si meg en ting..

[Anonym bruker]

Tenker dere ikke før dere blir sammen med noen som har barn fra før?

Er det så vanskelig å forstå på forhånd at det kan bli vanskelig og forholde seg til bimor og stebarna?

Synes dere burde holde dere langt unna mannfolk med barn fra før,virker ikke som så mange av dere takkler dette så veldig bra!

 

 

[Anonym bruker]

Skal ikke svare på vegne av andre, men kan si på vegne av meg selv at du kan finne et annet forum å egle deg på

[Anonym bruker]

Jeg er som andre normale mennesker som treffer DEN RETTE...jeg fokuserer kun på det som skjedde mellom meg og ham. Gnisten og kjemien oss i mellom. Ingenting annet betydde noe. Og det er fortsatt det viktigste for meg (og for min mann også...han vet at det er eksen som er problemet, og ikke jeg)

 

Det at han hadde ett barn fra før, var helt i orden for meg. Så ikke noe problem i det jeg. Hvem kunne ane at det var barnets mor som skulle bli et problem. Hadde aldri kunne forestille meg at det fantes mødre som satte seg selv foran sitt eget barns ve og vel. (at hun slet med sjalusi pga at hennes barn knyttet bånd til meg, hadde aldri falt meg inn å tenke på...)

 

Den dag i dag er det jeg, min mann og våre barn som er viktigst. Særkullsbarnet hans tar vi godt hånd om når hun er hos oss, og vi inkluderer henne i familien vår når hun er her. Hun er veldig knyttet til oss, og trives her. Derimot er det et problem for moren hennes. Hun har vridd og vrengt på alt, hun har spredd usanne rykter, og gjort/sagt mye for å lage kvalm for oss.Men det bryr vi oss ikke om... og nå har hun visst endelig innsett at hun ikke kommer noen vei (at vi er uslåelige), for nå har hun roet seg ned, og lar oss være i fred.

 

De fleste menn ønsker å finne den rette, og få barn med henne. De som har barn fra tidligere forhold ønsker det var den rette som var moren til det barnet også... Men normalt så danner mennene en familie med den rette, og tar særkullsbarnet sitt med seg inn i denne familien. Og mennene mener at familien være viktigst.

 

At en ekskone ligger i buskene og lurer, gjør de bare forbannet. For de stakkars særkullsbarnas skyld, prøver de å skjule forbannelsen så godt de kan. For de synes selvfølgelig synd på barna som må forholde seg til en slik mor ellers også. De vil spare de mest mulig for traume.

 

 

[DolphinGirl]

He he, det er nok ikke så enkelt. Jeg tenkte MYE før jeg ble sammen med mannen min, og fant ut at det ville gå greit. Og det gikk greit LENGE. Men SÅ dukket problemene opp. Og det var faktisk problemer jeg ikke hadde forutsetninger for å se i begynnelsen. Og det er slettes ikke fordi jeg ikke kan tenke og reflektere over ting - jeg er overhodet ikke dum. Men nå er det slik i livet at man lærer så lenge man lever, og når jeg aldri hadde opplevd dette før, så kunne jeg jo selvsagt ikke vite hvordan det egentlig ville være. Det er erfaringene vi får gjennom livet, som modner oss og gjør oss klokere. Hvis vi finner ut at valget vi tok, var feil valg, må vi enten avfinne oss med det, eller begynne på nytt. Og de som velger å slå seg til ro med det valget de tok, har stor nytte av dette forumet, for eksempel.

[Gjest]

Enig med deg DolphinGirl. Det er problemene som dukker opp senere som skaper hodebry for oss steforeldre. Men slik HI innlegger formulerer seg så kan man vel spørre alle disse skilte foreldrene: "Hvorfor fikk dere barn sammen?"

 

Vi lærer hele tiden nye måter å takle en vanskelig hverdag sammen med stebarn og deres mor som spøker i bakgrunnen. Når jeg ser bakover i tid så ser også jeg veldig klart når jeg burde ha "gått ut av forholdet". MEN så er jeg av typen som ikke gir opp i første motbakke, det ordner seg nok, det ordner seg nok tenkte jeg for jeg elsker denne mannen

 

Tross tunge tider opp gjennom årene så har vi det jo bra også sammen med stebarna innimellom. Det får oss steforeldre til å fortsette og håpe på godt vér en gang i fremtiden.

 

Hurra for alle steforeldre som faktisk tar ansvar for sine valg og gjør sitt beste for å gi stebarna en trygg hverdag - i motsetning til enkelte foreldre!

[DolphinGirl]

Tigermamma, jeg er helt med på denne "Hvorfor fikk dere barn sammen?". Min mann og eksen var bare unger selv da de fikk barn, og mannen min ville at hun skulle ta abort, men hun nektet. Så han forsøkte lenge, men det var ikke et lykkelig forhold. Så på den måten var det jo et feiltrinn. Han sier selv at ungen var det eneste gode som kom ut av det forholdet. Men han ønsker også at det var jeg som var mor til barnet, fordi biomor fortsatt er så umoden og overhodet ikke gjør sitt beste for barnet. Der jeg har kjempet for å hjelpe ungen ved f.eks. å ta han med til helsesøster pga diverse problemer, har hun satt seg selv først, og aldri satt ungen foran seg selv. Jeg har tvunget mannen min til å ta tak i ting, og jeg tror faktisk ikke ungen hadde fått en like sunn oppvekst uten meg i sitt liv. Jeg fortjener skryt, ikke pepper! Den siste setningen din var knallgod! Hurra for oss! Dermed basta!

[Tullemor1 & Gullemitt :-)]

Jeg er stemor og stortrives jeg... elsker mine stebarn og mann )

Har også vanskelig å forstå at folk gjør tingen mot stebarn for å hevne seg mot mor??!!!

Jeg og Biomor kommer nok aldri til å bli bestevenninner hihi men vi snakker sammen og har en hyggelig tone og det er koselig, var ikke helt sånn i starten, da var hun veldig sjalu.. men det gikk fort over.

 

Vi må være hyggelige og snille alle sammen og tenke på barna og hva som er best for barna!!

[Anonym bruker]

Hva mener du egentlig, at det er eksen og barna som skal kunne bestemme selv når de ønsker å bli så pass små problemer for mannen og den nye dama at han skal kunne få lov til å etablere seg på nytt.

Og om de ikke ønsker det så skal de få lage kvalme for den nye familien så lenge de bare orker, og det er den nye dama som må ta seg sammen og finne seg i alt?

Nei, jeg tror at det er mange som bør se på sin egen oppførsel og gjerne ta seg sammen, både nydamer, ekser, barn og ikke minst menn!

Det er faktisk også mange menn som håndterer situasjonen med å ha særkullsbarn så dårlig at det halve kunne være nok. Min inkludert.