Dere som har psykiske prob/ er deprimerte

[ape]

Hvordan syns dere at pårørende/andre bør oppføre seg / si /gjøre sånn at dere føler dere bedre?

Noe som har hjulpet dere?

[♥Kristoffer&Harald♥]

Jeg synes at de skal oppføre seg helt normalt.

Min mann var veldig flink nå når jeg ble deprimert sist... han holdt rundt meg og vi snakket sammen om det som plaget meg. kom hele tiden fram til ting som lå lengre og lengre bak i tid.

Det at de viser at de er der og støtter er det beste, og når man er deprimert så vil man jo helst at dagene skal gå som normalt, jeg ville i alle fall det...

Men det å prate sammen hjelper masse. og hvis man ikke føler for å prate så kan man skrive ned det som plager enn og så hvis man vil dele det så kan den andre få lese det. bør jo ikke vise det til alle. men noen ganger hjelper det at en person får vite hva som skjer...

[Ella29]

Har en samboer som er deprimert og vært det lenge. Går hos psykolog og det hjelper, men han har sine dager hvor alt ikke er så bra. Det viktigste er å være tålmodig, ikke lag oppstyr over små ting. Ellers så går alt som normalt. Kjærlighet og omsorg!

[Knætta & Gutteknøtt+Jenteknøtt]

det jeg savnet mest da jeg var deprimert første gang, var at vennene mine ikke dro meg med ut på ting (jeg bodde langt unna familie). Jeg isolerte meg totalt, og klarte ikke å komme meg opp og ut av den "brønna" jeg hadde fallt ned i. Husker at jeg følte meg usynlig, at folk ikke brydde seg. Jeg tenkte faktisk på å kjøre av veien bare for at folk skulle "se" meg. Jeg ville ikke dø, men bli skadet nok til at det medførte sykehusinnleggelse. Jeg ønsket å bli tatt vare på!

Nå var det en del såkalte venner som trakk seg unna da jeg ble syk, og det sier seg selv at jeg ikke har kontakt med de i dag.

Vær der, ikke trekk deg unna, ikke mas om at man må fortelle hva som plager den som er syk, men la det komme når den syke ønsker det selv. Ikke sikkert den som er deprimert selv vet og kan sette fingeren på hva som er galt. Ofte er det ganske så komplekst...

 

Det kom faktisk en veldig god venninne som bodde hos meg 4-5 dager mens det sto på, og det var nok noe av det som hjalp meg mest. Vi gjorde ikke noe spesielt. Bare dro på cafe, shoppa(så vel mest bare i butikker), ho dro meg med ut på byn. Litt sånn vanlig hverdag, bare det at ho var der..

[Knætta & Gutteknøtt+Jenteknøtt]

og ja en ting til!

Jeg hadde store problemer med å ta en avgjørelse. Bare det å "bestemme" hva vi/jeg skulle spise til middag var som et uoverkommelig fjell. Det var liksom ikke så nøye for meg, bare jeg slapp å bruke energi på å tenke på disse "små" hverdagslige tingene.

Hadde rett og slett behov for å slippe å ta avgjørelser, men hadde lyst å bli dratt med av de rundt meg. Trengte noen som tok disse små avgjørelsene for meg, og satte utrolig pris på det når noen gjorde det! =0)