Er det bare meg som er slik?

[Tingelingelate med to tomater]

Mini og pappaen har vært endel på hytta siden i sommer. Det er 20 mil en vei og tar ca 2,5 time å kjøre. De sitter som regelt på broren til sambo slik at de ikke trenger å kjøre to biler.

 

HVER eneste gang de skal ut på denne turen sitter jeg hjemme og er FULLSTENDIG nervevrak. Gråter og er så redd for at noe skal skje dem på veien. Er mye tuneller og litt ekkel vei. Sambo gir megjevnlig oppdatering da han vet hvordan jeg er.

 

Nå har det snødd i hele dag og de skal kjøre på hytta imorgen. Jeg og tuppa skal reise hjem til mine foreldre på besøk. Og nå får jeg ikke sove da jeg bare tenker på alt som kan skje langs veien. Var en dødsulykke for et par dager siden bare. Så nå sitter jeg og tenker på om jeg rett og slett skal ta han med hjem sammen med meg og tuppa. Har egentlig ikke råd til det da det koster over 800 kr (og det var det min billett også kostet), men jeg heller mer og mer på det.

 

Har jo tenkt på dette tidligere også, men slo det fra meg da jeg så hvor dyrt det ble. Men jeg tror jammen vi bare må ta oss råd til dette jeg. Kommer aldri til å tilgi meg selv om det skulle hende lille mini noe.

 

Er det flere av dere som har det likt som meg? Dette er utrolig slitsomt og er vel en del av det å være mamma.

[Joolimooli]

Jepp! Skjønner deg veldig godt!!

[Flode]

Jeg tror vi har det litt sånn alle sammen innimellom, ja! Det er helt normalt å være redd. Det du må passe på, er at frykten ikke tar helt overhånd og styrer hvordan dere skal leve. Et eksempel er å la være å sende barnet på tur i frykt for bilulykker...)

[Loglady]

Jenta mi er bare tre måneder, så jeg har ikke vært utsatt for store prøvelser ennå. Men det holder å tenke på det, for å si det sånn.

Frykt er jo en ganske irrasjonell greie. Husker den første uken etter at hun ble født. Mamma tilbød seg å ha henne en natt så jeg skulle få sovet ut. Jeg takket ja, var helt i ørska av søvnløshet. De rigget seg til på soverommet til foreldrene mine, mens jeg lå på gamlerommet i samme hus. Og enda klarte jeg å være så nervøs at jeg nesten ikke fikk sove likevel. Tenk om ingen sjekket at hun pustet, tenk om mamma snublet og glapp henne, tenk om hun savnet meg, osv, osv.

Det sier litt om logikken i frykt.

Og jeg som ikke skulle bli hysterisk mor...

Så en dokumentar om hypokondere en gang, og hvordan de kunne få hjelp. Terapeuten sa noe jeg bet meg merke i: "Du får rundt og er livredd for å få hjernesvulst. Men statistisk sett er det mer sannsynlig at du får hjerteinnfarkt. Hvorfor er du ikke redd for det?".

 

På et eller annet tidspunkt må vi nok lære oss å kontrollere frykten når det gjelder barna våre, ellers blir årene framover fryktelig for nervene.