Er vi ikke gode nok for han???

[Anonym bruker]

Her sitter jeg nok en lørdagskveld alene, mens mannen er på byen med "gutta". Vi har et barn på under året, og har vært samboere i ca 5 år nå.

 

Situasjonen er jo den at han har masse single kompisser, som drar på byen til stadighet - og ALLTID inviterer han med. A er dårlig til å gi meg beskjed i forveien, kan gjerne si det et par timer før han er på vei ut dørene. Dette har jeg tatt opp flere ganger, at så lenge jeg får "mobilisert meg" så er det en ting, men når han pluttselig sier etter en sen helgemiddag at han skal ut en tur, buldrer det inni meg!

 

Men dette er ikke en irritasjon kun knyttet til alkohol. Jeg føler han distanserer deg sånn fra babyen vår. Han tar så lite ansvar for ting... mat, bleie, bading, legging. Og JA jeg gir han rom. Synes han var så flink det første halve året, men nå har det bare gått nedover. Mannen jobber på sjøen, så han er borte 4 uker av gangen.

 

Jeg gleder meg alltid til han kommer hjem -både fordi HAN kommer hjem, men selvfølgelig også for å få litt hjelp.For jeg er SLITEN etter å ha vært alene. Vi har lite mobil familie i nærheten, og det blir mye på meg de ukene han er borte. Men jeg blir like skuffet hver gang. Han er så sliten de første dagene etter retur, at det er en fryktelig sur tone i huset. Mulig jeg må gjøre noe med innstillingen min på den biten... er klar over det! Men jeg ønsker å se en mann som er yr etter å få se igjen barnet sitt, som vil være mye sammen med det og "ta igjen det tapte". Det skjer jo tross alt MYE på en mnd!

 

I dag da han gikk ut dørene fosset tårene - hadde så mye leit inni meg som måtte ut. Vi har ennå en del å gjøre i huset før alt er i boks (har bodd her lenge), men det skjer ingenting! Og så blir han nesten sur på meg når jeg begynner på et prosjekt, og i alle fall når jeg "maser" eller minner han på det. Enkelte ting har jeg jo mast om i opp til et halvt år! Jeg tror jeg snart blir sprø....

 

Ikke sikkert noen har noe å kommentere her- men jeg hadde blitt glad for et råd eller to. Uansett så hjalp det litt å få lettet på trykket....

[Anonym bruker]

Da får du sette foten ned neste gang, og si at han ikke får gå ut om han ikke kan gi deg beskjed tidligere om dette. Og det er ikke noe han bare kan "glemme av" hver eneste gang, da dere har bodd sammen i mange år nå. Han kjenner deres spilleregler.

 

Har selv en samboer som jobber på sjøen. Min er borte 6 uker. Og de første dagene er han også helt utslitt pga. døgnrytme, og det er greit. De kan godt være slitne, men en sur tone tolererer jeg ikke av den grunn. Det går an å oppføre seg som ordentlige mennesker. Kjenner også til dette med at ting tar tid - der får du rett og slett leie andre inn til å gjøre det, eller manne deg opp til å klare det på egenhånd.

 

For meg høres det ut som det er foreldrerollen der skoen trykker. Det er en fase å gå gjennom det å være bare to, til å bli mamma og pappa. Vi har selv slitt med å nærmest miste hverandre i foreldrerollen, all tiden går til å være mamma og pappa og vi glemmer å være kjærester. Går til Familierådgiver og skal gå gjennom de samme elementene som i det samlivskurset etter at man får barn, kanskje det kunne være noe for dere. For oss har det vært veldig positivt, og vi angrer ikke.

 

Klem

[Anonym bruker]

hei du

 

jeg kjenner meg veldig godt igjen..

samboeren min er oxo veldig mye ute med gutta.. ikke så mye på byen, men her går det i fotballkamper og playstation spilling..

han kommer hjem hver dag fra jobb mellom 6-8 og da tenker jeg at endelig kommer han hjem så han kan ta seg litt av babyen vår for å få litt kontakt med henne oxo..

 

men nei.. da har han ikke engang sagt fra på forhånd at han skal ut så han sier fra når han kommer hjem og drar etter ca en halvtime..

 

det hender han ikke engang har tid til å spise før han drar heller..

dattera vår er 4 mnd..

 

jeg har begynt å skrive ned når han er hjemme og borte.. hittil har han såvidt vært hjemme..

ikke har han skiftet mer enn 3 bleier på snuppa på EN mnd.. og jeg må nesten si at jeg prøver så godt jeg kan på å få han til å ta seg litt av henne men han virker overhodet ikke interessert..

 

jeg skjønner at det er jeg som må ta meg av bleieskift på dagene og sånn, men når han kommer hjem fra jobb eller i helgene syns jeg han kan vise litt mer interesse for henne enn å bare være med gutta..

det er faktisk han som begynte å spørre om vi skulle få barn sammen!!

[Anonym bruker]

Det var jeg som skrev det første innlegget her - og jeg takker så mye for at dere to har gitt lyd fra dere. Missforstå meg rett, men det føles greit å vite at vi ikke er de eneste...

 

Det er nok riktig at det er foreldrerollen som er utfordringen for oss, og det tror jeg vi begge er klar over. Men etter det jeg nå har lest, lurer jeg på om mennene ER litt sånn. At de ikke er så interessert mens ungene er så små? Hører jo mannfolk selv si at "det er kjekkere når de blir litt større..." Men de små greier seg jo av den grunn ikke seg selv fram til de er det? Jeg synes det er sårende at A distanserer seg. Gode foreldre-barn forhold bygger seg jo oppover med årene, man kan ikke bare "hoppe over" et par år? Problemet der igjen blir jo at barnet vårt har blitt litt mamma-dalt oppi det hele, og det synes jeg er trasig, for det var slett ikke slik intensjonen min var.

 

Du som hadde prøvd familierådgivning: Var det ditt forslag? Og hvordan ble det mottatt? Jeg føler A har litt motstand for slikt, og er usikker på hvordan han ville reagere.

 

Og ja, jeg tar virkelig ak i de ting som må gjøres, men da er det ofte galt det også. Da skjønner han bare ikke hvorfor jeg ikke spør han!!!! Og det er jo til å bli gal av, for spørring= masing, og svaret "ja" = senere en gang... Og da blir det jo masing til slutt, så da gjør jeg det heller selv, og så blir det feil også....

 

Noe av problemet her er nok også at jeg føler meg litt ensom til tider. Nettverket mitt består dels av helt nybakte foreldre eller gravide, og dels av single. De single føler jeg "har glemt meg" litt nå, og det kan jeg jo til en viss grad forstå. Det blir litt nivåforskjell på et slags vis, og de tenker nok "det passer sikkert ikke for henne", og lar være å spørre. Slik sett gleder jeg meg til å komme tilbake i jobb, for da får jeg litt mer voksenkontakt.

 

Lille meg...

 

 

[Anonym bruker]

jeg er personen som har en samboer som er nesten lik..

 

han har sagt selv at han gleder seg til hun kan gå selv og blir større..

men jeg er jo enig med deg, de klarer seg da ikke alene fram til da! det må de jo nesten skjønne selv..

 

jenta mi er oxo blitt litt mammadalt blitt og det er ikke noe jeg har prøvd å få henne til å bli med vilje..

men de blir vel det når det er oss de for det meste ser og er sammen med?

 

når jeg spør samboeren min om noe så får jeg ofte svar "ja" men jeg må maaaaase lenge på at han skal gjøre det så det ender oftest med at jeg blir irritert og gjør det selv..

 

det med nettverk skjønner jeg.. men så ille har ikke jeg det.. jeg bor veldig nærme foreldrene mine og har god kontakt med de.. og venner med barn og gravide har jeg oxo.. men de som ikke har barn eller er single kan jeg egentlig bare glemme, de virker ikke interessert etter at jeg fikk barn..

 

 

[Anonym bruker]

Den første anonyme her.

 

Mange menn er redd ungene mens de er veldig små, fordi de virker så små og skjøre. Derfor syns mange det er bedre når de blir større, og blir litt mer robust. Vi kvinner får mye gratis med "mors instinktet" mens menn må lære seg papparollen. Misforstå meg rett.

Har ikke hatt problem med at mannen min har distansert seg fra barnet vårt, men han var ikke så glad i å skifte bæsje bleier så det gjorde han meget sjeldent. Jeg ga ham andre oppgaver å gjøre med barnet vårt, for at de skulle ha noe spesielt sammen. Som f.eks. måltider og bading. Det gikk kjempefint. Må legges til at mannen min var på land det første leveåret til barnet vårt, og begynte ikke offshore igjen før h*n var nærmere året.

 

Har du prøvd å snakke med han om det ?

Fortelle han at du føler barnet deres foretrekker deg, fordi han ikke tar del i livet til den lille. Var det sånn han ville det skulle bli ? Hva er det som gjør at han ikke syns noe om foreldrerollen, er det slitsomt, vanskelig, kjedelig...?

 

Det var jeg som tok kontakt med Familierådgiver. Sendte mannen min en melding, og sa at vi hadde time hos Familierådgiver kl. x og hvilken dato. Han nektet ikke på det, og ble frivllig med til tross for at han ikke er av typen som elsker å snakke om ting og brette frem privatlivet sitt.

De som jobber der er veldig flinke, og får de som kommer til dem for å føle seg trygge og komfortable med det som er "problemet".

Jeg tror absolutt det kunne vært verdt å prøve for dere også.

[-Hengebuksvinet-]

kommer hjem. Da er det nok heller det at han har kommet inn i en dum vane, som er vond å vende.

 

Min mann har også harde jobbperioder, siden han jobber 4-5 ukers turnus utenlands, men kommer ikke hjem til hotelloppvartning og avslapning etter jobbperiodene. For jeg også har jo en tøff hverdag når han er borte, med jobb, barn, husarbeid og oppfølging av alle barnas aktiviteter mm. Og når han kommer hjem, fortsetter jo jeg å jobbe, mens han har fri hele dagene. Dermed forventer jeg at han tar i litt ekstra hva angår hus og barn, når han først er hjemme. Han får jo uansett tid til å slappe av, siden de største går på skolen og den minste har barnehageplass.

 

Jeg sier ikke at du har gjort noe feil, men tror du kan bli litt mer selvhevdende og tøffere. For selv om man burde kunne forvente at voksne menn selv ser at de bør bidra i hverdagen, tregner mange et spark bak. Jeg forventer mye av mannen min, og mange av veninner og familie snakker stadig om at han er et funn. Men det er jo nettopp fordi at jeg aldri hadde akseptert en tilstedeværelse som tjenestepike, og at jeg stiller krav til han i hverdagen. Det er jo uansett jeg som gjør mest her hjemme, dessverre, men (i hvertfall i min omgangskrets) skal det mindre til for å være en super mann enn for å være en super dame. F.eks har han et rom i huset hvor han skal ta seg av vaskingen, da han jobbet like i nærheten ble det aldri vasket før jeg virkelig ble forbannet. He he.

[Anonym bruker]

du lurte på om menn bare ikke er intressert i babyene. dette er ikke min mann. han er engasjert og selv om han er veldig sliten og ligger på sofaen etter jobb så vil han kose med jenta vår. han har alltid stilt opp. de førse to mnd tok han faktisk å skifta blea på natta. i starten var han kanskje mye borte og især i svangerskapet. det tok ei lita stund før han forstod hvor sårt dette var, men han fortsod det... komunikasjon er viktig. det er ikke bare dama som får et barn, men begge to...

[mammalade4]

Jeg er enig med hun over her. Nå må dere ikke skylde "på hva mange andre har sagt om mannfolk å barn" , for det er slettes ikke alle som er sånn som dere beskriver. Og hadde mannen min holdt på sånn hadde han ikke vært mannen min lenger for å si det slik. Man er 2 om barna, og når mannen din i tillegg er borte en mnd i slengen, ja da sier det seg selv at han må bare skjerpe seg og omstille seg til papparollen før han kommer inn døra hjemme. Da kan han ikke drive å farte på byen når han kommer hjem. Joda, de har vært på jobb i en mnd, men er du klar over hvor mange timer de har på å sove, spille,se på tv osv? Eksen jobba der + at jeg har flere kompiser som er på havet.

Så hadde jeg vært deg, hadde jeg satt foten ned og bett han skjerpe seg. For du er jo nesten alenemamma med 2 barn. Jeg snakker av erfaring når jeg sier det er mye enklere å være alene mor og kvitte seg med det største barnet.