Når flytting faktisk skjer...

[junior&vesl@]

Jeg har allerede spurt om mye her inne i forhold til det å bli alene, noe jeg gjør nå. Takk for gode svar!

Jeg liker så godt det lar seg gjøre å ligge et "hestehode" foran for å være litt forberedt på det som kommer. Jeg vet at man ikke kan forberede seg på smerter og sorg, og at man må ta det som det kommer. Men neste helg flytter barnefar (og mannen jeg elsker) ut, og dette vet jeg blir en vanskelig helg og den første tiden etter at han faktisk ikke bor her mer blir tøff.

Jeg har ingen planer om at jeg og barna skal være tilstede da. Men hva gjorde du/dere? Hva ville du/dere gjort anderledes og hva tror du er best for meg og barna?

 

Også -i tiden fremover... Hva bør jeg gjøre da? Akkurat nå er jeg sykmeldt og dagene snegler seg fremover. Det skifter på å gjøre veldig vondt og at jeg er veldig spent.

Jeg ønsker å jobbe igjen snart, men er ikke helt klar for alle spørsmål og medlidenhet.

Hvordan var den første tiden for deg som alenemor og alenetilværelsen?

 

takk igjen for at du gidder å svare meg ;o)

 

 

[Anonym bruker]

Off,dette hørtes vanskelig ut...

Du må rett å slett bare ta ting som de kommer,ikke lett å forbrede seg på et brudd samme hvor mye du "forbreder" deg på forhånd...

Jeg syntes selv at det var pyton å bli alene selv om både jeg å biofar var enige om at vi ikke fungerte sammen...

Men jeg har klart meg kjempefint,var selfølgeli mye papir ++ som skulle fylles ut...Men jeg har konsentrert meg om dattera mi,det viktigeste er jo at hun hadde det bra..

Det er tross alt ikke de små sin feil at foreldrene ikke funker sammen..

Masse lykke til videre..

Spørsmåla og medlidenheten kommer nok til å komme uansett,du kan ikke gjøre bedre en så godt du kan!!!