kjæresten vil ikke ta på magen min...

[Anonym bruker]

kjæresten min sliter med å ta på magen min (uke 36), tror ikke han klarer å forholde seg til at det er en baby der. Han snakker ikke om det, men skvetter veldig hvis han tilfeldigvis kommer borti magen når vi har lagt oss og kjenner bevegelse. Sex har vi ikke hatt siden de første ukene...

Han er VERDENS BESTE på alle områder ellers og gleder seg masse til å bli far. Lurer egentlig bare på om flere har det sånn?

[Anonym bruker]

Sånn har jeg også det med min samboer. Men jeg legger ikke så mye i det, for jeg tror det er vanskelig for en gutt å sette seg inn i hvordan det er for oss.

Jeg har jo sett på film at mannen klemmer og og synger for magen, men alle er vel forskjellige. Samboeren min tok nesten ikke på magen sist heller, men da vi fikk babyen var han stolt som en hane, og skrøt av at han hadde sett han først. Dessuten tror jeg de ofte er veldig redde for å ta for hardt på magen. Redde for å ødelegge noe, eller at det skal gjøre vondt for oss. Prøv og ikke tenk for mye på det. Min er iallefall en kjempebra far.

Lykke til

[Anonym bruker]

Ja, jeg kjenner flere som sier det samme :-) Så jeg tror ikke du skal bekymre deg. Vet ikke helt, men ut fra det mannen min sier kan det virke som om det hele er litt virkelighetsfjernt for dem....! Det kom seg litt i svangerskap nr 2. Da virket det som han slappet mer av, men noe kosing med magen tidt og ofte har det aldri vært. Han har vært bortpå og kjent på bevegelse og spark en sjelden gang, og stort sett på initiativ fra meg. Nå med nr 3 er det på samme måte. Men jeg bryr meg ikke noe med det. Gjorde det litt med førstemann, men nå, etter å ha sett ham som far, så bryr jeg meg ikke :-) Han blir bare mer og mer engasjert jo eldre barna blir, og gleder seg mer og mer til den nyfødte for hvert svangerskap! De første ukene med nr 1 var han stolt, men visste ikke helt hva han skulle gjøre med barnet. Nervøs var han også. Fryktelig stolt når folk kom på besøk, da ville han holde gutten med en gang :-) Men jeg sa at han bare måtte bruke den tiden han trengte, og selv si ifra når han hadde lyst å holde eller stelle den lille. Viste han helt tydelig at jeg ikke forventet noe av han, at dette var noe han kunne styre selv. Det hele kom seg mye når vår lille gutt begynte å smile! Etter det tok han mer og mer kontakt, og når gutten var 4 mnd var far så engasjert at jeg hadde lagt alle bekymringer på hyllen :-) Var litt sånn i begynnelsen med nr 2 også, men tydelig tryggere. I dag er han fantastisk flink til å ta med seg begge guttene ut og leke eller ut på tur, og han er absolutt den barnefaren jeg ønsket for mine barn. Så vent og se hva som skjer du :-) Jeg kan kanskje nevne for deg at den første fødselen ble en svært tøff opplevelse for ham, og han slet tydelig litt med dette i ettertid. Er ikke enkelt å stå og se at den du elsker ligger med smerter. Er ikke så enkelt for dem å forstå at det er helt ok å ha så vondt! Selv om jeg hadde en fin fødsel uten dramatikk gikk dette tydeligvis inn på ham. Kan være en tanke å ha i bakhodet når man kommer så langt. Å bruke litt tid på å snakke om fødselen i ettertid kan hjelpe godt.

 

Lykke til :-)

 

 

[-oOOOStorken AirlineOOOo-]

vet du, du er ikke den eneste som har det slik..

sambo er faktisk å litt slik, han setter seg ikke ned å prater å tar på magen sånn helt uten videre, men har "ferksa" han i å prate til magen mens jeg sov noen ganger da=)

han er liksom ikke så intrisert i magen, men gleder seg til å bli pappa fordet=)

kommer nok av at ikke alle menn klarer sette seg inn i dette, forestille seg at det FAKTISK et lite menneske, og for mange er dette litt skremende og ukjent!=)