Jeg elsker mannen min, men...

[For_mye]

nå har han såret meg litt. Og da er det fort gjort at det meste han gjør blir et frustrasjonsmoment.

 

Hva tenker dere, hadde dere blitt såra hvis mannen deres hadde sagt at det kanskje er min egen feil at jeg har fått strekkmerker fordi jeg var overvektig da jeg ble gravid med annenmann? Da han sa det, prøvde jeg å ta det med et smil, men kommentaren har satt seg litt i meg. Jeg har nemlig komplekser for strekkmerkene og den slappe huden jeg har fått etter andremann, har fått ny fasong (mindre markert midje og mer "valker"). Har gått ned 17 kg etter fødselen, og går fortsatt nedover men er redd jeg aldri vil få "kroppen min" igjen. Og da hjelper ikke sånne kommentarer.

 

Jeg begynte da å "tenke", og tenkte at jeg virkelig har ofret mye for at han skulle få de barna han har fått. Ni måneders graviditet med dertil plager, så fødslene som er sliitsomme nok, barseltid med smerter og søvnmangel, en "styggere" kropp og pupper, kanskje urinlekkasje og dårligere sexliv, "bundet" til barnet de første mnd uten mulighet for mye sosialt liv etc... Jeg føler på en måte at han burde "takket" meg for barna jeg har gitt ham, takket for at jeg har villet ofre så mye for at han skulle få de to skjønne sønnene hans. Men da jeg forsiktig ymtet om dette, så begynte han å snakke om at det var jeg som først ønsket å få barna og det er jo sant, så derfor har jeg meg selv å takke. (!) Jeg spurte ham da om vi ikke hadde hatt barn hvis det ikke hadde vært for at jeg foreslo det, og da sa han "ja man vet jo aldri". Dette er skikkelig trist å høre nå, jeg var sikker på at det var et felles ønske...

 

I tillegg til dette sier han nå at han sliter med "bondingen" til vår andre sønn. Selv om han skriker mye mindre enn storebroren og smiler som en sol hele tiden, føler han ikke noe særlig for ham ennå. Eldstesønnen forguder han opp i skyene. Dette er nok normalt og kommer seg nok etterhvert, men det er jo også ganske sårende da, at han oppfører seg som om minstegutten bare er mitt ansvar og at han bare passer ham hvis han må. (Jeg overdriver nok litt nå, han prøver nok å være god far for ham også)

 

Så alt i alt er jeg litt deppa nå, det jeg ønsker er jo at han skal si at ønsket barna han også og at han er kjempetakknemlig for at jeg ville stille kroppen min til rådighet og bære dem frem for ham. En blomst, en middagsinvitasjon, bare noen takknemlige, respektfylte ord...det er det jeg ønsker meg fra ham akkurat nå.

 

Er jeg for kravstor?

 

[Dronningen!]

Ja jeg hadde blitt såret og ja jeg hadde tatt et oppgjør med mannen min. Går da ikke an å snakke sånn til hverandre....

 

Btw, du har pm også)

[Leola]

Vet du, jeg synes ikke du er kravstor i det hele tatt. Hadde dette vært min mann hadde jeg blitt skikkelig såra og skuffet! Hadde nok slitt lenge med den kommentaren der trur jeg.

Du må ta deg en skikkelig prat me ham.

[Løven,fisken og vekten]

Nei,du er ikke for kravstor...

Hadde det der vært mannen min hadde han virkelig fått høre hva jeg mente om han...Men det som ofte er problemet med menn er at de ikke skjønner hva vi går igjennom når vi er gravide,føder og barseltiden...