Jeg trenger trøst/råd..(langt) u/t

[Gjest]

 

Jeg savner en mann, JA jeg gjentar det til det kjedsommelige, men det er det det koker ned til når alt kommer til alt, en å dele dager, netter, sorger og gleder med, en mann jeg ikke kan leve uten..

Men så er problemet at når man savner en mann slik så kan man fort bli forelska i forelskelsen, så hvordan vite om man egentlig er forelsket? Man risikerer å gå på en diger smell og innse at man bare savnet en mann så ille at når det da dukker opp en blir man forelska i forelskelsen.

Så er det i det heletatt det å finne en mann, da tenker jeg kvalitet framfor kvantitet, for dette må være en mann jeg kan bygge en framtid med.

 

Men ingenting i livet er idiotsikkert, selv om man finner en mann å være glad i som føler det samme, kan det jo ende med ett brudd når som helst, man er aldri garantert at det vil vare, og da sitter man igjen med sorgen og bittersøte minner...

 

Likevel, det er verdt å risikere den sorgen for å oppleve samhørighet med ett menneske, å oppleve å ha en å dele alt med, en man ikke kan tenke seg å leve uten.

 

Men er det verdt å risikere sorgen ved å bli avvist før det i heletatt rekker å bli til noe? Når kjærligheten ikke er gjensidig? Hvordan skal man kunne ta valget å blottlegge følelsene sine og risikere blankt avslag ?

Ett vondt valg, for om man ikke gjør det vil man likevel bli såret, og om man blottlegger dem så kan jo resultatet ende gledelig også, men redselen for at det ikke gjør det vinner som oftest over motet man trenger for å ta det steget.

 

Det er det, jeg tror jeg er forelsket, men enn om jeg er forelsket i forelskelsen? Eller enn om jeg faktisk er forelska og om jeg tar det steget å formidle disse følelsene til han så er jeg så innmari redd for å bli avvist og såret, men jeg vet jeg risikerer å bli såret om jeg ikke sier noe også.. Kan jo hende han også føler noe.. bittelitt i allefall...Jeg vet ikke.. Jeg er redd, forvirra og usikker og allerede en anelse såret...

 

For det som er, jeg føler meg rimelig sikker på at dette ikke er gjensidig nemlig.. han viser for liten interesse, og unansett hvor mye jeg prøver å si til meg selv at det kan jo hende han føler noe så vet jeg at jeg må slutte å lure meg selv og slutte å håpe fordi det gir meg ikke annet enn sorg og en anelse irritasjon å sitte slik å vente og drømme om noe som aldri blir til noe.

Jeg er ikke så dum at jeg undervurderer meg selv, er ikke født bak en stol liksom, jeg er smart nok til å skjønne det når noe som ligner mistenkelig på bruk..bruk..bruk og kast når jeg er lei, skjer med meg...

Likevel er jeg såpass dum og såpass kvinnelig at jeg tviholder på ett lite håp og prøver å lese mellom linjene, som alle andre kvinner analyserer jeg alt han sier og prøver å finne noe å klamre meg til i ordene hans, noe som sier at han kanskje , ja bare kanskje er bittelitt glad i meg å..

 

Ja så dum er jeg, når jeg egentlig innerst inne vet dette er dødfødt, ja så klynger jeg meg fast til ett halmstrå som egentlig ikke er sterkt nok til å holdes fast på...

Forelskelse er vondt... Jeg hater å være forelska fordi det aldri ender bra for meg når jeg er det, nesten alltid ender jeg med å bli såret og sjelden ender det i ett forhold...

Jeg er visst bare bra nok for en ting jeg, og når de er mettet så stikker de.. og jeg sitter ensom og såret tilbake..

Er det alt jeg er? Betyr jeg virkelig ikke mer enn det? Er jeg så lite verdt at jeg ikke engang fortjener en liten dråpe av kjærlighet?

 

Dumme DUMME meg!!!!!

 

hva skal jeg gjøre da? om noen skjønte det jeg skulle fram til:)

[Gjest]

Dytter jeg.. trenger råd, skal/skal ikke???

[bever]

Å, skjønner deg godt!

 

Et godt råd? Det må være å sjanse litt, det må man her i livet skal man oppnå noe...

 

Men hold også en pitteliten del av hodet kaldt. Du trenger jo ikke rushe inn i et forhold hals over hodet! Nyt den laaange, pirrende fasen med å bli kjent, ta den tiden du trenger på å bli trygg og ikke tolk så mye. La hans gjerninger tale for seg.

 

Og er han en slask - hiv ham ut! Bedre å være alene da, tross alt. Det er du verdt!!! Du er gull!

[Gjest]

milde himmel, trodde jeg hadde skrevet ett innlegg i svime her nå! var jo som å høre meg om dagen det der.. har ingen lurer råd.. jeg har sendt han noen ord om hva jeg føler, men fikk null respons, så nå har jeg slettet han fra msn for å unngå fristelesen å ta kontakt, han tok kontakt før helgen, men heldigvis hadde jeg troll hjemme.. så nå håper jeg bare det går så lang tid før jeg hører noe at jeg er litt over han.. lov å håpe

 

trøste klem fra meg som har det som deg..

[Gjest]

takk for det bever:)

 

Jeg har prøvd å hinte til han men han er jo mann, og hver dag gir jeg etter for fristelsen til å prate til han på msn selv om jeg har sagt til meg selv at jeg ikke skal:(

 

klem tilbake:)

[klg,2 boys now:)]

mitt beste tips.hold bena kryssa lenge...helt til du har han der du vil ha han:)

[Gjest]

Den er kjørt desverre... har rota med han i snart ett og ett halvt år så vi har jo rukket å you know:)

[klg,2 boys now:)]

ååå hmm..hehe..

 

da må jeg vel bare si lykke til:)så får håpe han ser hva han har før det er forsent:)

[Gjest anouschka with Love]

Fint skrevet om ditt dilemma!

Har det på samme måten her...en jeg ordna med...men ikke driver med nå. Klarer f*** meg ikke å glemme han. Gir slipp om og om igjen men så detter han på plass.

Jeg tenker om det er konstruktivt at du "elsker"/"er forelska" i han så er det ok, men gjør det "vondt" så prøv å gi slipp. Når du har holdt på med han i 1.5 år så kjenner dere hverandre godt iaf. Greit å prøve å ikke la det være en sexgreie? Jeg hadde tendens til å havne i sånne forhold før. Det er dumt for da blir det vanskeligere noe dypere. Snakk med han! Spør hva han føler!

Er dårlig på å gi råd for jeg tør ikke å si et kvekk selv. Sitter her stolt som en høøøøøøne. Men alt skjer vel for en grunn ;-).

Lykke til Tiger'n!

 

Klæm

[Gjest]

takk for det:) jeg håper inderlig at han føler det samme som meg:) men jeg er så redd for å si rett ut til han hva jeg føler i tilfelle han ikke føler det samme..

[Gjest]

takk:) Det er vanskelig å gi slipp absolutt, jeg tenker jo at etter ett og ett halvt år så burde det kanskje begynne å bli på tide å gjøre forholdet mer seriøst om det ikke bare er en sexgreie som du sier, men å våge å si til han at det er alt eller ingenting er så skummelt, er så redd for at han skal si at han ikke vil mer enn sex.

Men er jo bedre å avslutte nå enn å bli såret senere i allefall, jeg er bare så feig at jeg tør liksom ikke ta det opp med han:S

Men jo det er sant som du sier, jeg skal samle opp mot til å snakke med han og si hva jeg føler og håper inderlig det ender positivt:)

 

klem:)

[Gjest]

Vært der selv jeg...og ble skuffet flere ganger..men klarte å "reise" meg igjen.og til slutt fant jeg ham..i grunn etter jeg hadde nærmest gitt opp...viste seg at når jeg hadde slangt fra meg "garna" og ga litt mer f....koste meg og likte mitt eget selskap sammen med sønnen min...ja..da ble det lettere å finne en å dele hverdagene med også.

 

KJenner meg litt igjen i det du skriver..vær KRESEN jente..og stol på magefølelsen din...virker det for godt til å være sant så er det som regel for godt til å være sant også..mannfolk sier det utroligste for å få "tømt" seg til tider..men utnytt det og kos deg..uten dårlig samvittighet..ta det for det det er..og plutselig så finner du en som vi ha hele pakka :-)