I går kveld lå jeg og tenkte lenge

[-Mariposa-]

Sambo sovna (som vanlig) med en gang, men jeg lå lenge og tenkte. Jeg har jo en sånn ideell situasjon inne i hodet mitt som ser sånn ut: Før jeg drar til Afrika i 3 mnd kommer jeg og sambo ikke til å snakke noe om baby fordi jeg ikke orker at han ikke har blitt noe mer klar før jeg drar så jeg vil heller vente med den samtalen til jeg kommer tilbake. Det vi derimot burde ha en samtale om er hvor vi skal bo til neste år, Vestlandet eller Østlandet. Litt ok å vite når man skal søke jobber etter studiet på en måte...

Uansett, når jeg kommer hjem fra Afrika i mai håper jeg seff at sambo har kommet laaaangt i prosessen (etter å ha vært "ungkar" i 3 mnd) og at han er enig i at vi skal prøve tidlig i 2009.

 

Men tenk om han ikke er noe mer klar i det hele tatt? Akkurat nå takler jeg det ganske bra, men om et års tid? Jeg lå og tenkte på hvordan det vil være psykisk neste høst om sambo fortsatt er langt fra klar. Jeg er så redd for at det vil ødelegge forholdet vårt. Jeg vet at jeg ikke burde ta sorgene på forskudd og jeg er relativt flink i det siste til å klare å fokusere på positive ting og grave meg dypt ned i skolearbeid. Men innimellom bare overvelder tankene meg. I går kveld så jeg på noen bilder en kamerat har lagt ut på facebook hvor han bader sin 3 mnd gamle datter. Jeg smeltet jo helt, men da sambo kom tuslende klikket jeg bildet bort med en gang... Det er jo egentlig ganske sykt at jeg må gå rundt og lengte etter noe i "hemmelighet". Eller hva? Tenk om sambo ikke kunne snakket til meg om jobben sin eller alle prosjektene han har på gang? Det ville jo ikke vært et særlig bra forhold om jeg ikke taklet det og han måtte "gjemme" alt datautstyret sitt for meg...

Nei, det er en rar verden vi lever i...

 

Hilsen litt deppa Frøken

 

 

[BarniHodet og enihverarmkrok]

Kjenner meg saann igjen!!! Det er som om jeg skulle ha fortalt det. Men for noen mnd siden. Jeg har bare gitt opp jeg naa. Gidder ikke mer, ikke engang aa lengte etter det. det er bare saa saart, og det hjelper ikke for noe uansett. Saa jeg proever aa venne meg til tanken med det aa bare ikke ha barn, saann i tilfelle det vil vaere saann for alltid...

Er lut lei av aa gaa og lengte og savne og droemme, og se at den eneste som kan hjelpe meg aa oppfylle droemmene mine ikke engang vil hoere snakk om det. Saa siden jeg har valgt aa leve livet mitt med denne mannen, maa jeg nesten bare foeye meg og godta det...

 

Ikke mye oppmuntring aa faa av meg i dag, desverre... Sorry!

Stor, varm klem likevel!

[Tryne_ nr.3 på vei]

heisann frøken

 

så trist å lese om dette. Synes det er helt forferdelig at du skal måtte vente å vente å vente. Jeg tror kanskje du snart skal fortelle samboeren din hvor lenge du faktisk har måttet vente på han, og si at det kanskje er på tide at han i det minste gir deg ette svar. synes ikke det er så mye å forlange.

 

Å noe du kanskje bør begynne å tenke er hva du vil med livet ditt. Dersom han snart velger å få barn, da er jo alt greit. Men hva om han ikke gir deg svar snart? Er du villig til å gå år etter år, uten å vite når han blir klar for det, og om han i det hele tatt blir det??

 

Jeg håper det ordner seg, for det er ikke noe godt å gå rundt slik.

 

Stor klem fra trynemor;)

[-Mariposa-]

Hei Ja, jeg vet... Men han er jo verdens skjønneste gutt og jeg klarer ikke se for meg livet uten ham... det er jo han jeg vil skal være pappa til barna mine. Og en dag føler jeg at dette kommer til å løse seg bare han får seg litt tid, andre dager føler jeg at jeg står i veien for det fantastiske livet han vil leve. Han er veldig opptatt med at vi skal reise masse og det er jo jeg helt enig i, men det er jo en litt annen type reise man gjør med barn, og det er ikke alle steder det egner seg å reise med barn. Men, det er mange som gjør det likevel og barna har det topp. Tror det har mye med innstilling å gjøre jeg da...

 

Men nå skal jeg se hva som skjer når jeg kommer hjem fra det store utland så tar jeg det derfra