Det som gjør meg mest sint..

[Anonym bruker]

Er de som ikke tenker på hvem de får får barn med!

Det er så viktig at man tenker godt igjennom om barnets far kommer til å stille opp eller ta seg av sitt eget barn!

 

DERE er faktisk ansvarlig for et liv! Synes det er horibelt at noen tar så lett på at de blir alene mens barnefar stikker av og ikke vil ta ansvar!

Dere klarer sikkert fint å bli alene med et barn,men tenk på barnet som skal vokse opp uten en far og følelsen av at noen faktisk ikke vil ha deg!

ER forferdelig at et barn skal behøve å lide for at voksne mennesker ikke klarer å ta voksne valg,og få barn med en som faktisk tar ansvar uansett hva som skjer med forholdet deres!

 

 

[Anonym bruker]

for å være helt ærlig så tenkte jeg ikke på det der, jeg tok det faktisk som en selvfølge siden han også ville ha barn, og etter 2 barn og ti år sammen så er vi fortsatt sammen og hen er en god far og jeg vet at han aldri ville latt det gå utover barna våre om hvi ikke klarte å holde sammen.

 

jeg var vel bare heldig. jeg syntes du kritiserer noe unødvendig. noen blir gravide selv om de går på prev. og velger å beholde barnet at forholdet ryker selv om de har jobbet med det betyr jo ikke at di ikke har ønsket og jobbet for at barnefar skal være en del av barnets liv.

 

jeg syntes det er mer bekymringsfult at du kan dømme noen ut i fra et så snevert syn, du tar jo overhode ikke i betraktning andre faktorer som kan føre til brudd, uansett om man er alene fra man er gravid eller om ungen er 12år.

 

de fleste er i et forhold og enten har de planlagt barn og er heldige å får dem, selv her kan det være ting som sjer som man ikke kan forutse som gjør at man går fra hverandre. om man ikkeplanlegger barn men likevel får det så syntes jeg det er bedre enn å velge abort når barnet blir ønsket av mor likevel.

 

det viktige er vel at man uansett om man er sammen med barnefar eller ikke, om man sammarbeider eller ikke så de som er en del av barnets liv gjør så godt de kan for at barnet skal føle seg elsket og verdsatt, og jobbe for at barnet har en god selvtillit. trygge barn.

 

 

[Anonym bruker]

Tror ikke Hi mente at dette gjaldt alle forhold, men faktisk de som får barn sammen etter kun kort tids bekjentskap, de som får barn sammen med en mann som slår eller tror at et barn skal redde forholdet. Det finnes da ganske mange damer i dette land som har barn med både to og tre forskjellige menn og det vitner jo om litt dårlig dømmekraft etter mitt syn så jeg er enig med Hi jeg.

[Anonym bruker]

Nå mener jeg de som besvisst ligger rundt og ikke engang gidder å bruke prevensjon,de som ikke tenker lenger enn nesa rekker!

 

Var en selfølge for meg å tenke meg godt om før jeg satte et barn til verden,har selv vokst opp uten en far,så jeg vet hvor sårt det kan være å jeg unner ingen det! Beklager hvis du synes det er snevert å tenke på BARNETS beste og ikke seg selv,men jeg kan rett å slett ikke se hvordan noen kan være så uansvarlig!!

 

Det er ikke snakk om at man skal holde sammen resten av livet for barnet skyld,men at man er enige om hva man skal gjøre ved et evt brudd også.

Å krangle om et barn tjener da ingen!

 

Og i tillegg klager disse mødrene på at de er alene,når de selv har valgt hvem de skal ha sex med!

[Supertea]

Jeg er jo en av de som skal ha barn med en jeg nettopp har møtt. Vi er fire måneder på vei, og har kjent hverandre i fem. Denne graviditeten var selvfølgelig ikke planlagt, men svært velkommen for oss begge to. Når jeg ser hvordan han er med sine onkelbarn, og ser på personligheten hans, så tror jeg at han vil bli en god pappa. Men det er ikke det jeg vil snakke om her.

 

Jeg har flere (lange) forhold bak meg, og min erfaring er at det ikke spiller noen rolle hvor lenge man har kjent hverandre, eller hvordan man tror mannen er. Et forhold er en veldig skjør ting. Det skal utrolig lite til før det går i stykker. Og den mannen du var kjæreste med, er sjelden den samme mannen du går fra. Både fordi de forandrer seg etter hvert som man blir bedre kjent, men også fordi en bitter mann uten kjærlighetsfølelser er et HELT annet menneske enn han som var glad i deg. Så det å tro at 'den perfekte mann' er en garanti for evig lykke eller et rent og smertefritt brudd blir veldig naivt i mine øyne.

 

Jeg kommer fra et hjem hvor min far forandret seg veldig gjennom oppveksten. Han gikk fra å være en rik, vellykket forretningsmann, via konkurs til å bli deprimert og arbeidsledig. Denne erfaringen sier også at den mannen du har i dag, slett ikke trenger å være den samme om ti år, hverken yrkesmessig eller personlighetsmessig. Dessuten forandrer vi mennesker oss konstant. Hverken du eller jeg er den samme nå som vi var for fem år siden. Det å ha kjent hverandre lenge er selvølgelig en fordel fordi man kjenner hverandre godt, men det er ingen garanti for hverken evig kjærlighet eller evig god oppførsel.

 

I det store og det hele forteller min livserfaring meg at den eneste personen jeg til syvende og sist alltid kan være hundre prosent sikker på, er meg selv. Derfor mener jeg at dersom jeg ønsker å formere meg, må jeg være sikker på at jeg vil kunne ta meg av mine barn helt alene. For den situasjonen kan faktisk oppstå for ALLE, uansett hvor godt planlagt livet er, hvor lenge man har kjent hverandre og 'hvor riktig man gjør alt'. Mannen din kan miste jobben, han kan bli syk, dø, treffe en annen, eller bare slutte å være glad i deg. Du har ingen garanti for at han alltid vil være den samme som han er nå.

 

På grunnlag av dette mener jeg at det ville vært uansvarlig av meg å sette barn til verden dersom jeg var avhengig av min kjæreste for å kunne klare meg - både sosialt og økonomisk. Men jeg er ikke det, jeg har mitt eget liv med min egen omgangskrets, min egen leilighet og etterhvert solid utdannelse. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg alltid vil kunne gi mitt barn et godt liv, uansett om mannen faller fra eller ikke. Jeg er også voksen nok til å kunne takle et brudd på en ryddig og fornuftig måte.

 

Selvfølgelig håper jeg at det blir oss to for alltid, men det har man ingen garantier for. Uansett om man har kjent hverandre i ti dager eller ti år...

[Anonym bruker]

Jeg er enig med Supertea i det at man aldri kan være sikker på at han man får barn med ikke forandrer seg. Man kan jo bare kontrollere seg selv. Likevel synes jeg at man tar livets kanskje viktigste valg når man velger far til sine barn. Det er derfor jeg ble 35 før jeg ble gravid.

 

En venninne av meg har vokst opp uten sin far i livet sitt. Hun traff ham da hun var liten, men husker det ikke. Moren hennes har fortalt lite om ham, og alltid vært unnvikende når hun har spurt om ham. Hun har alltid hatt inntrykk av at det var best for henne at det var slik. Så fikk hun vite at han hadde dødd. Det er et par år siden nå. Da fikk hun også vite at han hadde vært gift med en annen i alle disse årene, og at hun har flere halvsøsken. Han var visst en veldig hyggelig mann som gjerne ville ha kontakt med alle ungene sine, men moren til venninna mi nektet ham det. Og nå er han borte.

Venninna mi har alltid vært promiskuøs og veldig avhengig av oppmerksomhet fra det motsatte kjønn, selv om hun ikke alltid har sett det så tydelig selv. Av og til snakker hun om at hun tror det kanskje har å gjøre med at hun alltid har savnet et farsfigur, men hun klarer ikke å endre adferden sin. Det er trist å se henne gjøre de samme feilene om og om igjen, for så å trøste henne når hun blir ydmyket eller vraka igjen.

 

Jeg skulle ønske at jenter kunne tenke mer på hva et barn vil trenge av egenskaper i en far og ikke bare på hvem de selv finner attraktive i en kort periode i sine liv. Det er så mye som kan og vil gå galt i livene våre at vi må prøve å tenke oss godt om når vi foretar store valg,- selv om valgene kanskje ikke virker så monumentale der og da.

 

Jeg synes mange jenter virker feige når de velger å føde et barn inn i en veldig vanskelig situasjon som de selv kanskje er skyld i. Ofte sier de at de ikke orker skyldfølelsen en abort innebærer, men unnlater å innse at dette kanskje egentlig er det beste for alle parter. Men for å innse dette må moren vite at hun er ansvarlig for valget hun tok i forkant av at hun ble gravid, men mange er ikke villige eller modne nok til det. Dermed må ofte barnet betale prisen for morens manglende ansvar for seg selv og sin livssituasjon.

Jeg snakker selvsagt ikke om kvinner som blir gravide når har blitt voldtatt eller som har brukt prevensjon som har sviktet. Jeg snakker om de som ikke er bevisste at de ikke burde bli gravide med en mann som har store rusproblemer, som er voldelig, som allerede er i et forhold med en annen, som er kriminell, osv.. Eller de som er sammen med en de håper vil forandre seg når de får barn, eller med en som ikke vil ha barn. Jeg synes det er ansvarsløst å ikke bruke prevensjon når man har sex med en slik person, og at det er ofte er ansvarsløst å ikke ta abort i slike tilfeller.