Hvor involverte er dere?

[Ditzy]

Min mann har en 8 år gammel sønn fra tidligere forhold. Gutten bor hos oss 50 % og jeg er da en naturlig del av oppdragelsen hans. Jeg har fått reaksjoner av andre (ikke moren hans, heldigvis) som synes at det er rart at jeg "blander meg inn" i oppdragelsen til gutten, jeg som ikke er moren hans. Jeg er interessert i hva dere andre i lignende situasjon gjør. Hva er vanlig her? Hvilke avgjørelser er dere med på og når tier dere?

[så var vi 4]

vet du det at jeg (som egentlig ikke hører hjemme her) får reaksjoner fordi jeg lar pappaens kjærest delta for mye i guttens liv for de samsover. Det er mange rare mennesker der ute, og heldigvis er ingen av de i tilstand til å påvirke min og farens gode dømmekraft.

 

 

[:::) Frøken Velferdsrett]

drit i hva de andre mener. jeg håper virkelig stemor her tør og si i fra til småen om han gjør noe hun og far ikke vil at han skal gjøre hos dem, ellers blir jo livet hennes super vansklig når småen er der

[ostekaka]

Jeg blander meg svært lite, og når jeg gjør det blir det som regel etterpå om kvelden jeg ytrer mine meninger til faren.

Dette fordi barna oftest ønsker å distansere seg fra meg, og sier eller gjør jeg noe, så skal det demonstreres i mot, og ALDRI gis etter.

Dette har sikkert noe med å gjøre at de tror deres far forlot deres mor for å være sammen med meg. Fordi at det som skjedde i mellom lykkelig ekteskap og flytte inn med meg, har vært skjult for barna.

Det har også med å gjøre at hun så gjerne vil ha han tilbake og ytrer høyt til alle som vil høre at det er det hun vil, men han vil heller være sammen med meg.

Jeg er også veldig annerledes enn deres mor både når det gjelder bakgrunn og natur, og barna opplever meg nok som litt annerledes, som noe de føler de må velge mellom.

Så jeg har begynt å holde meg mer og mer i bakgrunn, slik at ting som deres far sier entydig kommer fra han, og de ikke tror det kommer noe fra meg, for da blir det streik og full boikott.

[~~DoraDora~~]

Når stedatteren min er hos moren sin, lar mannen min moren ta seg av alt som angår datteren. Og når hun er her hos oss, så samarbeider vi to om alle barna (inkludert stedatteren min).

 

 

Jeg inkluderer meg i henne på lik linje som jeg gjør med de andre barna i huset, når hun er her. For jenta selv er det helt naturlig at hun henvender seg like mye til meg som til faren. Faktisk så heller det vel kanskje litt mer på meg, fordi det er meg hun er mest sammen med. (Hun er tenåring nå, og spør nok mer etter en annen kvinnes råd om ting og tang).

 

Da hun var liten, var det jeg som kledde henne om morgenene (fant frem det hun skulle ha på seg etc), og det var jeg som flettet håret hennes. Det var meg hun "hang i skjørtene på" osv. Slik jenter vanligvis gjør.

 

Når det opp gjennom årene har vært snakk om irettesetting av henne, så har det vært like naturlig for meg som for faren. Som sagt så er vi på lik linje uansett hva det dreier seg om. (Sånn vet jeg at hun ser det også... det har hun mange ganger gitt uttrykk for) :-)

[♂ 06+sept.pie = Ferdig!]

Hei

 

Når stesønnen min er hos oss så irresetter jeg slik som jeg ville gjort til mitt eget barn. Her tenker vi litt sånn, vårt hjem våre regler, mors og stefars hjem deres regler. Sånn at når mor er her for å hente og stesønnen blir utagerende (blir gjerne litt ekstra når begge hjemmene er representert - testing av grenser) så sier jeg i fra om jeg ikke synes noe om det og hun backer meg opp. Og når han blir utagerende hjemme hos dem så holder jeg kjeft og backer opp henne om hun sier noe. Men reglene der er mer utflytende enn det de er hos oss.

 

Funker hos oss i hvertfall.

[Ditzy]

Godt å lese at det ikke bare er jeg som involverer meg mye. For meg er det også naturlig, som Dillå og Tåkeluren snakker om, å irrettesette og behandle akkurat som jeg ville gjort mitt eget barn. For slik jeg ser det er vi en familie. Vi er heldigvis så heldige at det tok årevis fra min mann flyttet fra sin eks og vi fant sammen, så gutten ser ikke meg som noen homewrecker eller trussel. Han ble tvert imot veldig glad da pappa hadde fått seg kjæreste. Men nå er han 8 år og skikkelig trassalder så da kommer gjerne "du bestemmer ikke over meg, du er ikke mamma'n min. Det er bare mamma og pappa som bestemmer over meg". Heldigvis backer mannen min meg opp og sier at det er riktig at jeg ikke er mamma'n hans, men når han er hos oss gjelder våre regler og jeg bestemmer akkurat like mye som pappa.

 

Han er så stor at han forstår at hos mor er det ett sett regler, og hos oss ett annet.og det går som regel helt fint, bortsett fra når han har mye kontakt med sin mor i vår uke. Der er nemlig reglene ikke-eksisterende, hvilket gjør det litt vanskelig for oss. Hun har en kjæreste og de har vært sammen i mange år, men de bor ikke sammen, så han har ikke noe med oppdragelse å gjøre. Så når gutten er hos mor er han stereotypisk bortskjemt enebarn som får gjøre hva han vil, og som får hva han vil bare han maser nok (eksempelvis to playstationspill på en uke, bare to uker før fødselsdagen sin - og dette fra dama som ringer min mann på jobben for å få penger for hun "har jo så dårlig råd"). Så det er klart det er kjipt for gutten hos oss hvor det ikke er tv før skolen, hvor han ikke kan spille så mye tv-spill han vil - hvor han ikke bestemmer, rett og slett. Så når han prater mye med henne, eller besøker henne innimellom, maser han betraktelig mye mer og er uendelig mye mer sutrete enn dersom de har liten kontakt.

 

Men sånn jeg ser det kan vi ikke gjøre annet enn å holde på vårt og la det stå til. Det blir vel bedre jo eldre han blir tenker jeg. Håper jeg i alle fall

[Gjest]

Jeg synes du gjør det eneste rette! Å behandle stebarnet ditt som en del av familien. Og i familier så retter man seg etter de reglene som gjelder i den husstanden!

 

Stå på! Du er en kjempeflink stemor!

[~~DoraDora~~]

Det er mitt og konas hjem, og vi er likeverdige på alle måter. Også når det gjelder mine barn og hennes barn. Vi behandler de slik vi behandler våre barn.

[liljekonval]

Engasjerer med mye!!! Kanskje til tider litt for mye (se innlegget mitt med tittel "Vanskelig..."), men tror ikke jeg hadde greid det på noen annen måte...det hadde rett og slett ikke fungert for meg. Vi er en familie og i dette huset er jeg "Mamma'n" (selv om jeg ønsker på ingen måte å ta plassen til mamma'n til stedatteren min! Hun har en fin mamma som vi snakker mye om) og min stedatter er på helt lik linje med våre to fellesbarn!

[Scorpiogi]

Jeg er og enig med flertallet her. Jeg engasjerer meg fordi det føles naturlig. Jeg er med når det gjelderdatoer og detaljer, "kan vi bytte helg da og da", "husk at han skal svømme", har vært med til tannlegen og på skoleinnskriving, leverte i barnehage og hentet. Passer, vasker klær osv. Jeg får veldig mye positiv respons fra omverdenen på at han er blitt roligere lettere å ha med(gutten er veeeeeldig aktiv). Jeg føler at de store spørsmålene har jeg ikke noe med, som fordelingsprosent, bidragsspm, o.l. Jeg tar de hverdagslige oppdragelses-spm som gjelder i vårt hus, kanskje litt mer enn faren. Han er ikke så nøye på regler og rutiner...Biomor er ikke alltid begeistret for at jeg deltar, selv om det gagner barnet. Hun nektet meg og guttens lillebror å være med til barnehagen, da det var familiestund.

Faren(mannen min) er enig med meg, men føyer henne av og til fordi hun er utrolig kranglete, men han tar en god del av de store diskusjonene og forsvarer meg. Hun bruker skitne triks og manipulerer når hun kan, hvis de prater. Men samtidig går det an å prate med henne oss i mellom, så det er en komplisert situasjon, med stadig balansering. Gutten er gla i meg og vi har et godt forhold....