ARGH! Den håpløse sjefen!

[Anonym bruker]

Han lover gull og grønne skoger i øst og vest når det gjelder tilrettelegging og en mindre arbeidsmengde en vanlig, men skjer det noe? NEI!

Begynner å kjenne at d å gå gravid faktisk krever en del ekstra energi og har sagt til sjefen at jeg ikke er helt på topp og ikke kan yte like mye som tidligere. Han nikker og smiler og sier at alt skal bli så bra, med mindre oppgaver o.l.(senest i forrige uke på medarbeidersamtale).

Dagen etter medarbeidersamtalen så sitter jeg og stresser litt for å få ferdig en oppgave han har pålagt meg, og så kommer han drassende med enda en oppgave som 'virkelig haster'. Jeg ser over oppgaven og oppdager at det er en annen på gruppa mi som har begynt på denne oppgaven og at jeg ikke har peiling på hva den oppgaven går ut på. Sier i fra til sjefen om at min kollega jo har begynt på denne oppgaven og hvorfor hun ikke kan ta den, og får bare til svar at; "den haster litt, så kan ikke bare du ta den, tar sikkert ikke så lang tid å sette seg inn i det." Det hele fortsetter med dialog frem og tilbake hvor jeg krever å få et svar på hvorfor min kollega ikke kan gjøre den, jeg må til slutt bli sint(truet vel indirekte med at jeg skulle pakke sammen og gå hjem for dagen) før han tuslet bort til min kollega som tok oppgaven og hadde den ferdig på en halvtime(hadde jeg skulle satt meg inn i den og jobbet med den hadde d nok tatt nærmere 2 timer).

Sjefen turde ikke nærme seg meg resten av dagen, men to dager senere så ender d f... meg igjen med at jeg må bli skikkelig sint/irritert for at han skal skjønne at jeg ikke har kapasitet til å gjøre det han ber meg om.

Ikke har jeg sett noe til minskende arbeidsmengde heller, har mine faste oppgaver og i tillegg alt ansvar for opplæring av hun som skal gå som vikar for meg når jeg er i permisjon.

Gruer meg til hver dag bare fordi jeg venter på at han skal komme og prøve å legge ekstra oppgaver på meg, og at jeg må fyre meg for at han skal skjønne at jeg ikke har tid/krefter. Neste gang blir jeg å begynne å grine om han kommer med noe ektra, d er jeg sikker på!

Vurderer nå å gå til legen og be om 50% sykemelding i ett par uker, bare for at han skal få mindre mulighet til å mase på meg og kanskje innse at han legger for mye på meg i denne perioden.

4 timer arbeidspress hver dag skal jeg saktens tåle, men sånn som det er nå(med 8timer), så har jeg jo ingen 'piff' igjen når jeg kommer hjem!

[melkekua™]

Gå til legen din og få sykemelding! Rett og slett! Lykke til ;o)

[Anonym bruker]

Jupp, blir gjort first thing in the morning! For nå kom jammen meg sjefen her og fortalte at han skal være borte(i forb med jobben) i 2 uker, og bare dumper alt ansvaret over på meg! Dvs. at jeg må følge opp at alle arb.oppgaver blir gjort og til rett tid(altså jeg må holde oversikten over jobben til kollegene mine), og jeg må ta alle avgjørelser på hva som må prioriteres, det er jeg som må ta all kommunikasjonen mellom vårt team og og resten av bedriften, det er jeg som kommer til å få alt peset fra ham om at ting blir gjort(ja han ringer og skriver mail og sjekker opp alt), OG jeg har fått fremskyndet deadline på en oppgave jeg har jobbet med i to uker, og som jeg egentlig hadde håpet jeg hadde enda noen uker på. . . .Skjønner ikke hvorfor han ikke kan fordele litt på dette? Greit nok jeg kan delegere ansvaret litt utover gruppa, men uansett så er jo også det ekstra arbeid for min del!

Er det lov å gå på do og sette seg og felle noen tårer nå?

[melkekua™]

Bare til å grine i vei ;o) Du har all din rett!

[Anonym bruker]

Gråååt i vei!! Det hjelper litt. Og 50% er helt fantastisk. Det har jeg hatt siste mnd, og nå er jeg inne i siste uke før permisjon og det har hjulpet meg veldig. Hadde nok vært fullt sykemeldt hvis jeg ikke hadde gått ned for en mnd, siden. HUSK du jobber tross alt 200% akkurat nå og det er tungt! Barnet merker også det.

Ta vare på deg selv og masse lykke til!!!

[Gunni_2]

Jordmora mi sa at det var bra jeg var litt sykemeldt (40 %), for da la de andre, inkludert sjefen mer merke til at jeg faktisk var gravid og ikke orket å holde på i samme tempo som før.

Det er bare å fortelle legen at du ikke har kapasitet til å holde på som før, så går det sikkert greit

[nungo]

Kjenner meg så igjen i det :-( Etter ferien gikk det "plutselig" opp for sjefen min at jeg snart skal være borte et år og hjelpe meg så mye vi skulle har gjort før jeg skulel gå i permisjon. Jeg forsøkte også å ymte frempå at dette kansje var en tid der jeg trengte å gå litt ned i arbeidsmengde og ikke opp. Det skal legges til at sjefen min er en dame og hun har tre små barn selv, så man skulle tro at det var litt "sympati" å hente, men nei da, her skulle sitronen presses til siste dråpe. Det hele toppet seg med et møte for 2 uker siden der gjenstående oppgaver for resten av året skulle planlegges og fordeles. Av ti hovedoppgaver sto jeg som ansvarlig for 8 og vi er 5 ansatte i avdelingen! På det tidspunkt var jeg så utslit og stresset at jeg bare var passiv. På veien hjem fikk jeg blødninger og besvimte i bussen. Skulle heldigvis til kontroll hos jordmor neste dag og hun sendte meg direkte til legen som har sykemeldt meg 100 % resten av svangerskapet. Dette forteller jeg ikke for å skremme (babyen min har det fint), men fordi at du skal ta på alvor om du føler arbeidspresset blir for stort. Selv om man har en aldri så forstående sjef, så vil de antakeligvis ofte forsøk å "presse" mest mulig ut av deg. Dessverre er det slik at de ofte ikke lytter før du står med en sykemelding i hånden. Den første uke slet jeg veldig med dårlig samvittighet - vet jo at kollegaene mine nå må gjøre mitt arbeid. Men nå nyter jeg det og bruekr tiden til å ta vare på meg selv og barnet i magen.