Noen som har opplevd telefonangst??

[Anonym bruker]

Faktisk ikke et krangleinnlegg, jeg har helt angst for å ringe. Jeg jobber som selger, og i jobben min må jeg ta mange telefoner i løpet av en dag. Gruer meg skikkelig til å gå på jobb, og kikker nå etter andre jobber. Men hvorfor er det slik? Halsen snører seg, jeg føler meg liten og utilstrekkelig og påtrengende. Men å møte mennesker i det virkelige liv er helt ok!!

 

Takker for svar :-)

[Gjest Dick Laurent is dead]

Jeg har t elefonangst for alt anne enn mannen min. Hvis skjult nummer ringer så tar jeg den ikke, om jeg ikke igjenkjenner nummeret løper jeg på dataen for å sjekke hvem det er. Finnre jeg det tar jeg den eller ringer opp, er det ingen treff tar jeg den ikke.

 

Tør ikke ringe f.eks lege og tannlege. får helt vill angst av det. Ekkelt! Jobbet som telefonselger en liten stund mens jeg studerte og det ga jeg meg med, det var ekkelt. hehe

[Anonym bruker]

Stakkars piger,

 

dere har issues.

[Anonym bruker]

Det er veldig vanlig å ha telefonangst i en eller annen grad. Hvis jeg ikke tar helt feil så er det en variant av sosial angst. De fleste har litt sosial angst i en eller annen sammenheng, f.eks. sitte på kafe alene. Den beste måten å overkomme det på er å bare hive seg ut i det. Ikke la det bygge seg opp til et reelt problem.

Lykke til!

[Anonym bruker]

hehehe dette var moro.. har opplevd det samme og trodde ikke helt at det var vanlig. jeg har ikke angst, men liker det ikke.. å ringe for ting osv. til mine beste venner, foreldre og samboer er det heelt greit, men når det blir noen andre er det ekkelt, selvo m jeg gjør det fordet.. komisk

[Anonym bruker]

Tihi, har hatt tilfeller av telefonangst der jeg har vært overbevist om at lånekassen var ute etter meg.. Huff.. Er redd lånekassen, selv om jeg er en god betaler..

 

[Anonym bruker]

Jeg er HELT make!!!! Tar aldri tlf hvis jeg ikke vet hvem det er, hater ringe leger og andre offentlige tjenester (banken, kreditorer, jobber osv). Jeg er t.o.m. så gale at hvis jeg ikke er forberedt på at venner/familie ringer, så tar jeg kanskje ikke tlf da heller, og det gir meg sinnsykt dårlig samvittighet. Liker best meldinger jeg...

Hvis det er folk jeg ikke har snakket med på lenge, venter jeg i det lengste med å ringe dem/ringe dem tilbake hvis de har ringt meg, og da blir det selvfølgelig verre jo lenger tid jeg venter.

Helt håpløst!

[Gjest Riga + snulla & vesla]

Jeg hadde ekstrem telefonangst da jeg var liten...svarte og ringte kun til mamma evt. tante. Ellers ingen. Men har blitt bedre nå da...men nå varierer det liksom. Noen dager får jeg nesten angstanfall av å måtte ringe, mens andre dager så bare ringer jeg uten noen problemer. Rart det der med angst ass. Har egentlig ingen problemer med å svare nå da, uansett hvem som ringer!:-)

[mamma til 2 små:=)]

Jeg har også tlf angst!

 

Jeg stresser f.eks å ringe i bh bare for å gi en beskjed

 

[Anonym bruker]

Jeg er etter egen mening en svært oppegående kvinne. Jeg har en jobb som krever at jeg er i stand til å kommunisere med mange mennesker på en gang, og mennesker i alle livssituasjoner og i alle aldre. Jeg kan holde kurs/foredrag for 50-100 mennesker uten problemer. jeg har aldri problemer med å ta ordet i noen forsamling, kanskje heller et problem med å klare å holde kjeft... Jeg føler meg aldri ubekvem så lenge jeg kan møte mennesker ansikt til ansikt. Men jeg har telefonangst. Og det som kanskje er mer komisk, men likefullt svært plagsomt, er at jeg har postkasseangst. Jeg hater å snakke i telefonen, selv med nære venner, og jeg går aldri i postkassen. Kjenner det snører seg i magen når jeg ser postkassen og vet at jeg burde ha tømt den. Jeg kan kjøre forbi postkassen i en hel uke.

 

Noen her sa at man bør hoppe i det. Jeg er helt enig. Og til tider klarer jeg det. Jeg er blitt mye flinkere til å snakke i telefonen. En av de tingene jeg gjorde for å bedre på telefonangsten var at jeg betrodde meg til sjefen min. Jeg fortalte han at jeg kan sitte og se på telefonen når han ringer til meg, men bare la være å ta den. Så vi gjorde en avtale om at han ikke skulle ringe til meg dersom det var noe vanskelig, bare dersom det var mer trivielle ting. Min del av avtalen var at jeg alltid skulle ta telefonen når han ringte. Etter det begynte det å bli bedre, men helt bra blir det nok aldri.

 

Postkasseangsten har jeg prøvd å bli kvitt. Jeg har i lange periodre hentet posten hver eneste dag. Men når jeg trodde at det var over, så kom det tilbake med et brak, og jeg rykket tilbake til start. Så den er verre. Men jeg tror bare man må jobbe med det ved å utsette seg for det. Noen annen måte finnes ikke. Kanskje blir det helt bra for noen, for andre kan det bli bedre.

 

Jeg ønsker alle andre med diverse angster lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

Har også minibank-angst jeg, pga dårlig økonomi i mange år. Jeg klarer bare ikke se hvor lite penger jeg har, så jeg bruker kortet og nekter å tenke på det helt til jeg føler jeg snart er skrapt, da sjekker jeg og blir like deppa hver gang når jeg bare har 30 kr eller noe :-(

Typen min må sjekke kontoen min for meg og fortelle hvor mye jeg har, og når jeg har lite penger må han også trekke kortet når jeg handler...

[Serial mom]

Oi,fler med samme problem som meg! Juhu,jeg er "normal";-D Er ikke like ille som det er for noen av dere andre her,men jeg haaater å måtte ringe div. kontorer,arbeidsgiver,kommune,NAV osv osv,så jeg bare lar det være. Samme med skjemaer,brev,søknader osv! Føler meg dum i nøtta som tar denne "stikke hodet i sanden" taktikken ovenfor meg selv,det blir jo bare værre når man ikke tar kontakt med de ulike instansene med èn gang,for da får man jo virkelig noe å få angst for,siden man ikke har gjort det man skulle! Tok et skippertak her i forrige uke,og nå gjenstår bare 2 ting på "angst"-lista (NAV og skolen) Føles SÅ deilig å få unna sånne ting,så heretter skal jeg ta tak i alt sånt med èn gang,om jeg så må tvinge meg selv! Tenk så deilig å slippe å bekymre seg for sånt da!

 

Ikke er jeg sjenert engang,kan fint snakke foran forsamlinger,kurse pasienter osv osv,men papirer og telefoner? Nix!

 

Vi er rare!

[Anonym bruker]

Hehe jeg har også både tlfangst og postkasseangst!!!

[Anonym bruker]

Skulle ønske jeg hadde litt telefonangst, jeg, så hadde kanskje ikke telefonregningene mine vært så j***a høye, he he!

[Anonym bruker]

Hehehe! Jeg ler ikke av deg, men av telefongreia, for jeg har samme problem selv. Det vil si, ikke helt samme problem, da jeg ikke har noe problem med å ringe når det er jobbtelefoner jeg må ta. Sitter jeg derimot hjemme og skal f.eks. ringe et offentlig kontor på egne vegne, så blir jeg helt dårlig, og det ender som regel med at jeg utsetter hele greia. Til og med det å ringe legekontoret for å få meg en time, eller få svar på en blodprøve, syter jeg med. Jeg funderer på hva jeg skal si, hvordan jeg skal åpne samtalen, og lurer på om vil det høres dumt ut osv. Ender som regel med at jeg må skrive en lapp med det jeg vil si, på forhånd, og prøve å følge den. Faktisk har jeg nå angst for når jeg blir nødt til å ringe fødeavdelingen når fødselen er i gang. :x Det er jo helt teit egentlig, for jeg har ikke noe problem med å ordlegge meg når jeg står der ansikt til ansikt med menneskene. o_O

 

Når det gjelder å svare når telefonen ringer, ja jeg sliter med det også, med mindre jeg kjenner nummeret da. Ringer det et ukjent nr så får jeg helt noia. Nå skal det sies at jeg f.eks. har blitt oppringt av giftekåte menn fra blant annet Tyrkia (gudene vet hvor de har fått telefonnr. mitt fra). Altså, det har ringt villt fremmede menn fra andre land og vil gifte seg med meg! Man kan jo få angst av mindre ...

 

Så er det jo også alle spørreundersøkelser man kan bli utsatt for også da ... Selgere slipper jeg stort sett unna nå siden jeg har reservert meg.

 

Ja, jeg har telefonangst!

[Anonym bruker]

Hei, jeg har vel ikke telefonangst, men bare orker ikke å prate med selgere, offentlig kontorer og folk jeg ikke må prate med. Har hemmelig nr og reservert meg for selgere. Liker ikke å snakke i tlf, blir ofte så mye tørrprating også, slikt gidder jeg ikke. Greit med sms eller mail.