Mangler jeg morsinstinktet?

[Anonym bruker]

Jeg har pleid aa vaere slik at jeg tenker: "Det er moedrene som former barna sine", dvs er en baby rolig og fornoyd, er det fordi moren er saa flink og rolig selv.

Dette har jo naa snudd seg rundt og sparket meg i baken... Babyen min har nemlig temperament, spoer du meg, og kan illskrike dersom hun er litt troett og/eller irritert.

Naar det skjer, f.eks naa etter amming, prover jeg aa rape og huske litt paa (jeg tror egentlig hun er troett, og skal legge henne etterpaa, men maa jo prove aa rape foerst), og saa gulpet hun over hele meg, seg og sofaen. Jeg legger henne ned, og hylingen hennes paavirker meg ikke (jeg blir ikke stresset), henter mobelflekkfjerner og legger litt paa foer jeg igjen tar henne opp (og tar henne med paa soverommet der jeg tilslutt roet henne og naa sover hun forhaapentligvis..).

Poenget mitt er, hvorfor ble jeg ikke bare holdende paa henne, istedetfor aa fjerne flekken? Er jeg en daarlig mor? Er det min skyld at hun graater? Er det min skyld at hun blir saa sint - fordi jeg ikke klarer aa lese henne?

Huff, for en kjip dag..

[Anonym bruker]

Ingen med synspunkter :-( ??

Hva tenker dere naar baby graater, tenker dere "det er jeg som ikke kan gjoere henne glad", eller tenker dere bare "hun er troett og lei, jeg faar bare proeve aa vaere her for henne"?

[Gjest]

Kjipe dager kan vi alle ha. Det hender selvfølgelig at jeg gjør noe annet først før jeg plukker opp gutten min. Når han gråter prøver jeg å forstå hvorfor. Særlig når de er små er det jo den eneste kommunikasjonen deres. Jeg tenker vel ikke egentlig at gutten min er ulykkelig fordi han gråter litt, men ser på det som at han kommuniserer noe til meg. Da han var mindre dreide det seg stort sett om behov (søvn, mat, trøst), mens nå når han er større skriker han også av andre ting, som fordi han er lei av å sitte i vogna. Ingen klarer vel å alltid forutsi en annens behov og derfor er barn født med evnen til å si ifra når de trenger noe.