Blir man til sin egen mor enten man vil el ikke?

[Rocka dame med tre små]

Sitter hjemme og er litt forbanna på mannen - han er lidenskapelig hobby mikkmakker (snekker og alt muligmann), og kan ikke si nei - han sier ja til alt, absolutt alt - seff med det resultatet at jeg nå er stuck hjemme med to barn i seng og et i magen - er møkklei av å være hjemmealene kveld etter kveld. Så hvordan blir jeg da til min mor? Min far er ilikhet med min mann (tenk det dere....overraskelse...) samme typen som mannen min, liker å holde på med ting og er sjelden hjemme på kveldstid, min mor har vært "alene" med fire barn i alle år....og vet å beklage seg -ALLTID, ramler fort inn i kategorien bitter old bitch - det bisarre er at de synes å ha et godt ekteskap på sitt vis, en slags balanse. Moren min har bare blitt sånn, og klager på alt, uten å gjøre noe med det - ergo mener jeg hun ikke kan klage. Jeg var veldig bevisst dette i begynnelsen av forholdet - jeg skulle ikke bli som mine foreldre - og på mange måter er vi ikke det - mannen min VET hvordan han slår på vaskemaskinen, han har ansvaret for å vaske huset og han er aktiv i barneidrett ol, jeg ( og forsåvidt han også...) har en lang akademisk utdannelse (mamma sluttet på skole etter grunnskolen - og er virkelig ikke femti år enda, så vi snakker 70 tallet her...)og krevende dag jobber. Alle tingene mannen min holder på med er adspredelse, hobby og ting han liker - han plystere alltid og er smørblid når han kommer hjem. MEN det er ikke jeg - for jeg sitter her å lurer - blir jeg til min mor? Alene hjemme kveld etter kveld? Og ender jeg da som en bitter old bitch? Tror ikke jeg har det i meg å bli sånn, det er bare påfallende hvordan mønsteret gjentar seg, om enn på andre premisser- for jeg unner han virkelig "ut å leke", det er liksom ikke det det står i heller.....

 

Jeg undres bare - hva tror dere? Andre med erfaringer?

[Gjest]

Det er jo mye hva man gjør det til selv da. Hvorfor er du avhengig av mannen din? Klart du vil at han skal ta en aktiv del i familielivet - for ikke å snakke om samlivet med deg. Men hvorfor ikke la han savne deg også? Jeg ville ha gått ut med venninner, fått trent litt, skaffet meg en hobby osv. Og så latt mannen være alene med barna noen dager i uken. Mulig han først da ser at han må ta en aktiv del i barneoppdragelsen.

 

Jeg tror ikke du blir din mor. Du er jo så bevisst på det allerede nå.

 

 

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Jeg tror ikke man blir slik så lenge man er såpass bevisst på det som du tydeligvis er. Jeg merker plutselig i situasjoner at jeg er fryktelig lik min mor (på måter jeg ikke akkurat digga da jeg var barn) og lurer på "når det skjedde" liksom, hehe. Men det er godt å merke at jeg har tatt etter, sånn at jeg kan unngå det senere.

 

Men om det plager deg at han er såpass mye borte hadde jeg absolutt tatt det opp med ham, for hvis det irriterer deg over lengre tid, bevisst eller ubevisst tror jeg nok det kan spire litt bitterhet. Ikke nødvendigvis bare overfor ham som er borte, men overfor deg selv som ikke prøvde å gjøre noe med det...

[Rocka dame med tre små]

hi hi hi...sikkert sant nok, jeg bare grubler litt når jeg er sur vettu...tilleggsopplysningen er at jeg har hobbyer, dameklubb og mer til, men når jeg stikker ut el holder på med scrappingen så bare tar han med babysitteren og forsvinner ut i garasjen likevel - ungene sover som steiner el caller på pappa i babysitteren.... de vet å få fatt på han likevel liksom....og han er en aktiv del i barneoppdragelsen - ref barneidrett og ymse barneaktiveteer som han har ansvar for.....