Andre som har hatt fine fødsler?

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg synes det er så utrolig mange som syter og klager og skremmer vettet av førstegangsfødende med historier om tidligere fødsler som endte med revning, utslitthet, udugelige jordmødre osv... Er det noen andre enn meg som har lyst til å dele gode historier omkring tidligere fødsler, så også disse kommer frem i lyset:)??

 

Jeg selv fikk en gutt for 2 år siden. Fødselen gikk kjempefint, etter fem intense timer på sykehuset så lå han på brystet mitt, løftet hodet og så på meg:) En kjempefin opplevelse! Jeg lå i badekar og hadde det som smertelindring. Funket kjempebra. Samboer lå med halve seg over kanten og trykket meg i korsryggen hver gang jeg fikk en ri:) Tenkte egentlig ikke å føde i badekaret, men fikk lov å bli liggende da jeg spurte om dette. Tenkte på at i senga så ville halebeinet bli trykket oppover og gjort fødselskanalen smalere. Vannet gjorde meg litt mer vektløs enn jeg ville være i ei seng. En helt utrolig snodig, rar og fantastisk følelse idet hodet kom ut... Jeg GLEEEEDER meg til denne neste fødselen:)

 

Håper dette kan muntre opp noen som kanskje gruer seg litt. Ett tips - pust pust og atter pust, og slapp av så godt som råd er mellom riene. Ikke bruk krefter på andre ting enn deg selv, og på å få den ungen ut:)

[Anonym bruker]

Høres ut som om du har hatt en drømmefødsel, så kom ikke her og si at andre SYTER OG KLAGER. For hva vet du om hvordan det er å ha en tøff fødsel?

 

Jeg var i en barselgruppe med 10 mødre. Samtlige sa det var mye verre å føde enn de noen gang kunne forestilt seg, inkludert de to hvor det hadde vært såkalt "drømmefødsel" hvor alt gikk fort og greit. Jeg var også med på bim-treff, hvor vi til slutt var 19 mammaer. 3 hadde relativt greie fødsel, de andre 16 hadde alle enten lang fødsel som endte med drypp, vakum eller tang, eller revnet mye eller annet. Så kom ikke her med din drømmefødsel og kalle andre for klagere og sytere. Hadde jeg hatt en førstefødsel som din ville jeg takket Gud og holdt klokelig kjeft når jeg hørte om andre som hadde det tøffere.

 

Denne gangen må jeg nesten være anonym selv om jeg egentlig ikke liker å bruke anonymknappen.

[Gjest]

Jaja..

 

Jeg vil nå heller si: Takk for litt oppmuntring til oss førstegangsfødende:)

Synes alltid det er kjekt og høre om en fin fødsel.

Den kan godt hende min fødsel blir forferdelig, men om så:

blir den noe bedre av at jeg gruer meg som en hund mnd i forveien??

 

Jeg ville kansje ikke kalle det syting, folk har gode og dårlige erfaringer og det er selfølgelig viktig og være forberedt på at det ikke nødvenigvis blir en rosenrød opplevelse.

Men som sagt, kjekt og høre om fine opplevelser også

Jeg synes slett ikke at de som er heldig har med og "holde klokelig kjeft" dette er en enorm opplevelse for alle, om den er positiv eller negativ, de fleste har behov for å fortelle og mange av oss er inntresert i å høre.

Jeg kommer nok til og fortelle alle som er inntresert om min fødsel enten den blir sånn eller slik:)

Og jeg gleder meg også

 

[BarnNr.4 :)]

Kjempe kos å høre om en fin fødsel:) takk takk takk!!!

det er veldig betryggende.. selv om jeg ikke vet hvordan min fødsel blir, så er det deilig å høre om andre fine fødsler:) da blir jeg lettet!

Kom med flere da folkens hehe;)

[Babyimars]

Jeg er førstegangsfødene og har i det siste begynt å grue meg. Uten at jeg egentlig vet det. Tenker ikke på det på dagtid, men om natta har jeg grusomme fødsler i drømme. Kan ikke si at det hjelper å høre om de tøffe fødslene, vi er jo klar over at det kan bli det tøffeste vi noensinne vil gjøre. Syns det var kjempe omtenktsomt at du vil prøve å legge fokuset på at det finnes kvinner som ikke har en grusom opplevelse, men at det kan gå veldig greit for seg. Takk til HI. Og du som valgte å være anonym, det er ikke nødvendig å skremme vett ut av oss førstegangsfødene. Bedre å gå inn i det med tanken om at det vil gå bra enn å grue seg fordi man ikke har hørt om annet enn vonde opplevelser.

[Anonym bruker]

Ser at sinnet mitt tok litt overhånd i sted - anonym nr. 2 her.

 

Selvfølgelig KJEMPEBRA at noen har drømmefødsler. Og veldig bra at de deler det med andre. Men kall da for guds skyld ikke de som har tøffe fødslser for klagere og sytere for det om.

[Voyeur]

Jeg hadde en kjempefin fødsel med nr 2. Den kunne jeg gjort på strak arm igjen. Det er selvfølgelig kjempevondt, ikke la noen andre innbilde dere det (bli heller gledelig overrasket hvis dere ikke har så vondt). Men fra vannet gikk til jenta var ute gikk det åtte timer, jeg hadde ei kjempefling jordmor som hørte på hva jeg sa og som var tolmodig og flink da jeg var inni den verste ørska.

Fordi man trer på en måte ut av sin egen kropp, og kroppen lever sitt eget liv. Jobb med kroppen og smertene istedet for mot. Jeg lå 6 timer i senga da jeg åpnet meg, var ikke oppe å gikk slik som mange andre. (Jeg gjorde det med nr 1, og den fødselen skal vi ikke snakke om her:P) Tror det hjalp veldig for meg. Revnet ingenting, og var i kjempeform senere på dagen, tok i mot besøk og var oppe å gikk..

Alt i alt en super opplevelse.

 

[Anonym bruker]

Jeg syns også det var godt å høre at noen syns at fødselen var grei å komme seg igjennom.

Takk for tips om å føde i vann og huske på pusten og slappe av

Hilsen ung førstegangs

[GuriMalla - ♀♂♂]

Hadde en kjempefin fødsel da datteren vår kom til verden. Vondt som f.... men jeg levde da over. Hadde ikke trodd at det skulle gå smertefritt for seg heller. Fødselen tok 6 timer. Det ble ikke tid til smertelindring annet en badekar og klyster var helt utelukket!

Jeg måtte klippes men det opplevdes ikke vondt eller traumatisk i hele tatt. Jeg var veldig bevisst på å bevege meg så lenge som jeg klarte og det tror jeg nok er grunnen til at åpningsfasen gikk såpass fort.

Så jeg har bare positive følelser med meg til neste fødsel. Det har pappan også. Han synstes det var suverent å være med på.

[canutten]

Hiver meg på denne!

Jeg har alltid hatt en sykelig interesse av å høre andres fødselshistorier, og jo verre de var jo mer interessert ble jeg...fikk min dose her på BiM før første fødsel. Det endte med at jeg under fødselen gruet meg så til den siste biten, at jeg holdt igjen. jeg ventet jo lyden av kjøtt som revner, tenger og blodsprut. Da jeg til slutt måtte gi etter ble det langt i fra sånn..

 

fødselen min var lang, men virkelig fin! var hjemme til det var 2 min mellom veene og det var deilig å ikke trå rundt på sykehuset. det varte og det rakk og på slutten måtte en jordmor hive seg på magen min fra en krakk mens en bendte bena bakover. så rart det enn må høres ut var det helt ok for meg. jeg merket jo at det hjalp. Til slutt måtte jeg gi etter for frykten og gå til siste innspurt, da hørte jeg en ralling som et dyr og skjønte at langt inni meg et sted bor en liten urkvinne! sønnen min skled ut, og det var ikke noe blod, ikke noe sår, ikke noen sting. dusjet og gikk på do begge veier samme dag. satt normalt på stolen og sa at dette gjør jeg igjen om en uke hvis jeg må.

 

det ble altså bedre enn jeg hadde trodd! denne gangen skal jeg ikke være redd. jeg skal stole på kroppen min og den lille urkvinnen...og så skal jeg meske meg i dop av alle slag.

ikke minst skal jeg lære meg å trykke, for det skjønte jeg ingenting av sist!!?

 

lykke til alle sammen

[Gjest]

Jeg skal ikke si at det ikke var smertefullt eller tok lang tid. For det gjorde det. Det er så klart vondt å føde, og jeg tror de aller fleste av oss vil si at det er det mest smertefulle vi har vært igjennom. Men jeg vil likevel si at jeg hadde en kjempefin fødsel

 

Som sagt over her kunne jeg heller aldri forestilt meg hvor vondt det virkelig var. Men jeg kunne heller aldri forestilt meg hvor spennende og fin hele prossessen ville være! Jeg vet ikke hvor lang jeg skal si fødselen var. Skal jeg si fra første rie, tok fødselen 28 timer. Men jeg tror jeg skal regne fra da jeg ble lagt inn med 3-4 cm åpning jeg, og da tok den ca 20 timer. Jeg hadde veldig dårlige rier som man kaller det, og fikk både akupunktur og drypp og det som er for at det skulle skynde på litt. Akkurat den fasen savner jeg ikke. Men selve fasen hvor jeg skulle presse ut sønnen min, er virkelig det beste minnet jeg har fra hele mitt liv... Det tok 1 time å presse han ut. Jeg fikk bare noen få rifter, ble klipt og sydd etterpå. Såklart det var smertefullt, men jeg tuller virkelig ikke når jeg sier at dagene etter fødselen kunne jeg sitte og tenke tilbake på fødselen og savne den... Jeg savnet ikke smertene, men akkurat den siste timen hvor jordmor smilte og sa at nå var det likefør vi skulle få treffe babyen vår.. Den spenningen og gleden jeg følte da var helt enorm. Viten om at snart var det hele over, og at medaljen for å ha vært i disse smertene så lenge snart ville være i armene mine. Da er det så verdt det...

 

Fødsler er så forskjellige. Og vi takler dem forskjellig. Man skal aldri sammenligne fødsler med hverandre, for det er kun vi som vet hvordan akkurat vår fødsel opplevdes. Selv om jeg har massevis av gode minner forbundet med min forrige fødsel, vil jeg ikke si at det var en ''lett'' fødsel. Det var beinhardt, og jeg gråt igjennom de siste åpningsriene. Men jeg vet at det er maaange som har hatt det både verre og lettere enn meg. Og jeg føler meg heldig fordi alt forløp fint og ingen komplikasjoner oppstod.

 

Det er lett å si, men ikke gru dere, dere som er førstegangsfødende.. Ta det som det kommer, og husk at selv om det blir tøft så venter det et mirakel på slutten!

 

Jeg gru-gleder meg til neste fødsel, for nå vet jeg jo litt bedre hva jeg går til. Jeg vet jo ikke om det blir bedre eller verre denne gangen. Men jeg gleder meg uansett til selve opplevelsen av å føde et barn.. Det er helt fantastisk.

 

[Mooncake]

Mimret litt da jeg leser disse innleggene, jeg måtte bare finne fram fødselshistorien min som jeg skrev like etterfødselen.

Det var en fantastsik opplevelse, og jeg kunne gjort det igjen kort tid etter førstemann (og det er jeg jo også på god vei til .

 

Jeg gikk fra 1cm åpning til baby på brystet på 1,5 t. Jeg har snakket med sykehuset og de har forberedt meg på en styrtfødsel denne gangen - kanskje jeg ikke rekker sykehuset... :/

 

Litt langt...

Vannet gikk kl 7 på morgenen. Det var en merkelig opplevelse å ligge å kjenne at vannet sildret. Jeg lå i sengen og var å spent at jeg skalv. I dag skjer det! Vi var på sykehuset for kontroll kl 9 og ble sendt hjem for å vente på riene.

 

Kl 13 startet riene. De var ikke så vonde i starten, men de kom veldig tett med en gang. Etter hvert begynte det de å bli ganske vonde og jeg var på sykehuset kl 15. Det var da 3,5-6 min mellomrom mellom riene og de varte i 2 min. Jeg ble undersøkt, men hadde kun 1 cm åpning. I normale tilfeller ville jeg nok bli sendt hjem, men siden min mor fødte sin førstefødte på 2 t så syntes jordmor at det var like greit at jeg ble – og det var liten aktivitet på føden akkurat da.

 

Jeg var anspent og skalv, så jeg fikk beskjed om å sette meg i dusjen med varmt vann så jeg kunne slappe av. Der satt jeg i 2 t, men det ble ikke noe mer åpning av den grunn. Sliten begynte jeg også å bli, så jordmor ga meg en morfinsprøyte kl 18 slik at jeg kunne slapp av og kanskje sove en lur.

 

Da jordmor hadde satt sprøyten gikk hun ut av fødestuen og jeg lå der med riene mine og ventet på at jeg skulle få slappe av og kanskje sove litt. Men, jeg synes ikke akkurat at jeg ble mer avslappet…. For hver rie fosset foster vann ut, og etter kort tid følte jeg at jeg bare måtte presse. Jeg kunne rett og slett ikke la være å presse – så jeg ringte på jordmor. Jordmor undersøkte meg og jeg hadde 6 cm åpning – kl 18:20. ”Dette er jo helt fantastisk!!!” utbrøt jordmor, ”Føler du at du må presse, så bare press du”. Fødselen var i gang og jordmor hadde det virkelig travelt med å finne fram ting, en barneassistent og stelle på fødestuen.

 

Jenta vår ble lagt på brystet mitt kl 19:34 og en stolt far klippet navlestrengen. Allerede fra første stund løftet hun hodet for å hilse på sin mamma og pappa.