Vil ikke mase! :)

[Anonym bruker]

Okei, jeg føler ikke helt at jeg passer her inne, men jeg må få det ut likevel.

 

Jeg og sambo er i 30-årene og har vært sammen i mange år. Vi har aldri hatt behov for å diskutere barn, fordi ingen av oss har følt oss klare for å få barn, og vi er egentlig fornøyde med livet sånn det er. Jeg har alltid sagt at jeg vil ha barn en dag, men noe mer enn det har det aldri vært snakket om.

 

Vel, plutselig har babylysten kommet, når jeg nesten hadde trodd at den aldri ville komme. Det er ikke aktuelt å begynne prøving NÅ, av flere grunner, men SNART, håper jeg! Sambo har skjønt at jeg begynner å få lyst på barn, det vet jeg, men jeg tør likevel ikke ta den ordentlige samtalen om dette, i redsel for at det skal virke mot sin hensikt og at han sier at han ikke er klar nå i det hele tatt. Altså, jeg er livredd for å mase.

 

Er det noen fler som tenker som meg? Det er jo ikke aktuelt akkurat nå, så det føles så dumt å mase om dette før det faktisk er aktuelt... eller er jeg bare teit?!

[-Mariposa-]

Jeg er nesten litt i samme situasjon som deg, med at det ikke er aktuelt med barn nå, men snart. Jeg prøver hardt å ikke mase, men sambo er fullt klar over hva jeg mener. Mitt råd til deg er å ikke mase, men å gjøre samboeren din klar over hva du føler. På den måten kan han selv begynne å tenke over saken og når du føler det er klart for at dere skal prøve, så kanskje han er klar han og? Mannfolka (i alle fall de her inne) har en tendens til å bruke evigheter til å bli klare så jo før du får satt igang den prosessen hos ham jo bedre:)

[Tøydukka]

Jeg tenker at hvis dere knapt har snakket om det før, er det kanskje på tide nå. Det er absolutt ikke alle mannfolk som føler at det å snakke om barn er vanskelig selv om de ikke er klare for å sette igang. Du kan jo prøve å legge det fram som noe som du drømmer om at skal skje litt fram i tid, kanskje legge vekt på at det er HANS barn du vil ha osv. Men det er viktig er at du er obs på hvordan han reagerer på det hele. For hvis han viser veldig tydelig at han ikke vil snakke om det, er det ganske sikkert at han oppfatter det som mas. Er du heldig vil han kanskje overraske deg med at han har gjort seg tanker om det selv, men ikke turd å ta det opp med deg "siden det ikke kan skje noe nå allikevel". Lykke til ihvertfall!

[Gjest]

Signerer jentene her jeg! Nå vet ikke jeg om du er nærmere 20 eller 40 når du sier i 30 - årene, men da mener jeg absolutt at tiden er inne for å sette inn støtet!

De behøver gjerne litt tid på å fordøye ønsket også, og det er fair å gi de den tiden de behøver. Siden du ikke har nevnt noe for han enda, kan han jo tolke det dithen at du ikke tenker på det og dermed ikke ønsker barn? Er klar ennå?

Mitt tips er å snakke åpent omkring temaet; tenk gjennom hva du ønsker med samtalen på forhånd, og vær trygg på hva du selv føler.

Lykke til

[78girl]

Å, du aaner ikke hvor mye jeg skjønner deg! Hehe..

Skjedde sånn plutselig med meg også, men ville ikke pushe..

Selv om det er "nevnt" sånn langt vekk for lenge siden, har liksom ikke Samtalen med stor S vært der! Også turte jeg liksom ikke å ta det opp....

Endte med at jeg faktisk sendte ham en mail hvor jeg rett og slett skrev ned litt tanker, og at vi kanskje burde ha en liten samtale om hvilke tanker vi har om fremtiden..

Drøyde litt med den også, var liksom ikke helt fortrolig.. Men tok det opp sånn veldig smått en kveld, og da sa han at han har skjønt en stund at jeg vil ha barn... Og da jeg spurte, kom jo dette kanskje-svaret (se forrige innlegg...)

....ta det i ditt tempo, begynn i det små, så kommer dere nok inn på rett spor til slutt...

Lykke til!! :-)

[Gjest]

Takk for svar, jenter!

 

Vi har jo snakket om barn på generelt nivå, og det er jo litt derfor jeg ikke vil mase for mye... for barneønsket hans har ikke vært veldig stort før (og det har jo ikke mitt vært heller). Samtalen om vi virkelig skal prøve om ikke altfor lenge har vi ennå ikke hatt, men her om dagen kom vi inn på temaet da han kommenterte hvor slitsomt det så ut med 3 barn (som vår nærmeste nabo har), og etterhvert spurte jeg enkelt og greit om hva han tenkte om egne barn en dag. Svaret var at han ikke akkurat følte at det var det som manglet i livet hans, men om man skulle ha barn var det jo greit å ikke vente til man ble for gammel heller...

 

Så ja, han vet at den biologiske klokka tikker hos meg, og han nevner stadig småting som "at man ikke kan sove så lenge om morgenen om man får barn". Innerst inne tror jeg nok han kan overtales, men det er jo ikke det jeg vil... jeg vil at han også skal få lyst på barn på samme måte som meg, så inntil videre får jeg prøve å være tålmodig (vi er jo "bare" i første halvdel av 30-årene), og samtalen med stor S får komme når det faktisk kunne blitt aktuelt å prøve. Håper tankene kan modnes litt hos ham i mellomtiden...

 

Hilsen ikke lenger anonym HI

[Anonym bruker]

Min mann ville ikke ha barn (han er 38). Dette viste seg å skyldes mangel på selvtillit ang livsstil og evner. Han trodde ikke han ville få det til/bli noen god far.

Jeg ble rett og slett litt rystet, for tanken hadde ikke slått meg en gang at min mann rett og slett var engstelig for å ikke være bra nok for barn. Jeg forklarte hvorfor jeg trodde han ville bli en knallgod far (trakk frem gode egenskaper som er viktig som forelder etc). Etter dette gikk han i tenkeboksen og konkluderte en uke senere med at barn hadde vært fint.

...og fire uker senere var jeg gravid (dog helt uplanlagt, men av og til spiller livet en et puss). Da jeg oppdaget det fikk vi (jeg har vel også vegret meg litt fordi det er en livslang og stor oppgave det å være forelder) plutselig veldig lyst på barn begge to, og nå tyter han om at han vil ha TRE! ...og det første er ikke ute enda!! (termin om to uker)

 

(Jeg er veldig glad i gutter/menn, men av og til finner jeg dem helt underlige og vanskelige å forstå.)

 

Vi er i stadige forhandlinger, og det ser ut til at jeg kan forhandle meg frem til to barn og en katt, (he-he:o) men tiden vil vise. Kan jo hende jeg blir så revet med av det hele at jeg også vil ha tre:o)

 

Kanskje det er flere menn som har litt prestasjonsangst?

Å bli far er jo en stor oppgave, og det forandrer veldig mye. Jeg tror uansett at det er nødvendig å dele sine tanker og ikke brenne inne med følelser og behov.

Det å gi klart uttrykk for ønsker og forventninger til forholdet er, slik jeg ser det, helt nødvendig for å få forholdet til å fungere på alle plan og er ikke det samme som å mase.

Som en annen skrev lenger opp; du merker det hvis han oppfatter det som mas.

Men er det egentlig så galt å mase litt innimellom?

Det er jo ulike måter å gjøre det på også)

 

Lykke til!!