gutten min sa at han var redd for å dø

[Min *lille* prins*er stor*]

jeg satt å kjørte bil i går, så sier gutten (3 1/2) at han er redd for å dø.

vi snakket litt om det i bilen, og jeg forklarer at det ikke er farlig å dø, så snakka delte vi litt tanker om det å dø....

etter en stund nevnte han at han ville dø(!!!!) prøvde da og forklare at tiden man har på jorden i livet er den beste.

 

da vi kom hjem sier han til storebroren (11) at det ikke er farlig å dø, men da svare storebror JO det er farlig!!

i dag hos bestemoren har han også sagt at det ikke er farlig, hun ble paff og viste ikke hva hun skulle svare...

 

hva mener dere man skal si til en liten gutt som er på gråten, når han sier at han er redd for å dø?

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg mener man skal si det som passer til en egens tro.

 

å for sånne som meg som tror svært lite, så ville jeg vel sakt noe sånt som dette:

 

Lille venn, det er helt naturlig og være redd for og dø. det er alle mennesker innimellom. også voksene. jeg vet ikke hva skjer når vi dør. det er ingen som vet det for sikkert, men du trenger ikke være redd, for om man lever vidre ett annet sted så kommer du helt sikkert til og møte mange mennesker der som er glad i deg og vil passe på deg,

[camilla^]

Jeg har prøvd å forklare mitt barn litt rundt dette, i en veldig forenklet og kort historie. Har ett barn som har litt problemer med akkurat døden og enkelte ting der (skal ikke gå mer i detajl, men jeg vet grunnen for å si det slik og det jobber med hele tiden)

 

Men, som jeg sier til mitt barn: Det er ikke noe farlig å dø. Det er helt naturlig og vi kommer alle til å dø en eller annen gang. Men at dette er så mange år til at det er noe en ikke trenger å tenke på.

Jeg lar være å nevne grunner til at en evt skulle bli redd for å dø. For selve saken å dø er ikke ille, alle skal vi den veien. Men måten vi kommer til å dø på aner en ikke, og det er ingen vits å forklare om kreft og andre slike ting. Da blir ett lite barn engstelig.

 

Men det er viktig at barn får pratet om og med det de tenker om slike ting. Min datter på snart 5 år, fant sitt oppmuntrende høydepungt. For når en dør så blir en stjerne på himmelen, som ser ned på oss. Ser alt vi gjør, at vi sover spiser og leker. Og vi kan se på stjernene og se hvor fint de har det på himmelen. (det er ikke snakk om det å komme til himmelen/helvete osv. selve stjernen) Så vi har noen pusekatter, oldeforeldre og en hund (hunden er månen foresten) på himmelen som vi må si natta til om kvelden.

Det er så koselig å høre på hva hun tror skjer når en dør. Sitte og titte på stjerne. Lille-Pus stjerna flyr til Bergen for å se om onkel har det bra osv. For stjerne kan fly!

 

Storesøsken, syns jeg også en skal ta en prat med. Er en 11år, er de store nok til å vise hensyn ang slikt.

 

Mitt råd er å lytte til hva barnet ditt sier, vise at du er interessert i å høre på hva han tror og mener. Avkrefte enkelte ting, og ikke fortelle hele sannheten bestandig for barn skal skjermes, men de skal ikke isoleres.

Og ta opp tema i ny og ned slik at det blir en naturlig sak å prate om, slik at det ikke blir noe han stenger inne i seg selv.

[Min *lille* prins*er stor*]

*dytter*

 

vil høre litt flere synspunkter... er litt følsomt tema som ikke blir borte over natta..