nekte SF og være med på slikt da? om det skjer på HF dager?

 

da får jo SF nada murlighet til og følge opp sitt eget barn.

 

persjonlig syns jeg at slike foreldre burde bli tvunget til og gå i terapi, sammen og vær for seg

[~~DoraDora~~]

mortilgunnar...

 

Vi har tre barn, og når et av barna her må på legevakten, så kan ikke hele familien dra dit sammen. Da er en av oss hjemme med de andre to,mens en av oss drar dit med den syke/skadede. Det er helt vanlig at det bare er den ene av foreldrene som følger barnet.

 

Sånn er det når vi skal på foreldremøter også. Da bytter vi på å gå, og den andre er hjemme med de andre barna.

[velger nick en annen dag]

Dillå.

 

Det fungerer jo bra så lenge mor og far bor i samme hus, og kan snakke sammen om det som er skjedd,eller hva som er tatt opp på feks foreldremøter.

 

Men hva når mor og far er skilt og ikke kan være på samme legevakt uten å vise så stor avstand (som ble fortalt om lenger opp her?)

 

Jeg er redd det ikke vil være noen god kommunikasjon mellom foreldrene om disse tingene dersom de ikke engang kan møtes på feks et foreldremøte og snakke sammen som vanlige , voksne mennesker.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

[:::) Frøken Velferdsrett]

enig med mammatil2jenter.

 

 

[mamman_til _♥♥♥♥♥]

helt enig:)) her er jeg og far "kompiser" når barna er i nærheten, selv om vi er bitre fiender..

har ingen problem med å oppføre meg foran barna nei. er selv skillsmisse barn å vet av erfaring hvor vondt det er når foreldrene krangler..

[ana baroma]

Jo, man gir barna signaler om at det er "greit" å ikke like andre, og å vise det. Man viser barna at respekt for andre er noe piss, og at man ikke skal trenge å skjerpe seg for å greie å være i samme rom for barnas skyld.

 

Jeg kan skjønne at man sliter dersom det er vold og overgrep inne i bildet. Det er tross alt et menneske man i de fleste tilfeller har levd sammen med, hatt sex med og hatt en nær relasjon til! Jeg tror at mange voksne med fordel kunne hatt godt av å skjerpe seg noe kraftig for barnas skyld.

 

Og nei, man trenger ikke å være sammen, være bestevenner osv. Men alle bør gjøre sitt beste for at våre feil ikke skal gi banret ytterligere belastninger. Før led barna under en skilsmisse, nå lider mange både under den og under foreldrenes konfliknivå. Og det er det siste som er verst!

[freebird]

Jeg er enig i flere ting som blir nevnt her:

 

- Ja, det er en grunn til at man blir skilt, og i de fleste tilfellene har ikke partene lyst til å sosialiere i noen særlig grad. Jeg tror ikke foreldrene på død og liv må møtte opp sammen på alt som angår barna, det går an å dele litt på det, gifte foreldre vil jo heller ikke kunne være med på alt.

 

- MEN, har man først fått barn sammen så MÅ man kommunisere på et visst plan for all fremtid. Man kan ikke da si at "Nei, deg vil jeg ikke snakke mere med, du er bare dum og teit." Man må faktisk kunne sette konflikten mellom de voksne til side innimellom og fokusere på barnet, man må kunne oppføre seg nøytralt sammen for barnets beste. Klarer man ikke det så er man bare egoist og tenker mer på seg selv og sin sårhet.

[Ditzy]

Det er helt klart at man må strebe etter å legge til side bitterhet og uvennskap for barnets skyld, men hva gjør man som forelder og steforelder når biomor nekter? Min mann har tilogmed tatt initiativet til og gjennomført megling hos familievernkontoret for å bedre samarbeidet, men når dama får raptuser er hun spinnvill og bryr seg ikke om hun involverer barnet i konflikten (og dette var hovedårsaken til at mannen min ønsket megling og en av hovedtemaene i samtaletimene). Jeg fører dagbok, og titter jeg gjennom fjoråret går det ikke en måned uten en stor krangel, på det verste er det flere i uken. Og det går tilogmed på så små ting som å klippe håret til gutten. Kort fortalt: han ville klippe seg, vi tilbød å ta han med til frisør, mor nektet, og sa at dersom han gjorde det fikk han ikke være med på planlagt ferie med mor og mormor, og skjelte ut og truet min mann ("hvis du gjør det, så...osv..."). Jeg kan ikke telle hvor mange ganger hun har truet med at "hvis ditt og datt så får du ikke ha gutten mer", noe vi alle vet er tomme trusler. Hun oppfører seg som om hun er en forsmådd hustru, men hun kastet ut han for syv år siden og jeg kom inn i bildet lenge etter det, så jeg skjønner ikke greia. Greit nok at det er strevsomt for oss, men hva med gutten? Jeg har så vondt av ham, men vet ikke hva jeg kan gjøre. Hun kommer sannsynligvis aldri til å endre seg.

[ana baroma]

Det er klart, det holder ikke at en av partene vil holde et anstendig kommunikasjonsnivå:/ Noen finner jo de mørkeste sidene i seg selv i slike situasjoner, og det er utrolig trist for barna som blir de virkelig skadelidte.