Skulle ønske jeg var alene, jeg!

[Anonym bruker]

 

Men jeg klarer ikke bryte ut. Har tre barn og bor iStorbritannia.

Er her inne nesten hver dag og leser, det gir meg håp.

Har prøvd før å gå fra mannen min, men hver gang greier han å overtale meg til å prøve videre. Forrige gang sa han at han ville gå på "anger mannagement" kurs, lovde gull og grønne skoger at han skulle forbedre seg. Etterhvert så skled det ut igjen.

Han er ikke voldelig, og banner ikke til meg eller kaller meg noe nedsettende. Men han BRØLER!! Og er veldig kontrollerende. Sjekker alt jeg har vært inne på på nettet, leser private brev jeg skriver. Sjekker hva jeg putter i handlekurven på butikken, Har jeg planer som kræsjer med hans, må alltid jeg vike. Han kan forsvinne på puben i timesvis når han bare skal ut å kjøpe brød, lista er lang....

 

Lista er lang om hvordan han oppfører seg mot barna også. Bl.a sur og grinete, der han heller burde vært hyggelig og kjærlig.

 

Har undersøkt hvordan jeg står stilt om jeg flytter hjem med ungene. Svarene jeg fikk var veldig usikre, og det er med på at jeg føler meg helt fast her.

Jeg klarer snart ikke mer, men vet ikke hvilken vei å vende meg. noen som kan hjelpe?

 

 

 

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg kan ingen ting om og flytte barn fra hjemmlandet til hjemmland nr 2.

 

ville bare ønske deg lykke til og minne deg på at du må finne styrken i deg selv. for du har styrken inni deg. finn ut av dine og barnas rettigheter. om det kansje er sånn at om du er alenemor så kan du flytte barna hjem. i tilfellet kan du jo skille deg, flytte inn i en leide leilighet der nede til du får alenemor status også ta barna med hjem. jeg vet ikke om det går. men skjekk det ut. kansje norske ambasaden kan hjelpe?

 

 

lykke til

 

[iznogood]

Jeg har ikke noe råd å gi deg - annet enn flytt for deg selv før du mister degselv fullstendig.

 

Stor klem!

[Anonym bruker]

takk til dere begge for svar!

 

Jeg jobber hele tiden med meg selv. Noen dager føler jeg meg sterkere og tenker at dette skal jeg klare (bryte ut). Andre dager føles det helt håpløst. Den værste følelsen er den at jeg ofte ikke føler noe, blir helt likeglad. Skyver problemene unna meg, vil ikke tenke på dem. Helt til noe skjer og jeg alt kommer rasende (BRØLENDE!) inn i hodet mitt igjen.

Det er ikke slik at jeg finner meg i alt, og at jeg stilltiende går etter hva han mener eller sier. Derfor blir det ofte diskusjon og krangel.

Etter forrige gang da jeg skulle gå fra ham ba han meg faktisk om å si fra om han oppførte seg dårlig mot barna igjen. Det funket en periode, men nå blir han bare enda mer forbannet om jeg sier i fra.

 

Ungene er selvfølgelig preget av dette, og det bekymrer veldig.

Det er flere år siden jeg hadde noen ekte kjærlige følelser for ham, og tanken på å dele livet med en mann jeg nesten har kommet til å forakte er uoverkommelig.

 

HI

[sagitarius]

Hva med en pause. dette holder ikke i lengden. nå tror jeg du må handle. har hattdet akkurat sånn selv. en mann som ikke ville noe annet enn det han ville selv. mange krangler,og dattera mi merket jo dette godt. og vi hadde vel "ødelagt" henne om vi hadde fortsatt i samme duren. det va helt jævlig å gå fra han da. men også befriende.

 

han tar deg kke på alvor, og han respekterer deg ikke. og dere eer nok inne i en ond spiral. men det er jo et håp i at han faktisk skjerper seg i perioder da.

 

oppsøk rådgivning om dere ikke har prøvd det. det hjelper mange og er ikke noe nederlag. tror du at barna deres trenger et avbrekk fra all kranglingen? tilspisser det seg? prøv å bli enig om noen kjøreregler. at ting ikke skal taes opp i ungenes nærvær feks. ikke kast deg på han sinne og i forsøket på å sette hardt mot hardt. det funker dårlig på sånne. vil tror han trenger en god del tid før han klarer å snu på oppførslen hans, kansjke han aldri vil klare det.

men det du kan gjøre da, for det er den du har kontrollen over, er å være strengt saklig. prøv å øv deg på å snakke kun om hvordan du vil ha det, og hvordan du vil bli behandla. begynenr han å brøle, gå ut. ta en pause. man blir jo gjerne sint, og da fyrer man og sier dumme ting, som bare en brensel på hans bål. for han vil ha ut noe drit, når han jør sånn. han vil ha en å klage på, istedet for å ta tak i sine egne følelser og behov. prøv å få samtalen så konstruktiv som mulig. ikke sleng dritt,og si sånn og sånn er du.

f.eks kan man si: nå opplever jeg at du skriker til meg og det liker jeg ikke. jeg vil ikke prate med deg når du skriker til meg.

det er vanskelig, for man blir såra, og det er lett å gå i fellene. du vinner veldig mye på dette. han blri avvæpnet, eller han kommer ingen vei med å provosere eller å styre, og du opprettholder integriteten din og respekten overfor deg selv

 

tenk på deg selv, drit i han. følg hjertet. hvis du tror at du må være alene en stund, for å føle på hva du vil, eller bare få ro. så gjør det. det kan være at dere kan finne igjen respekten og følelsene for hverandre senere. det er synd for barn at mor og far flytter, men det er også vondt ¨høre på krangling hele tiden. det medfører mye bekymring for barn det også. det er helt sikkert.

barn har det bra når foreldrene har det bra.

[Anonym bruker]

Takk for flott og innsiktsfullt svar!

 

Jeg har foreslått familierådgivning. Han er totalt i mot. Og ja, jeg prøver å være klar og konstruktiv når vi er uenige, det få han til å bli enda sintrere. Virker som han skjønner han oppfører seg helt på tryne, men vil ikke innrømme det der og da.

Må legge til at han er utrolig kjærlig. Kysser på meg hele tiden og sier han elsker meg flere ganger daglig. Men han har liksom ikke noe mellomting fra det stadiet, til sinna stadiet. Det blir litt merkelig når han i stygge ordelag brøler opp trappa til ungene f eks at nå må de slukke badelyset etc, og det neste han gjør er å snu seg rundt for å kysse meg!

Jeg har i mange år lurt på om han er psykopat. Nå mener jeg at man skal være forsiktig å sette den merkelappen på folk, men jeg lurer.

 

Det er akkurat som han ikke vet hva respekt for andre er.

F eks sente han et bilde av meg til en mann han traff via jobben (fotograf) og avtalte at vi skulle ha trekant sex, hvis jeg ville. Han hadde ikke engang spurt meg! Jeg ble så utrolig såret og forbanna over at han kunne gjøre noe sånt. Han vet at jeg aldri kunne gjøre sånt i virkeligheten, så hvorfor han gjorde det er for meg en gåte. Og at han i tillegg sente bilde av meg! Dette skjedde for noen år siden, men nå har han vært inne på en internett side igjen. Igjen har han kontakten en person for det samme! Uten bilde denne gangen, riktignok, men likevel er det grusomt dårlig gjort og det har jeg sagt til ham.

 

Grunnen til at jeg fortsatt er med ham er det faktum at jeg var så dum at jeg flyttet med ham til Storbritannia slik at vi kom nærmere hans familie. Men nå sitter jeg altså her og tenker på hvordan skal jeg komme meg ut.

Bekymrer meg veldig over om han vil la meg dra med barna. Tenk om han nekter å skrive under for passport. Minstebarnets pass er utgått igjen.

Her er desverre ikke støtteapparatet for alenemødre så bra som i Norge.

 

Oops! Tiden flyr, må hente barna på skolen!