DNA-resultatet kom idag!

[Anonym bruker]

Har slitt maks med bf, deriblandt har han gått rundt og skrytt over at han har blitt pappa, men har i samme slengen benektet det og gått rundt og sagt at JEG ikke visste hvem faren er.

 

Jeg fikk vite at jeg ikke visste hvem faren er av foreldrene til bf. Slag i magan sier jeg bare. Så da ble det DNA-test selvfølgelig.

 

Idag kom svaret og han er selvfølgelig faren. Nå er jeg overlykkelig for å ha saken ute av verden, for uansett hvor sikker jeg var på at det var han så var det helt jævlig å gå å vente på den.

 

Har ennå ikke hørt noe fra han. Regner ikke med at han kommer til å ta kontakt for å fortelle det heller. Det er en veldig lang historie som ikke taler til hans fordel. Han er og blir en dritt.

 

Måtte bare få det ut!

[Bellamigo]

Så bra at resultetet kom! Kunne du tenke deg at han tok ansvar? Ville han tatt ansvar selv?

[Anonym bruker]

For min del vil jeg ikke ha noe med han å gjøre. For babys del vil jeg jo at han skal stille opp, men jeg er livredd for at han skal bare stille opp når han selv vil. Vi har hatt _en_ avtale og den holdt han ikke (han spurte om han kunne komme på besøk på sykehuset den dagen, han kom ikke, ga heller ikke beskjed, men kom dagen etter at han egentlig skulle kommet og unnskyldte at han hadde blitt "syk")

 

Grunnen til at jeg ikke fikk tak i han da jeg hadde født baby var fordi "han hadde visst glemt å gi meg sitt nye telefonnummer"

 

Han har sett henne to ganger etter hun ble født, den andre gangen var da jeg gikk innom jobben hans.

 

Han har enda ikke tatt kontakt, enda han også fikk svaret i posten idag.

 

Han har ikke tatt kontakt en eneste gang under svskap eller etter fødsel. Han var med på EN ultralyd fordi jeg spurte om han ville bli med (trodde det ville få han til å stille opp mer).

 

Han drøyde DNA-testen og signeringen og alt det der styret helt til grensen til han hadde lov til, noe som gjorde at baby i en alder av 3 mnd, ennå ikke har en pappa på papiret.

 

Nå er jeg veldig egoistisk, men for min del skal han bare holde seg så langt unna som han kan, for babyen min er verdt så mye mer enn han. Håper jo han vil stille opp, men har nok fortsatt mye sinne og bitterhet overfor han. Ikke for å komme med anklagelser over alvorlige ting, men den unnfangelsen var ikke jeg mye med på (dritings og sovna hos han, våkna av han over meg).

 

Uff, nå kom det mye eder og galle ut.

[sagitarius]

uff da kjipt.

Men jeg syns ikke du skal ha så dårlig samvittighet overfor at du ikke ønsker å ha noe kontakt med han.

Du har jo faktisk prøvd å få han engasjert, men det nytter ikke å tvinge noen som ikke vil,enda hvor mye man ønsker.

det du heller kan gjøre for barnet ditt, er å holde kontakt med guttevenner, som kan bli gode gutte-modeller og mannressurser i livet hennes. du kan skape et godt liv for henne likevel. er tungt å bli aleine om det ansvaret, men hvis du har foreldre som stiller opp, eller venner som du kan dele opplevelser og sorger med så er det fint. og som også blir ressurser i hennes liv. helper både deg og henne det. ikke bli så stolt at du ikke kan ta imot hjelp. tenk par, hvor det er båe mor og far, trenger hjelp blandt så da skulle det bare mangle om en alenemor ikke også trenger det.

vi er alle født inn i den vanskelig verden her. ogvi får større eller mindre sår alle sammen.

 

Jeg har selv så jøvlig dårlig samvittghet overfor datra mi, men det hjelper jo ikke noe det. jobber hver dag med å ta tak i livet her og nå, og ikke det livet jeg skulle ønske jeg kunne tilby henne. det er vanskelig, men veldig viktig å stole på at det man gjør er bra nok. jeg kan bare gjør det en person kan klare. kan ikke være både mamma og pappa på en en gang.

lykke til. hev deg over drittsekken. kast han på dynga.smarte kvinner er sammen med de som er bra for henne

 

[♥Kristoffer&Harald♥]

Høres veldig likt ut som situasjonen jeg var oppe i.

 

bf som nekter at han er far og ikke vil ha noen ting med barnet å gjøre for å så snu helt om. kjenner meg veldig godt igjen...

Vi endte så langt som i retten vi da, nå sennest i september. sønn min blir 5 år. jeg og bf har kranglet siden jeg ble gravid. endelig har det roet seg og han har forhåpentlig vis funnet ut at det ikke er noe vits i å forsette å krangle med meg. ( bare nevne at han alltid startet krangelen)

 

Bare tenk på at det er hans tap og ikke ditt

[Anonym bruker]

Er oppi en veldig lik situasjon selv, dessverre.

Jeg visste hele tiden hvem barnefaren var, og han skrøt hele tiden om at han skulle bli pappa - men samtidig benektet han at det var hans barn. Forstå det den som kan! Når babyen ble født tilbringte de naturlig nok tid sammen, og man kunne se hvor stolt han var! Tiden kom for å ta DNAtest, jeg trodde jeg skulle dø mens jeg ventet på svaret! "Tenk om de roter til testene, tenk om jeg har blitt voldtatt og fortrengt det, tenk om ditten og tenk om datten!" - for ja, man tenker mye merkelige ting når man venter på et slikt viktig resultat. Men så klart kom svaret at han var 99,9999% sikkert faren! Og jeg trodde at nå skulle alt bare gå på skinner, i.o.m. at den "usikkerheten" hans nå var borte.

Men så feil kan man ta.. Et helvetes sirkus var i gang!

Det gikk fint en stund, men helt ut av det blå så forsvant han. En gang sa han til meg "Det er ikke mitt barn, jeg veit hva du har drevet med!", og jeg svarer "Men kjære deg, tror du DNAtesten var for morroskyld du da eller?", og jeg fikk det dummeste svaret noensinne tilbake "Det er fortsatt 0,01% sjanse for at h*n ikke er min!" Jeg tenkte med meg selv - hva FAEN slags person er det jeg har laget et barn med..?

Det var krangling og faenskap hele veien, enda hvor mange kameler jeg svalgte for å beholde roen. Jeg VILLE virkelig at han skulle ha et forhold til den lille, at h*n skulle få vokse opp med en pappa i livet sitt.

Avtale på avtale på avtale ble brutt, han kom når han selv ville. Enkelte ganger kom han for å brenne CD'er (?) og snakket med den lille i 5 minutter før han dro videre, og lovet gull og grønne skoger. Men dager gikk, uker gikk.. Og uker ble til måneder! Og veslegull fylte et år.. Alt var planlagt, og han var invitert. Dagen før bursdagselskapet ringte han meg å lurte på hva han skulle kjøpe, dagen etter ringte han tjue minutter før å sa at det hadde regnet så fælt at han ikke hadde orket å gå ut for å kjøpe gave. "Drit i det!", sa jeg - "Jeg har fire gaver her, jeg bare setter navnet ditt på den ene! Det går bra! Bare kom!". Men han kom ikke. Og den dagen innså jeg at nå er det nok!

Det skal sies.. At han aldri, til tross for DNAtesten, har skrevet under på farskapet. Det har blitt tatt opp i tingretten og det som er.

Men som sagt ; Jeg fikk nok den dagen. Han ødela en viktig dag for både meg og babyen. Det har vært et waste of time. Alle kamelene jeg har svalgt, all krypinga jeg har gjort, alle de falske smilene.. ALT har vært et waste of time, ser jeg. Alle rundt meg vet hvor mye jeg har stått på. Men nå er det nok!

Han er ikke velkommen i mitt hjem noe mer, for å si det sånn. Det er tre mnd, snart fire (!!) siden han har sett barnet sitt. Han vet ikke at h*n kan gå, han vet ikke hvor mange tenner h*n har, han vet ikke at h*n kan si "mamma" og "pappa" og "se her" og "sitte", han vet ingenting.

Og jeg føler at jeg har nok grunnlag til å si ; Dra til helvete.

Jeg har prøvd, og jeg har ren samvittighet. Babyen får nok aldri vite den hele og fulle sannheten, om at hun har en far som gir faen. Men jeg har noen historier på lur om hvorfor han ikke er tilstede, og jeg vet at ungen min har det utmerket sammen med meg og min familie.

Hverken jeg eller barnet mitt har det godt av den evige psykiske utmattelsen, skuffelse på skuffelse.

 

Og kjære HI - poenget mitt.. Du klarer det der utmerket selv!

Hva som foregår i huet på en mann som ikke vil se sitt eget barn er noe jeg aldri vil forstå. Jeg hverken kan eller vil!

Lykke til videre!

 

[Gjest]

Bf kommer på besøk idag, eller ihvertfall sier han at han skal det. Han ringte meg på torsdag: "Ja, det er jeg som er pappaen til XXX". Liksom, hallo???, selvfølgelig visste jeg det. Sa til han på en rolig måte at han var ikke pappa enda, han var faren hennes. Sa også til han at jeg reagerte på at dama hans har gått og sagt hun er blitt stemor, da ble han skikkelig sint "ja, men hun er jo det!". Jeg mener at en stemor er en som er der når moren ikke er det. Ikke dama til faren, liksom. Hvem vet hvor mange "stemødre" bebis vil få, de ble jo sammen tre uker før hun ble født.

 

Jeg har 0 lyst at han skal komme, men må selvfølgelig gå med på et møte. Jeg har bare så mye bitterhet og hat overfor han. Selvfølgelig skal jeg ikke klage over han hvis han faktisk stiller opp. Men da han ringte sa han at han skulle ringe meg etter han hadde vært på noe greier. For han hadde planer litt på ettermiddagen og på kvelden, så han måtte komme imellom der. Han sa han skulle ringe i fire-tiden. Jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal reagere hvis han ikke ringer, forventer det jo egentlig siden at han ikke kom da han skulle etter baby ble født. Men så er det liksom sånn at jeg på en måte håper han kommer, selv om jeg ikke vil det. Jeg kommer til å bli kjempelei meg hvis han ikke kommer.

 

Nå får jeg jo ikke sett her hva jeg har fortalt tidligere, men han har liksom ikke stilt opp noenting. Alle de andre på bim-treffene snakket om at de skulle få blomster av mennene sine etter at de hadde født. Jeg fikk ingenting. Det høres kanskje veldig smålig ut, men jeg hadde forventet meg en liten oppmerksomhet iallefall. Siden at jeg hadde slitt for å få ut babyen hans. Han kom ikke med noe på sykhuset heller, hverken til baby eller til meg. Jeg vet det høres egoistisk ut, men jeg vil bli satt pris på.

 

Da jeg konfronterte han med det på msn sa han at det var jo ikke meg han ville bry seg om, det var jo babyen.

 

jeg tror ikke dette innlegget gir noen mening, men jeg gruer meg skikkelig. Det viktigste er å ikke gråte, men jeg vet ikke hvor hard jeg vil være mot han. Han har såret meg ufattelig dypt. Moren hans ba meg om å være litt forsiktig med han fordi han var så usikker på seg selv i øyeblikket. Men jeg har jo vært usikker på meg selv hele tiden. Når han gjør 24 forskjellige ting på en gang, så skjønner jeg jo ikke noenting!

 

Uff, håper dere forstår meg. Det er kjipt at folk er sånn. Takk for at dere deler erfaringene deres med meg, da føler jeg meg ikke så alene.

Jeg kommer med oppdatering etterhvert hvis dere vil.

 

Jeg signerer ikke med anonym lengre, for nå er jeg såpass trygg på meg selv at jeg tør å "stå fram"

[Gjest]

Hate to say I told you so.

 

Han ringte ikke før klokken 18.10, da kom han med en hel del unnskyldninger om at han ikke hadde fått ringt før fordi han ikke hadde strøm på telefonen, at det ikke var dekning osv osv. Men han var på msn kl 1545, og han skulle ringt klokka 16. Så jeg ble bare forbanna.

 

Sa til han at han ikke kunne holde på på denne måten, at dette var nå den andre avtalen han hadde brutt.

 

Han spurte om han kunne komme fordetom og jeg sa det var greit, selv om jeg var forbanna. Han sa han skulle komme.

 

TO MINUTTER etterpå ringer han igjen, sier han ikke fant noen som kunne kjøre, dessuten skulle han og dama ha foreldrene hans på middag kl 21. "Så bra at du har prioriteringene dine i orden" sier jeg. "Ja" sier han. Så spør han om han kan komme imorgen, jeg sier at jeg ikke vet enda hva vi skal gjøre. Også sier jeg at jeg er så forbanna på han at jeg ikke klarer å snakke med han mer. "Greit" sier han "jeg ringer deg imårra"

 

 

Nå er jeg så drittlei oppførselen hans!

[så var vi 4]

å nei å nei for en oppførsel. Hva er det som sirkulerer i topplokket til denne "mannen"?!

[Gjest]

Han ringte idag og spurte om han kunne komme. Sa først nei, men sendte han senere en melding om at han kunne komme i sjutiden. Så vi får se da. Angrer på at jeg sa sjutiden, skulle sagt sju. Men men.