Sammen med han for barnas skyld...

[Anonym bruker]

Ja, jeg er sammen med, og gift med, mannen min på grunn av barna våre.

Han er en super pappa, alt et barn kan ønske seg. Gleder seg til helgene da han kan stå tidlig opp med de, gleder seg over hvert måltid med de, finner alltid på spennende ting. Er tålmodig, forklarende, trøstende og kjærlig.Leker med de ute og inne, sommer og vinter. Har et sprudlende humør, barnslig og snill. Har klare linjer på hvor grensene går, men også trygg nok på seg selv(og barna) til atde kan brytes iblant.

 

Vi FUNGERER sammen, liker de samme tingene men kjærligheten må man nok lete lenge etter, hvertfall fra min side.. Dette gjør meg så vondt! Vi er gift, har lovet hverandre evig troskap og er også enige om at det vondeste et barn kan oppleve må være en skilsmisse(selvfølgelig finnes det situasjoner der skilsmisse er til det beste, men i VÅR situasjon ville det bare være av ren egoisme). Ikke krangler vi, vi har det morsomt sammen (av og til) og vi vet hvor vi har hverandre. Hvorfor skal vi da egentlig gå fra hverandre?!?

 

Grunnen til at jeg nå tenker på dette, og tidligere har syns det har vært helt ok å ha det som vi har det, er at jeg har blitt så betatt av en annen mann. Ikke misforstå, kommer IKKE til å bryte ut pga dette, ei heller ha noe med denne mannen å gjøre. Men bare den FØLELSEN av å være forelsket, pynte seg litt, ha et smil om munnen...sukk! Hvorfor kan jeg ikke ha den med mannen min?? Vi har vært gift i 7,5 år nå, og egentlig hatt det ganske "dødt" de siste 4.

Tror dere det går an å vekke til live følelsene igjen? Egentlig har jeg jo ikke lyst for MIN del, men for VÅR del- hele familiens. Tror også det at jeg har blitt betatt av en annen får meg til å innse at alt er skjørt...Fungerende men veldig utsatt hvis dere skjønner hva jeg mener...

[Anonym bruker]

Det store spørsmålet er jo alltid hva kjærlighet egentlig er...

 

Jeg er så heldig å være gift med min beste venn, men i perioder har jeg slitt en del fordi jeg f.eks. ikke tenner på han og så baller det på seg og jeg syns det er ekkelt å kysse, syns ikke han er attraktiv osv.

 

Nå vet ikke jeg deres kjærlighetshistorie, men jeg har en gang vært kjempe forelska i denne mannen jeg er gift med, men pga. masse kompliserte ting tok hverdagen oss fort igjen...og da forsvant også forelskelsen og følelsen. Har også blitt betatt av andre, men det har gått over/ jeg har klart å kanalisere følelsene inn i vårt forhold - for det er jo det jeg vil!

 

MEN så har vi vært så heldig at denne følelsen kommer tilbake da, ikke like stormende som da vi var nyforelska, men likevel. Glimt av noe.

 

Jeg har oppdaga at det ikke er lett å ta vare på forelskelsen når en er sliten pga. jobb, unger, konflikter i og utenfor forholdet. Men vi har de siste to åra prøvd å lage noen "lommer" for de gode opplevelsene. Ferie uten barna til en spennende storby, gå på en dyr restaurant og se hverandre dypt inn i øynene, gå på kino sammen og holde i hånda (selv om en ikke "føler" for det) - gjøre kjærestetingene også når de er fordi vi føler at vi "må" - så får vi faktisk lyst :-) Gjøre hyggelige ting sammen, prate sammen, lage god mat og dekke fint hjemme, gjøre seg fin for hverandre en fredagskveld... Kort sagt - gjøre sånne ting en gjør når en er forelska :-)

 

Hvis du VIL dette forholdet til mannen din, så hadde jeg brukt litt krefter på å prøve å vekke følelsene for det er kanskje mulig... kanskje du/dere kunne gå til rådgivning? vet han at du har det sånn?

 

Ellers anbelfaler jeg å lese boka "den store kjærligheten" av Per Arne Dahl - den hjalp meg masse...

[Anonym bruker]

Huff. Samme her. Kunne ha vært min mann dette!! I tilegg er han helt objektivt dritfin og jeg kan jo se at mange kiker langt etter han på gata. Men jeg har aldri vært forelska i ham, og blir det bare heller ikke. Har valgt ham pga. alt det andre, som jo er kjempebra!

Men kan merke at jeg til tider blir irritert på ham over at han ikke er sånn som jeg "vil", ikke typen jeg ellers ville ha valgt med andre ord. Det er jo ikke hans skyld, men sånn er det.

Noen ganger ønsker jeg at han var den som brøt, så jeg fikk i pose og sekk. Andre dager ønsker jeg å bli gammel sammen med ham.

Jeg elsker ham, men har aldri vært FORelsket..... .Jeg føler at dette er mitt lodd her i livet, men herregud for et luksus problem!!!!!!!!!!!

[Anonym bruker]

Jeg elsker min mann fryktelig høyt, han er en "perfekt stepappa" for mitt barn , jeg vet han kommer til å bli en venvittig god pappa for våres som kommer snart.

jeg savner nok av og til den "forelska" følelsen, den som alltid kom når jeg så ham før. Men den dukker opp inni mellom, av og til stikker det godt i magen når jeg ser på ham, ligger i sofaen og smugtitter på ham, eller kikker på ham når vi er ute... og faktisk tenker stolt : "han er min!!!"

Jeg savner ham når han er borte fra meg, og det er jo et positivt tegn=)

Jeg ønsker inderlig at vi skal være sammen så lenge jeg eksisterer på denne overflaten, men ingen vet hva som skjer om 5år- 10 år osv..

Jeg lever i nuet og så langt frem som jeg klarer og se....

Han har selvfølgelig noen "nykker" jeg meget godt kunne klart meg uten, men dette er mannen jeg har valgt og jeg skla heller leve med uvanene hans enn å leveuten mannen i det hele tatt...

 

dette var vel ikke helt det innlegget handlet om men...

[Anonym bruker]

Jeg støtter innlegget til anonym nr 1. Mye vettugt der. Det viktigste er å gjøre en innsats, selv når du ikke egentlig føler for det. Tror at følelsene du er ute etter vil komme snikende da.

Lykke til!