Diagnosesamfunnet

[Gjest]

Jeg sakser villig fra Aftenpostens kronikk:

Den økende diagnostiseringen av unge mennesker rammer også dem som avviser de tiltakene skole og velferdsstat tilbyr. De som ikke lydig går inn i båsene for avvik, men forsøker å finne sitt eget uttrykk.

 

Valgpresset gjør oss syke. Alt er mulig, og ansvaret er ditt. Mislykkes du, har du bare deg selv å takke. Aggresjonen over et forfeilet livsprosjekt rettes ikke lenger utover mot samfunnet, men innover mot deg selv. Punk er blitt mote, og Lindex selger Palestina-skjerfene.

 

Depresjon er lik selvaggresjon. Flere og flere deprimerte sjeler medisineres eller selvmedisinerer seg til lydige ofre. Når de er tilpasset velferdsmodellen i rette båser, frigjøres ressurser, og ofrene er klienter på livstid.

 

Etter vårt skjønn er nå den eneste sunne reaksjonen å beskytte seg mot alle valgene. Å velge bort valgene. Skape et frirom der du kan forsøke å lære deg selv å kjenne på en måte som gjør at valg gir mening, før du tvinges til å gjøre enda flere valg. Simple living.

 

Tendensen er selvsagt at også dette må diagnostiseres. Omsorgsapparatet setter straks i gang et feilsøk, i stedet for å være genuint nysgjerrige på hva det er, og den som leter skal finne.

 

Men hva hvis han som ikke vil gå på skolen ikke har sosial angst, men bare ikke vil? Hva hvis han er lat? Hva hvis hun som får en depressiv diagnose, rett og slett foretrekker fred og ro, og misliker den kaotiske klasseromssituasjonen der vikarer kommer og går?

 

Hva hvis det ikke er mobbing fra medelever, men mistrivsel som skyldes en introvert livsholdning og et rikt indre liv?

 

Hva hvis det hverken er mobbing, psykiatri eller stoffmisbruk, men en avvisning av hele det sosiale tilbudet, med alt det medfører av middelmådig pjatt? En avvisning av vår kulturs måte å oppbevare barn og unge på? Tenk om vedkommende rett og slett er sint?

 

Kanskje avviket til og med er en sunn, selvhevdende grensesetting, og uttrykk for en eksistensiell frihet og et personlig mot? Hvor lite interessert i hjelp har man lov til å være, uten at det oppstår avvisning mellom tilbyder og mottager? Det ulydige offeret nekter oss muligheten til å fremstå som gode.

 

Og hva gjør vi da? Vi lager en diagnose på det, og bestiller flere piller.

 

I det godes tjeneste.

 

 

Sitat slutt. Meninger?

[propp]

Er så enig med det innlegget der. Husker dere før der ADHD ikke eksisterte mens nå virker det som det bare blir flere og flere? Ble til tider også karakterisert som unormal fordi jeg ofte foretrakk å være hjemme og lese og tegne uten besøk fra venner og sa til vennene at min mor sa at jeg ikke fikk ha besøk. Likte heller ikke å ha for mange inne på samme tid og hatet flokkaktiviteter, lurer på hvordan det hadde vært i dag?

 

Kjenner også en som hadde gått til psykolog så lenge at hans normale sjenanse som innebar at han ikke likte jobbintervju eller muntlig eksamen ble av han selv karakterisert som en del av hans sykdom. Mannen var normal og visste det ikke selv.

hmmm

[Huldretuss]

Jeg har aldri skjønt hvem som er normalen - hvem alle avvik og unormal oppførsel måles i forhol til. Hvem/hvor er ideal menneske?

[Gjest]

Ja, absolutt noe å tenke på.

Selvom diagnose ikke trenge å ha en negativ betydning, lurer man nesten på hva slags diagnose nabon har,.....for alle har vel iallefall en???

"Å kjempe mot strømmen når man tror på noe" er virkelig noe som man burde diskutere.

For gjør man avvik her så får man stempel og nesten vurdert i forhold til barna om "er man virkelig en god foreldre?"

 

Ofte skal man ikke følge sine egne veier, for her i landet har vi spor å gå på, sklir vi ut av de, må vi vurdres.

 

Så til "usikkre sjeler" som kanskje lurer på om de ønsker å ikke gi en type medisit til sitt barn, menkanskje prøve noe annet, klarer nok ikke velge, det ligger for stort press innenfor alle distanser her til å klare å stå på sitt valg som usikker.

De som klarer å stå på sitt valg får stempel i papirene sine innenfor helse.

[Anonym bruker]

Er vel dette som kan karakteriseres som det klassiske flokkdyrsamfunnet, hvor avvikere (meg bla) ikke passer inn, men som mange har et notorisk behov for å stille en klassisk diagnose:-) Ikke enkelt det heller.. Innen psykiatrien så har det nylig passert over 400 diagnoser som helsepersonell, skal forholde seg til. Fortsetter den samme trenden så vil vi passere 500 diagnoser før 2010:-) Tror jeg velger et liv utenfor jeg!!

[Gjest]

"Kronisk avvik"diagnose, vil de kalle det da hehe

[Anonym bruker]

Dere får jo fritt utløp her da. Det sparer sikkert samfunnet for millioner!

[propp]

angående medisinering så traff jeg en dame med en sønn som hadde fått diagnosen ADHD. Hun ville ikke medisinere gutten men gikk heller inn for å endre kostholdet og kuttet ut all mat med visse tilsetningsstoffer samt alt som inneholdt vaniljesukker, noe som selvsagt var vanskelig med tanke på alt dritet som finnes i diverse ferdigprodukter og gutten ble en helt annen. Så er spørsmålet: Er det for mange som får diagnosen ADHD, eller er det alternative måter å behandle tilstanden på som ikke trenger å innebære medisinering? Eller kan ADHD være et resultat av vår tids kosthold?

[Gjest]

Det viktigste er å finne noe som hjelper barnet.

Klart en diett krever mer enn en pille, men om det hjelper er bare en måte å finne det ut.

Er ppt/bup åpen for diett? Nei, de anbefaller det ikke. Hva skriver de i papirene om foreldre som velger å prøve?

Hvilken skade er det å prøve, ingenting kan være bedre enn å justere mat og slippe medisin.

 

Med ventetiden her i helsenorge kan man faktisk prøve det meste selv først uansett før man kommer dit man har behov for.

Ikke rart foreldre møter veggen og gir opp!

[Gjest]

Det er jo ikke en "alle eller ingen"-situasjon. Det ikke slik at alle med en diagnose er ofre for overdiagnostisering. At noen kan fungere såkalt normalt ved omlegging av kosthold kjenner jeg også til fra flere år tilbake, omgangsvenner som har barn som tidligere var enormt mye mer utfordrende å leve med, og ikke på en god måte. Men det er jo heller ikke alle kostomlegging vil fungere for. Uavhengig av typen diagnose er det mange som har stor nytte av medisinering, og ikke minst mange som kommer dit som en siste utvei, og som opplever en helt annen og kvalitativt forbedret virkelighet på medisin. Jeg er absolutt ikke imot alternative veier til målet, heller ikke medisinering, men diagnose er også skjebne og for noen sovepute. Og all personlighet er ikke avvik, som sagt lenger opp - det er kanskje færre som foretrekker eget selskap framfor andres, men det er ikke dermed sykelig.

[propp]

Enig, jeg mente heller ikke at alle er offer for overdiagnostisering eller at endring av kosthold nødvendigvis hjelper for alle (i tilfelle jeg ble misforstått), men jeg synes bare det er påfallende mange for tiden som har diagnoser. Kjenner også til mennesker som har fått livet endret i positiv retning av medisiner. En ting er ikke å stikke under en stol: medisinering er bedre enn lobotomering hehe.

[propp]

Vet ikke om det kan kalles diett en gang, hovedsaken var å kutte ut skadelige e-stoffer samt vanilje av en eller annen grunn. Det blir vel mer en omlegging av kosthold ved å bruke råvarer og lage mat fra bunnen avfremfor å spise en del ferdigprodukter, noe som sikkert de fleste hadde hatt godt av. Jeg lager stortsett mat fra bunnen av, men det er selfølgelig noe ferdigkost som sikkert inneholder e-stoffer i mitt kjøleskap allikevel (men det liker jeg å skylde på mannen)

[Gjest]

Man har mange variasjoner når det gjelder mat, noen velger å innføre strengere diett enn andre, for noen så holder det med å kutte ut sukker og div andre stoffer, mens velger man å fjerne melk,gluten og div sier det seg selv at man må over på en strengere diett som igjen krever mye av ikke bare foreldrene men andre rundt i nærmiljøet.

 

Poenget er å finne noe som fungerer for barnet.

[Gjest]

Det er vel forskjellige dietter/omlegginger som fungerer i de forskjellige tilfellene, i det jeg kjenner til var det å gå bort fra hvetemel og melkeprodukter som gjorde forskjellen. Selvsagt kan man da si at om man i stedet - fordi man ikke visste bedre - hadde valgt samme medisinering av både barnet med e-stoff-reaksjoner og barnet med melke/mel-reaksjoner ville man ha behandlet like symptomer men sett bort fra to helt forskjellige årsaker, og da er det lett å si at det overmedisineres.

[Happy Ignorant]

Om det er "i det godes tjeneste" er jeg ikke så sikker på, men det er iallefall til legemiddelindustriens store fortjeneste.

Punk er mote? Hmmm....Som tidligere punker, husokkupant og samfunnsfienede nr 1 på 80 og 90-tallet, kan jeg vanskelig si meg helt enig i det. Punk imaget er riktignok blitt mote; musikken, håret og klærne er blitt kommersialisert.

Punkens holdninger derimot; hatet til rettsstaten og kapitalismen, den fiendtlige innstillingen til autoriteter, opprøret, tungsinnet og aggresjonen, vil aldri bli godtatt av samfunnet som "normal" opptreden. Tvert i mot. Det minste lille tegn på "avvik" overlater vi i dag til pilletrillerne, i steden for å se på det som et sunnhetstegn og et viktig ledd i barns identitetsutvikling. Antall barn på lykkepiller fordobles hvert år, og ungdomsopprøret kveles ved roten. Hvor sunt er det?

Visst var vi ungdommer med tilpasningsproblemer, men ville vi hatt det bedre om vi var diagnostisert?