Trenger litt hjelp her..

[Anonym bruker]

På fredag måtte jeg på sykehuset til kontroll, fordi det var mistanke om premature rier (er i uke 24). Jeg var LIVREDD. Ringte med en gang til sambo,som også er far til barnet og fortalte hva som skjedde.

Han kom ikke før en kontrollen var over, og han ga meg ingen klem eller prøvde å muntre meg opp. (vi fikk vite at alt var bra heldigvis)

Da vi kom hjem, fortalte jeg han om hvordan jeg følte det, og han halveis lo det bort. Jeg var fortsatt veldig oppskaket og redd, og TRENGTE han virkelig.

Da kvelden kom lå jeg fortsatt på sofaen å gråt, men han, han dro på byen. Han sa ikke hvor han skulle, og jeg hørte ingenting fra han hele kvelden, før han kom hjem ganske full klokken 4 om natten/morgenen.

 

Er det urettferdig av meg å vere skuffet, og ganske sint på han?

Jeg trengte han mer en noen sinne!! Og det sa jeg til ham. Jeg nærmest ba han om å vere hjemme sammen med meg, for jeg ville ikke vere alene. Bør kanskje nevnes at jeg er sykemeldt av psykiske grunner (angst og depresjoner) og er redd for å vere alene.

 

Er jeg urimelig?

[Anonym bruker]

Jeg synes på ingen måte at reaksjonen din er urimelig, du har rett til å føle det du gjør. Jeg hadde nok selv blitt rasende og følt meg fryktelig sviktet. Samboeren min og jeg har selv hatt problemer, før vi virkelig tok tak i det og satte oss ned og pratet sammen. Jeg tror det er viktig for oss å huske på at selv om det er vi som går gravide og er mer følsomme enn vanlig, så er det også mye som skjer i hodene til mennene våre. Hvordan de takler vanskelige og tøffe situasjoner er ofte veldig annerledes enn hvordan vi takler dem. Men selv om man reagerer forskjellig betyr ikke det at det er ok å gjøre akkurat det som passer en selv. For oss var det alfa omega å virkelig gjøre en innsats begge to for kommunikasjonen oss i mellom ved å være åpne med hverandre og å lytte. Etter å ha begynt å bruke tid på å forstå og prate med hverandre har problemene våre gradvis forsvunnet og vi har det nå bedre enn på lenge. Så jeg synes på ingen måte du overreagerer, men det er viktig for forholdet deres at dere virkelig tar tak i dette... men det krever også en innsats fra hans side!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Selvfølgelig har du lov til å være skuffet, men tror du han også kanskje ble litt redd? Ingen unnskyldning for å gå fra deg alene, men disse gutta våre kan fort bli redde de og. Ikke vet de helt hvordan de skal oppføre seg da, for de skal jo ikke skremme oss heller. Han trengte kanskje å avreagere litt.

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal ta en prat med samboern din og forklare han hvor frekt det er å prøve å le bort en såpass alvorlig sak! Kan også informere han om at hvis barnet deres hadde blitt født nå, har det minimal sjanse for å overleve!

 

Synes han høres ganske egoistisk ut, som lar deg være livredd og gråtende hjemme alene fordi han følte han trengte en fylletur på byen!!!!

 

Du kan jo kanskje spørre han om hvordan han vil være som far? En som stiller opp når det trengs, eller en som stikker hver gang det skjer noe skremmende? Kanskje han tenker litt da....

 

Personlig tror jeg jeg hadde klikket i vinkel hvis samboern min hadde gjort det mot meg! Håper det løser seg for deg/dere!!

 

Lykke til videre i svangerskapet:)

[Anonym bruker]

Skuffet??? Jeg hadde blitt en heks for å si det sånn!!!

[Anonym bruker]

 

Du virker litt "needy", og hvis det stemmer, har han kanskje litt problemer med å skjønne når du virkelig har behov for ham.

 

Lå du fortsatt på sofaen og gråt flere timer etter at dere kom hjem,til tross for at det ikke var skjedd noe alvorlig, men alt var helt fint, kan jeg til dels skjønne at han "protesterer" mot drama-oppførsel ved å ta seg en tur ut.

For meg hører det mest ut som du ville gråte deg til oppmerksomhet, og det er fryktelig slitsomt med en sånn selvsentert oppførsel. Og ikke minst patetisk.

Spar tårene til du virkelig trenger det.

 

 

[Anonym bruker]

Du er ikke urimelig. Men husk at det kan være veldig slitsomt å sette seg inn i andre "hele tiden". Han høres ut som om han rett og slett er lei av tristhet og depressjon!

Han burde sette seg ned å snakke med deg om dette i såfall,-kanskje han har behov for litt forståelse også. det er ikke lett å være partneren til en som er "psykisk syk". Det er ikke ok å formidle det ved å gi faen og bare stikke av /trekke seg unna.

Hvis dette er typisk av ham, vil jeg si at han ikke er mye å samle på og definitift ikke det du trenger. Men dersom fyren pleier å stå på og ellers prøver å gjøre sitt beste,-så kan du kanskje gi ham litt slack??

[Anonym bruker]

Han der hørtes ikke mye snill ut..