Gravid rett etter fødsel

[cathrinur]

Hei. Jeg har ett barn på 4 måneder. Nå Har jeg funnet ut att jeg er gravid igjen. Jeg Lurer på om det er noen der ute som er i samme situasjon, eller har vært det? Hva var det positive og negative? Hvordan gjorde dere på natta feks? Sånne praktiske ting. Jeg og samboeren er 25 år, Han vil absolutt ikke ha, og prøver å overtale meg til å ta abort. ejg tok en abort når jeg var i tenårene og vet att jeg ikke vil klare det en gang til. Dessuten vil Jeg IKKE ta abort. Men han presser og presser meg, Og truer Om å gå fra meg og barnet...Når jeg snakker med andre om det og er alene på dagene med barnet mitt så er jeg helt sikker på att dette vil jeg og skall klare, Men så kommer samboeren hjem og "river" ned allt...Kommer med kommentarer om att abort er jo ett lett inngrep og att han skall støtte meg hvis jeg gjør det. Og att Han og vi absolutt ikke er klar for ett barn til nå, Fordi vi jo lovet hverandre att vi skulle vente 3 år ca, og da kan vi få både 3 og 4 barn. Og da blir jeg usikker igjen, Jeg er helt knust nå, vet ikke hva jeg skall gjøre,....Tar jeg det vekk kommer jeg til å hate ham for det. Føler att han har litt rett, samtidig som Jeg inni meg vet att psykisk vil jeg ikke klare å ta abort...for meg er det ikke ett enkelt inngrep. Håper noen kan hjelpe meg med noen råd om dette her...

[Snart mor til 3...?]

Har ikke selv så tette, men søsken som har 13 mnd mellom.

Fordeler:

Utrolig gode lekekamerater, psaudotvillinger, kalles det vel...

Du rekker ikke å glemme hvordan det var å ha småbarn før du får en til, så du har alt i fingrene.

 

Ulemper:

To bleiebarn - litt mer slit en periode, men det går fort over.

Kan være tungt å gå høygravid med en liten en som fortsatt ikke har lært å gå...

 

Virker som du er sikker på at abort ikke er det rette, så da synes jeg du skal være klar på det - det er du som må bære byrden etterpå med anger og vonde tanker!

Lykke til med ditt valg!

[sydilla]

Jeg har selv to gutter med 15 mnd mellomrom. Det er travelt en periode når begge kan gå og ingen er til å stole på, men ut over det er det mest positivt. Nå er de 3 og 4 og verdens beste venner - og det er ALLTID en lekekamerat i huset.

 

Nå skal det sies at våre har vært enkle på nettene.

 

Jeg anbefaler imidlertid at dere søker den elste inn i barnehage slik at du slipper å ha begge to hjemme, da har du mer tid til å hente deg inn. Å skulle gi en 1 åring det han trenger når du er sliten etter å ha amma 3 -4 ganger i løpet av natta er ikke greit.

 

For folk som har relativt enkle svangerskap ser jeg få ulemper med å få to tette :-)

 

Hvis du ikke selv føler at abort er riktig ville jeg ikke gjort det. Det er seriøs forskning som viser at kvinner som føler seg "pressa" til abort ofte sliter veldig med dette seinere i livet.

 

Lykke til!

[Happy_girl med MiniMonster!]

Hei. Jeg har ingen fra før, og venter mi første om ikke så mange dager nå. Da jeg fant ut at jeg var gravid sa miin samboer akkuratt det samme til meg; at han ville forlate meg om jeg beholdte for han ville ikke ha barn enda..

Jeg dro til legen for å snakke med han, og han sa at mannen sier ofte dette da han får panikk, og om jeg hadde en minste tvil på at jeg ville ta abort så måtte jeg ikke finne på å gjøre det! Legen sa også det at han ville opprinnelig ikke ha de barna han i dag hadde, men hadde det ikke vært for kona hans som sto så sterkt på sitt så hadde han gått glipp av alt det livet var verdt å leve for! Denne legen gjorde sinnsykt inntrykk på meg, og jeg kjente jo det at jeg ville ikke ta abort, så jeg gav rett og slett sambo et ultimatum tilbake.

Enten fikk han leve med meg og barnet, eller så fikk han bare gå. Han skulle selv få bestemme hvor mye/lite han ville ta del i barnets liv. Det var UTROLIG tungt for meg i det jeg sa dette til ham, og vi hadde en knallhard periode her i starten. Jeg har hele veien gitt ham beskjed om at han får dra om han vil, og at jeg ikke vil tvinge på ham noe som helst.. Han er her enda, og nå gleder han seg, selv om han fortsatt kunne tenkt seg å venta litt tror jeg.. Men desverre så må man bare innfinne seg enkelte ting, både på godt og vondt..

 

Vet ikke om dette hjalp deg noe, men det jeg vil frem til er egentlig at det er faktisk opp til deg, så du bør sette deg i situasjonen hvordan den kan bli som alenemor, og hvordan den vil bli om han velger å være der for dere.

 

Lykke til!

[Lillefy]

hei vennen, jeg må bare si at jeg sympatiserer med deg! Og når alt kommer til alt så høres det ut som om du alleredet har tatt valget. Jeg har det på samme måte som deg ang abort pga. de samme opplevelsene. Dette blir han jo bare nødt til å forstå, men jeg kan se at han har lit "panikk" nå... .

Så til det praktiske: jeg ble gravid igjen da tulla var tre mnd. Det er 12 mnd +1 dag mellom mine (de er nå tre og to). Det gikk over all forventning. Det er selvfølgelig hardt, men man innordner seg.

Vi sørget for at tulla var trenet i å sove i egen seng før den neste kom, og også at hun var avvent flasken. Hun sov ikke hele natten hver natt, men dersom hun våknet var det bare for å få suttekluten ol. Leggetid var det pappa som sto for, mens jeg passet baby, men om jeg skulle gjøre det alene fungerte det like fint da baby stort sett sov alikavel.

Da baby var ca 3 mnd og begynte å være mer våken, arbeidet jeg inn en soverutine og baby kom på eget rom. Dvs. amming og søvn var ble trent inn av meg kveld/natt. Slik fikk alle en bedre nattesøvn.

Vi hadde en Carena tvillingevogn (fordi den var billig) hvor ryggen kunne slås helt ned. Der lå baby i pose med plate, mens storesøster satt vedsiden av. jeg syns hun var for liten til søskendesete da hun også fremdeles hadde behov for å sitte i pose/være varm. Lillemann sovnet alltid på vei til bhg, og siden det var en fast tur til fast tid hver dag,-så ble det hans faste førstelur også.

Tulla lærte å gå da hun var 13 mnd, hun var relativt uinteressert av lillemann til hun ble ca 18 mnd og han var ca 6 mnd. Da begynte de så smått å få noe ut av hverandre.

I ettertid kan jeg se at jeg til tider har vært meget stresset og at det gikk utover den "store" selv om jeg tenkte VELDIG mye over at hun skulle få lov til å være liten osv. Grunnen til stresset var dog IKKE så mye to små, men at den bhg. hun gikk i hadde fast avleveringstid, ergo skulle jeg stresse for å få de klare! Dritt bhg!

Det har ikke vært noen som helst grunn for meg å angre på at de kom så tett, og de har det fantastisk (!!!!) sammen i dag. De er som tvillinger,-med en sjef som alltid har rett (den store).

Logistisk var det slettes ikke det mareritt jeg hadde trodd da den lille var så liten så lenge...om du forstår. Den store hadde jo rukket å bli nesten to før den lille virkelig krevde noe! Og husk at et fang alltid er stort nok til to. Et godt tips er masse hyggelige bøker og en god stor gyngestol:o)

 

Dette skal du nok få til, alene eller ei!!! Lykke til og si bare til om du har flere spesifikke spørsmål. Kan huske jeg fikk helt hetta da jeg oppdaget at jeg var gravid igjen....)

 

klem

[cathrinur]

tusen takk for alle svar, det er veldig til hjelp, det verste er å stå sterk mot samboeren min. føler det utrolig tungt att han presser meg, jeg blir liten og svak og usikker. Tusen takk Lillefy for svaret ditt. Men hvordan var mannen din når dere fant ut att du var gravid? Og hvordan gikk det etterpå. Jeg begynner å tvile på meg selv når han er så aggresiv i å overtale meg, Han gir seg ikke! Nå så har han argumentet att vi absolutt ikke har råd, jeg har jo krav på f.penger! er så lei av å krangle om dette hele tiden. og når jeg sier att jeg har bestemt mg så blir han sint og begynner med overtalelsene igjen.. vel uansett.. takk for fine svar:)Klem

[dritgrei hei hei!]

Hei du, dette er jo ikke lett det ser jeg, men jeg syns du skal lytte til hva du kan leve med i ettertid.... Du kan leve med to unger uten mann, men å leve med en unge og en mann som har tvunget deg til å ikke ta i mot ditt andre barn, kan du leve med det da? vil du ikke da gasnke raskt ende opp som alenemor for en???... Hmmm jeg mener ikke å være frekk og slem altså, jeg håper ikke det er det du leser ut av dette... Jeg har oppdratt et barn alene hele svangerskapet og de fire første årene, økonomisk går det fint å være alene. Om du skulle ende opp som alenemamma for to bittesmå, så er jeg helt sikker på at det vil gå så fint så fint det også. Slitsomt en periode, men rutiner kan man lage seg og det er fryktelig lett å holde på dem om de først er innarbeida. Uff jeg vil deg så vel kjenner jeg! Jeg vil jo at du skal slippe å stå i det her, men mannen din er jo et stabeist. Han kan faktsik ikke bestemme dette på egenhånd, og hvis han kun ser de to løsningene, skilsmisse eller abort, så er han jo fryktelg egoistisk, og det er jo slitsomt å leve med i lengden uansett..... jeg vet ikke så mye om å få to tette, jeg har ei søster som har ca 15 mnd mellom ungene sine, og hun har sagt at det har vært tøft, men hun er helt ræva på rutiner, så hun har ikke akkurat hjulpet seg selv noe særlig.... Men det siste året ahr hun vært veldig fornøyd med at de er så tett, de spiser likt leker likt, tenker så og si likt.... det er liskom lett...

 

Jeg håper du tør å ta deg selv på alvor oppi dette, for alt det praktiske lar seg nemlig løse, det handler mye mer om hva som er viktig her i livt, om respekt for seg selv, og for samlivet, og om å klare å se hva du kan klare å leve med... for at du kan klare å leve med ungene dine er jeg ikke i tvil om!

 

Lykke til i bøtter og spann!

[Lillefy]

Min mann var sjokkert,-men fantastisk. Fikk diamanter i gave...)

 

Derimot ville han IKKE ha denne (nummer tre) og det var en vond tid før han "ga seg". Når alt kom til alt var det sånn at jeg visste at jeg ikke kunne ta abort uten å dø innvendig. Valget stod derfor mellom ham og barnet. Jeg ga han beskjed om at han bare måtte flytte ut hvis han ikke taklet det, men at jeg ikke kom til å ta abort.

jeg ga ham forøvrig rett i alt han sa,-det passet dårlig,- vi har endelig begynt å få litt tid til oss selv,-økonomisk, må bygge om huset (etter hvert), ny bil osv. Jeg var jo helt enig i alle hans argumenter! Han var veldig redd for at dette var strået som fikk kamelen til å bryte sammen (vi er ganske slitne etter å ikke ha sovet en hel natt på 3 år,-selv om det bare er for å gi sutt)......og dette fortalte jeg ham. MEN! Det spilte jo ingen rolle for meg når alt kom til alt! For abort var bare ikke en mulighet. Så da gjensto jo bare det å gjøre det beste ut av det,-med eller uten mann.

Nå gleder vi oss begge to og mannen min husker sånn innimellom at han skal bli pappa igjen og har det ok med det. Ungene er nesten tre og fire når den neste kommer så vi prøver å se på de positive tingene istedet for å tenke på alt som ikke passer.

Som jeg sa til mannen min så skulle han ha tenkt på det litt før hvis det var sånn at han virkelig ikke ville ha flere barn. han er selv skyld i "ulykka", så han har ingen andre å skylde på enn seg selv.

Jeg forstår dog at han har panikk!!!

Men det er ingen grunn til at du skal gå på akkord med deg selv. Du må tro at det går og heller sende mannen på dør dersom han fortsetter å være så belastende. Be ham om å dra på en helgatur og rase ut og så får han komme tilbake når han vil om han vil og er klar for det. Men setter du hardt mot hardt skal du jo også være forberedt på å klare dette alene.

kan du klare å ta abort når du vet det ikke er det du vil??

 

Ikke la deg "bully into" å gjøre noe du ikke vil. Du skal nok få dette til å fungere!!!

[Adriansmor med tulla]

At samboeren din går rundt å sier at abort er et enkelt inngrep jør meg fly forbanna!!!! Hva vet han om det egentlig??Hadde ikke godtatt det ifra min iallefall...Han har like stort ansvar for at du er gravid nå.. du klarer ikke å bli det alene akkuratt...Gi han valget... godta deg å barna eller ryk og reis ikke la deg presse!

[grolla]

Du må ikke la deg presse til å ta abort dersom du ikke ønsker dette. Det vil nok føles mye verre enn om din samboer velge å forlate deg og barnet... og i så fall... er han noe å spare på?

Jeg har aldri tatt abort selv, men innbiller meg at det må være en stor følelsesmessig påkjenning, selv om man "ønsker" det selv (det er vel ingen ønskesituasjon, men situasjonen forøvrig som tilsier at det er det beste). Jeg må bare poengtere at jeg på ingen måte er motstander av abort, bare at jeg mener man i det minste må være motivert for det selv og ikke la seg presse til noe slikt! Synes det er helt ufyselig av ham å presse deg på dette når han har hørt ditt standpunkt. Hadde vært skilsmissegrunn for meg!

 

Håper du klarer deg gjennom dette her, uansett hva du velger (for det er du som bestemmer!).

 

Lykke til!

[mamiladi]

Behold det! Alle jeg kjenner som har to tette forteller bare positive ting :-) Både pappaene og mammaene. De har fortalt at barna ble bestevenner. Ei jeg snakket som har to tette sa at hvis de fikk sove i samme rom så fikk de lik søvnrytme og våknet ikke om natta. De følte seg rett og slett tryggere sammen!

 

Dumt av samboeren din å si at det er et enkelt inngrep. For det er det jo ikke. Ihverfall ikke den psykiske delen...

 

Lykke til!

[Micha..]

hei! jeg ble selv gravid 4 mnd etter at vi fikk nummer 1, men jeg har ikke født ennå så jeg kan ikke svare deg på hvordan det blir å ha to tette.. men jeg kan si at det har gått greit hittil, er i uke 33 nå. har ikke hatt et enkelt svangerskap, mye plager, men jeg har fått masse støtte fra familie og venner, ikke minst sambo.. han ble ikke akkurat overlykkelig da vi fant det ut, men dere har jo vært to om å bli gravide så det er ikke bare din feil, og han burde ikke presse deg sånn, det er veldig dårlig gjort...tror jeg hadde blitt fryktelig såret om sambo ville at jeg skulle ta abort...

[Brummeline3barnsmor]

Hvis han faktisk tvinger deg til å ta abort er han ikke verdt å samle på!!! Gjør d du føler er rett...jeg er alenemor til to små å det går strålende!!

[cathrinur]

Jeg er jo fyktelig såret, og utrolig sjokkert over att han har vist seg å være så kald mot meg, Han bruker mine argumenter å snur på de. feks. hvis jeg sier, -Hvordan kan du fortsette å presse å presse meg til dette når jeg sier att det kommer til å ødelegge meg innvendig. Da sier bare han _Men hvordan kan Du presse meg til å gjøre noe jeg Absolutt ikke vil. Er som å snakke med en gulrot! Vi gikk fra det og ha det kjempe fint sammen til ett helvete. Dere er noen engler alle sammen som støtter opp sån som dere gjør. Utrolig takknemlig.!

[Micha..]

hvis han snur alt mot deg og sier hvordan kan du presse han så må du bare minne han på hvordan barn blir laget!!!!

[Gjest Riga + snulla & vesla]

Jeg slo rett og slett opp med barnefar da han pressa meg til å ta abort. Han venta nemlig veldig lenge med å ta det opp, og da var det jo for seint (uke 12), men han pressa likevel...jeg tror han blei veldig redd ang framtida da jeg sliter psykisk, og han fikk anbefalt fra helsesøstera til snulla at jeg skulle ta abort (hu' kjærringa blander seg altfor mye inn i saker og ting!). Jeg tenker at en abort bare hadde gjort psyken min værre, så for meg var dette ikke et alternativ...hvis jeg skulle ha tatt abort så måtte det i så fall ha vært med en gang jeg fant ut at jeg var gravid, og ikke 7 uker etter at jeg fikk positiv test. Da jeg var 16 uker på vei skjønte endelig barnefar at han skulle bli pappa igjen, og det ordna seg sånn sett. Han er veldig glad i vesla, og han støtta meg i svangerskapet.

 

Nå er vesla snart 7 uker, og vi har flytta vekk. Barnefar har altså snulla hos seg. Men vi har mye samvær, og sees nesten hver dag, så det går greit. Snulla går forresten i barnehage, for jeg hadde ikke greid å ha de 2 sammen i lengden akkurat nå...snulla er jo over alt, og da sier det seg selv at det blir vanskelig å amme og trøste vesla mens en også må ta hensyn til snulla. Hun trives heldigvis veldig i barnehagen, og hun er den yngste der så de passer ekstra godt på henne!:-) Hun er også svært interessert i lillesøster...gir henne klemmer hver eneste gang hun ser henne!

 

Det er forresten 11 mnd og 1 uke mellom dem, og jeg gleder meg til tida framover etterhvert som vesla blir stor nok til å leke med snulla!:-)

[benteeli]

Jeg har en på 2år og en på 7 mnd og venter en nå som da blir 13 mnd etter sistemann. Samboer fikk vel litt sjokk, men var stort sett positiv. Vi lever trangt på flere måter ( kun ett soverom som vi bor på, og ikke så mye økonomisk å rutte med). Men han har alltid satt det å få barn høyt, så han gleder seg jo, bare kanskje litt mer gruing samtidig enn det var med de to andre.

 

Jeg tenker at det er positivt å få dem tett av flere grunner, da kan man legge forholdene til rette for småbarn i noen år, og så er man liksom ferdig med det. De får dessuten masse glede av hverandre, noe som betyr at man som foreldre av og til kan trekke seg litt i bakgrunn (med hensyn til lek og slikt).

 

Det er positivt for barna at jeg får tre tette fødselspermisjoner og dermed får med meg store deler av barndommen deres (i alle fall de største) uten hastverk til barnehage og være sliten etter jobb.

 

Det mest negative vil bli å ha 3 bleiebarn som skal klees av og på og lastes ut og inn av biler når vi skal til og fra ting, for det tar sin tid med to allerede i dag. Jeg kommer alltid i åpen barnhage i ellevetiden, klarer ikke å spise og stelle begge og pakke på kortere tid.. Men er jo ikke akkurat under press heller da.

 

Koser meg gløgg med mine to tette, og håper den tredje (enda tettere) kommer til å bli like mye kos.

 

Litt redd for at den skal være våken på natta da, det har ingen av mine to vært og i og med at vi alle fem blir liggende på samme soverom er det greit med ro