Her kommer fødselshistoren min for de som har lyst til å lese =)

[Silje *trebarnsmamma*]

Jeg ser at dette ble forferdelig langt, men med en fødeopplevelse så friskt i minne er det vanskelig å utelate noe. Ingen skrekkopplevelse i mine øyne, så det skal nok være fritt fram å lese for den som ønsker, også de med fødselsangst.

 

Fredag 2.november ble den store dagen! Jeg var 12 dager etter termin, og hadde fått time til planlagt igangsettelse klokka 08.00. Det var rart å møte opp på føden å vite at denne gangen dro jeg ikke herfra før babyen var ute... samtidig så var jeg usikker på hva som skulle skje, siden ingen hadde sjekket meg for evt åpning og modning tidligere... Dette kunne jo i verste fall drøye i det uendelige, med hormonpiller, drypp og rier hele helga.

 

En jordmorstudent møtte oss og gav oss et rom der jeg skulle ligge til ctg-registrering, hun målte også blodtrykket(jeg har hatt høyt blodtrykk hele svangerskapet og gått på medisner siden uke 7) og målte tempen min. Måtte ligge delvis på rygg i 45 min med ctg, de fikk ikke helt de resultatene de ønsket. Babyen var utrolig aktiv, sparket villt, men hjertelyden var ikke serlig variabel. Den lå jevnt på ca 140 uansett om babyen var rolig eller "hyper". Registreringen visste forsåvidt at jeg hadde regelmessige tak i magen, svake da, men likevel var det jo en start på noe!

 

Fødselslegen ville ikke sette meg i gang før hun var sikker på at babyen tålte den påkjenningen det er å bli født, og da særlig en igangsatt fødsel. Så vi fikk tildelt fødestue, og måtte ligge med ny ctg-registrering.

Denne gang fikk jeg ligge litt over mot siden, og da slapp jeg og bli så uvel og svimmel. Nå virket babyen piggere også, og det var klart for å sette i gang prosessen.

 

Ble undersøkt nedentil, hadde 1 cm åpning og var moden, men det var ikke noe å hoppe i taket for siden jeg var andregangsfødende. klokka var da blitt 09.30. Fikk hormonpille i skjeden, og måtte ligge rolig i 1 time etterpå. Hele tida med ctg'n tilkoblet. Etter det fikk vi 1 time fri, hadde behov for å røre meg litt, men fikk ikke lov til å forlate sykehuset. måtte møte opp på ny registrering klokka 11.30. De var fornøyde med neste registrering også, babyen hadde litt mer svingninger i hjertelyden og var aktiv og reagerte på at jeg spiste og drakk.

 

Jordmødren maste om jeg kjente takk eller tiltakende smerter i magen, men det enste jeg kjente var svake murringer... Det var tydelig at noen hadde vært oppi der og røska litt!

I 12.30.tiden fikk vi lov til å dra hjem en tur. Det var godt å forlate sykehuset, enda det ikke hadde skjedd stort foreløpig og veien fram til å få holde knøttet i armen virket forferdelig lang.

 

Hadde hele tida behov for å gå på do, men fikk ikke gjort noe, Følte meg nesten forstoppa, og minnet meg selv på at jeg måtte huske å be om klyster før det store skulle skje. Jeg gikk på do hver 10. minutt, måtte fryktelig tisse... Da jeg endelig fikk gjort nr 2 var det en lettelse, både fordi jeg hadde angst for å bæsje på meg under fødsel og fordi det visst nok skal være et godt tegn at tarmene tømmer seg. Slimproppen var også gått nå, og jeg hadde svake murringer nederst i magen og ryggen.

 

Slappet bare av hjemme en stund, skulle tilbake til sykehuset til kl 15. Vi kjørt vel litt før 14.30 tror jeg, har 10 min kjøring til sykehuset og på tiren dit registrerte jeg 5 vondter.... Kjentes ut som små talk i magen (under navlen og nedover) murringer i ryggen og ilinger nedover lårene. De varte knapt 10-15 sekunder, men kom med 2-3 min mellomrom. Dette var jo tydelig starten på noe, men jeg spekulerte veldig på at de kom så ofte og varte så liten tid før det gikk over igjen.

 

Ny ctg kl 15.15, og legen sjekket meg for åpning klokka 15.45... Jeg hadde 3-4 cm åpning, så de slapp å sette en ny pille, hun kunne faktisk ta vannet. Dette var ikke jeg forberedt på, jeg trodde jo jeg skulle gå gravid langt inn i evigheten.

 

Fostervannet viste seg å være misfarget, så da var det på med elektrode på hodet til babyen... Legen var veldig flink og det gjorde ikke vondt i det hele tatt, var kun litt ubehagelig. Det hadde vært vaktskifte, og en ny jordmor kom og tok over. Dette var en godt voksen dame, og det var tydelig at hun hadde grep om tingene. Følte meg veldig avslappet med henne tilstedet.

 

Elektroden som skulle fange opp hjertelyden til babyen var falt av nå, og hun måtte feste den på nytt. AUUU!! Det var så vondt, og hun var hardhent ( og effektiv!! ) så jeg begynte å stri-grine som ei lita jente. Følte meg skikkelig dum og pysete i tillegg, og det var ikke så lett å stoppe tårene da. Sambo strøk meg konstant på kinnet og håret, og det var så godt å kjenne at han var der for meg, vi trengte ikke si noe, han visste at dette roet meg ned igjen.

 

Jordmor slet litt med å få dette apparatet til å fungere, babyen var urolig og hjertleyden falt litt ut innimellom... Disse riene og takene i magen hadde også blitt mer intense, og det gjorde skikkelig vondt... De varte fortsatt bare opptil 20 sek eller lignende, og det hjalp utrolig mye å puste rolig inn og ut av nesen med øynene lukket, jeg måtte konsentrere meg skikkelig om pustinga og da "glemte2 jeg vondtene litt. Jeg lå med ryggen mot sambo, og han strøk meg over håret og i nakken.

Jordmor måtte ut en tur å ordne med noe, så sambo fikk beskjed om å ringe på henne om hjertelyden til knøttet sank. På neste ri ble jeg overrasket over at jeg følte behov for å presse helt på slutten, og det føltes som om jeg lå å ventet på å få slippe en kjempefis. Hjertelyden hadd sunket til under 100, men tok seg opp igjen da ria var ferdig, sambo ringte etter jordmor.

 

Jeg sa at jeg hadde noe som lignet på bæsjetrang eller trykketrang og ville at hun skulle sjekke meg nedentil om det hadde blitt noe mer åpning. Jeg måtte ligg på ryggen, og det var nesten uutholdelig både med tanke på smertene i ryggen og lårene, og svimmelheten. Her er det 5 cm åpning, sier jordmor. Og jeg tenker: Herreguuud, 5 cm!! Jeg er jo bare halvveis, og det gjør allerede så vondt! Jeg hadde vrikelig ikke forberedt meg på en fødsel som kunne bli lang og smertefull. I tillegg måtte jordmora sette på ny elektrode nok en gang, siden den forrige hadde falt av igjen. Jeg sa som sant var til jordmor at jeg MÅTTE ha noe smertestillende om jeg skulle ha så vondt over lengre tid. Jeg fikk tilbud om lystgass, og det tok jeg gladelig imot siden jeg hadde positive erfaringer med det fra sist jeg fødte. Jeg måtte da snu meg rundt, med ansiktet vendt mot sambo for å få tak i maska. I det samme jeg snur meg får jeg en ri, og jeg klarer ikke å la være å presse og der spruter det fostervann utover alt og alle. Jeg kommer meg rundt på sida, og sier med sammenbitte tenner og lukkede øyne at nå kommer han!! Jeg kjenner det presser skikkelig i underlivet, og blir livredd med det samme. Jeg kan jo ikke presse ut en baby med kun 5 cm åpning!! Jordmor tar en titt på meg, og ber sambo om å trykke på den røde knappen. Han skjønner ingenting stakkar, hvilken knapp? Er ikke det en sånn trekkesnor da? Jeg husker jeg tenkte at noe måtte være galt siden jeg plutselig fikk trykketrang, og hva redd for at noe var galt med babyen. «kan jeg presse da?» spør jeg, jeg er jo redd for å gjøre noe feil samtidig som jeg har null sjanse til å la være å presse. Inn kommer en barselpleier i full fart, her var jo ingenting ordnet klart.... «føder hun allerede??» spør barselpleieren, og jordmor forsikrer om at joda, her er det fødsel på gang. Jeg husker ikke hvor mange press og hvor lang tid det tok, men ut kom hun. I full fart! Og med navnlestrengen 2 ganger rundt halsen. ( har fått beskjed om i ettertid at jenta hadde hjertelyd nede i 38 på slutten, og at vi ikke hadde noe valg på daværende tidspunkt. Hun måtte ut, det er utrolig hvordan naturen er innredet!)

 

Så fra jordmor sjekket meg for åpning og konkluderte med 5 cm åpning, var klokka 17.03, og lille-pia var ute kl 17.10... Det gikk fortere enn noen kunne anta på forhånd. Og smertelindring rakk vi ikke i det hele tatt.... Den lystgassmaksa ble glemt da jeg plutselig måtte presse. Jeg møtte spørre sambo om jeg var ferdig, for jeg forstod det ikke helt. Men jeg hørte jo noen gryntelyder fra snuppa, og etter en stund gråt hun også. Jeg fikk henne opp på brystet, og det gikk ikke mange minuttene før hun hadde sugd seg fast i puppen. Hun hadde skrubbsår i panna og bakhodet p.g.a trøbbel med elektrodene, og hun hadde ikke noe igjen av det hvite fettet på kroppen.

 

Fikk forresten en liten rift i mellomkjøttet ned mot rompa, og måtte sy 5-6 sting. Merket ikke noe til riften under fødselen, og minimalt nå i ettertid. Det som var mest vondt var at jeg fikk en brist eller noe i halebeinet, og har vært litt bevegelseslammet de første døgnene etter fødselen.

 

Vi kom hjem i går, den 3.dagen og jeg har vært litt spent på dette med amming. Hun har hatt så stor appetitt og sugetrang at hun mått få litt Nan på sykehuset for å bli helt fornøyd. Men nå har melken kommet for fullt hos meg, sitter her og er våt i gjennom ull-innleggene og det er jo et godt tegn.

 

Den lille frøkna er selvfølgelig verdens vakreste, mammas solstråle, pappas øyensten og storebror Joakims stolthet. Hun har fått navnet Iselin, og veide forresten 3440 gr, var 50 cm lang og hadde hodeomkrets på 34cm.

[Gjest]

Gratulerer så mye )

Avent e.l. ammeinnlegg anbefales inni ullinnleggene ;o)

[Mammaen til Lillegutt+maijente]

Gratulerer så mye med jenta!!! Flott navn da:)

 

Må si du var effektiv under fødselen ja;) Nyt barseltiden!

[Adriansmor med tulla]

gratulerer med tulla=) kjempenydelii navn ja.........

[jiha]

Gratulerer så mye med snuppa!=D

ååh.. gleder meg til det er min tur;)

[*Super*Mamman*]

Gratulerer så kjempemasse:)

[Mamma til snart 4]

gratulerer;) sitter her grå av misunelse;) skulle ønske min gikk like raskt. .

[Queen_of_the_road*2_gull]

Gratulerer så mye med jenta.

Kos dere sammen alle sammen, og nyt tiden.

[Bea har snart 4 barn?]

Grattis med lille frøkna di!!!! Kosa dere massemasse

[Ninemi]

Ååå, gratulerer så mye. Er så fint at folk vil dele sine historier så man får et lite innblikk i hva man snart skal igjennom. Kos dere masse med den lille jenta. :-)