Tid, penger og bosituasjon

[Vicky 83]

Hva ville dere valgt dersom dere var to voksne og to barn?

 

1. Bo på 80-85 kvadrat. En av foreldrene er hjmme til hvert av barna er to år. Dretter jobber foreldrene 150% tilsammen. Har noen erfaring med dette?

 

2. Bo i hus på 140 kvadrat. Begge foreldrene jobber fullt helt fra svangerskapspermisjonen er brukt opp.

 

Hvorfor? / Hvorfor ikke?

 

[Honningmelon]

Helt klart alternativ 1. Jeg vil være mest mulig sammen med barna mine. Jeg jobber nå 50%, mens sambo jobber fult.

[Gjest -<<-]

Førstnevnte alternativ. Fordi jeg anser 80+ kvadrat som ganske stort, og 75% jobb høres grusomt behagelig ut. Det med å være hjemme hadde jeg nok gitt blaffen i, synes godt kidsa kan begynne i barnehagen før de er to, og det er kjedelig å være hjemme hele tiden - men om det betyr penger til overs til å ta et unødvendig studium f.eks ville det jo glimrende.

 

Hus har jeg ikke lyst på. Det må vedlikeholdes og greier. Takke seg til vaktmester.

[Mrs. Bouquet]

Uff 80 kvadrat er ikke mye i mine øyne, syns det var trangt med meg og samboer. Men helt klart nr.1 alikevel. Det viktigste etter min mening, spesielt når man har barn, er å ikke komme i den forferdelige tidsklemma.

[Vicky 83]

Dere var jo ganske samstemte. Noen flere?

[Vicky 83]

Dytter!!

[Fomle med nurk!]

Helt klart nr en! det er viktigere å ha tid med barna enn å bo stort.

[Kose-KU]

Helt klart nr 1. Vi er i en liknende situasjon og velger tid med barnet framfor stor plass.

[camilla^]

1

For jeg syns små barn har godt av ett litt mer avslappende liv og at de har godt av å være masse med sine foreldre.

Jeg lever på 78kvm med mann og 4 unger, og vi har det veldig bra. Men jeg priser meg lykkelig for en hage da. En får det til slik som en ønsker seg det. Men lykke kan ikke måles i str eller penger, det kan kun måles i hvordan en har det med seg selv og de rundt seg. (penger er som oftes en bonus, og uansett hvor ok med penger en har så klarer en å bruke de opp så en ikke føler en har så mye alikavel)

[Vicky 83]

Dytter!

[Vicky 83]

Vi er nemlig i den fasen hvor vi snart skal begynne å se etter et nytt sted å bo. Hvor mye lån vi tar på oss vil da få påvirkning for hvordan hverdagen blir den gang vi forhåpentligvis får barn.

 

Jeg er innstilt på å prøve så godt det lar seg gjøre å legge opp til et liv der vi har litt tid og ikke minst overskudd til barn og familieliv. Selv hadde jeg en barndom der min mor var hjemme med meg til jeg var 6 år. Hun var da dagmamma for andre barn som jeg lekte med, det var barn i nabolaget, og jeg gikk i park. Jeg hadde en strålende barndom, og vil gjerne gi noe av det samme til mine barn.

 

Samboeren min derimot er veldig opptatt av at vi må ha et hus på ca 140 kvm. Det vil medføre at vi må jobbe fullt begge to, men det ser ikke han som noe problem... Han bodde selv i leilighet (tror det var tre-roms) sammen med to andre søsken frem til han var 7 år. Han synes det var altfor trangt, og det gjør at han vil ha et hus.Han har mange søsken, og foreldre som har jobbet fullt hele livet. Så for han er det helt normalt at man jobber fullt. Hvis vi er med barna to timer hver dag, og i helgene synes han at det er supert...

 

Dette med å jobbe fullt tenker jeg at handler nye om å ha overskudd i hverdagen. Jeg vet at dersom vi begge jobber fullt, kommer jeg til å være totalt utslitt til enhver tid. Det er forskjell på energinivået folk, og hvor mye man synes at det er ok å jobbe tror jeg handler mye om det.

 

Jeg lengter egentlig etter å få barn, men når jeg tenker på dette her svinner lysten min helt. Det frister ikke akkurat å sette meg i en posisjon der jeg alltid er utslitt, og alltid har dårlig samvittighet for å ikke være nok med ungene mine..