Blir så skuffet over besteforeldrene at tårene renner......

[Anonym bruker]

Vi har en skjønn liten sønn på snart 2 år og saken er det at foreldrene mine som bor 5 min herfra så og si aldri er her. Det er første barnebarnet og man skulle tro de brydde seg mer, hvertfall mamman min da... Ikke har hun "tid" å hente han heller. Neida...må jo vaske hus, vaske klær, gjøre ditt og datt....HALLO de er to mennesker, hvor skittent blir det da?? Faren min er ofte opptatt pga jobb, men mamman min jobber bare 3 og 4 dager i uka. Når hun har fri virker det som om vi ikke må forstyrre henne, har jo sååå mye å gjøre!

Eneste gangen hun passer gutten vår er visst hun MÅ, at jeg og pappan er på jobb samtidig på ettermiddagen, og da er det snakk om max 2 timer. Hun spør aldri om å hente han ellers. Det er så sårt at det skal være sånn for gutten vår er jo så glad i henne og bestefar.

Har prøvd å spørre og si at "det er nå bare å komme å hente han når du har lyst"...for hun er jo sååå glad i han sier hun. Men det skjer aldri, føler hun bare tenker på seg selv. I tillegg går jeg gravid igjen, og det hadde vært fint med litt "barnefri" innimellom. Men neida, her må vi bare klare oss selv, alle andre er jo så opptatt med seg selv:(

Huff, ble litt langt, men blir så lei meg og frustrert........

[Anonym bruker]

"I tillegg går jeg gravid igjen, og det hadde vært fint med litt "barnefri" innimellom. Men neida, her må vi bare klare oss selv, alle andre er jo så opptatt med seg selv:("

 

Klart du må regne med å gjøre ting selv...

Det dummeste en kan gjøre er å forvente at folk stiller opp bare fordi en har fått unger.. de er ditt ansvar..

Er jo du som valgte å få barn, ikke foreldrene dine ELLER svigerforeldrene dine..

 

Jeg har slitt med fødselsdepresjon og betennelse på balansenerven og det går bokstavelig rundt for meg, jeg er sliten og trett og alikevel er det ingen som stiller opp.. men det hadde jeg aldri forventet heller.. Og ved å gjøre situasjonen en er i som negativt og en ork så blir det ikke bedre.. ved å prøve å se lyst på ting og ikke se vanskene så vil det gå lettere,

[Anonym bruker]

Å ikke se KUN vanskene så vil det gå lettere mente jeg..

[Tiriltutta]

Skjønner kjempegodt at du er skuffa - det hadde jeg også vært i din situasjon.

 

Jeg er i motsetning til deg veldig heldig. Har både mine og mannen min sine foreldre i nærheten, i tillegg jobber moren min 50% og har mye fri. Hun henter sønnen vår i barnehage rett som det er, og da er det ofte at hun selv har bedt om å få gjøre det. Flere ganger har hun blitt med på svømming for å hjelep til i garderoben, tilbyd seg at hun henter gutten og ber oss komme på middag. Jeg er utrolig takknemlig for at hun stiller opp på denne måten, og er veldig klar over at mange ikke har det like greit.

 

Selvfølgelig er barna vårt ansvar, og jeg forventer aldri at alt ordner seg med barnevakt hvis vi blir invitert på noe, må jobbe overtid el. lign. Jeg har også gitt klar beskjed om at de må si i fra hvis det ikke passer, for jeg ønsker ikke at de skal måtte forsake ting som er viktig for dem for å hjelpe meg.

 

Våre foreldre har selv vært småbarnsforeldre, og vet hvor tøff hverdagen kan være. For meg er det en selvfølge at vi hjelper hverandre, og da mener jeg motsatt vei også. Trenger mine foreldre hjelp fra meg til noe, stiller jeg opp hvis jeg kan, og jeg mener det er en selvfølge at de gjør det samme.

 

I tillegg er det for meg ubegripelig at besteforeldre ikke ønsker å være sammen med sine barnebarn. Mine foreldre og svigerforeldre forguder sønnen min, og de sier at det er nesten mer stas med barnebarn enn det var med egne barn. Dette har sikker mye å gjøre med at de nå kan kose seg med småyndlingene uten å tenke på hverdagen, for den tar jo vi oss av for det meste ;0)

 

Har ikke så mange gode råd dessverre, men ville bare gi min støtte til hvordan du føler det. Vet ikke hvor nært mor-datterforhold du har til moren din, men kanskje det kan være en idé å snakke med henne om hvordan du føler det?

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Er jo så klart klar over at barna mine et MITT ansvar. Jeg er godt voksen og har ikke satt barn til verden med tanke på at mora mi skal ta seg av dem, om noen tror det da....

Men det er så trist å se at besteforeldre er så lite interessert og så mye mer opptatt av seg selv at det kan gå en uke mellom hver gang de ser barnebarnet, og da bor vi 5 min unna.....

Hun snakker noen ganger om at hun "en dag" skal ta han med på hytta o.l. men det skjer aldri! Og spør jeg når, så er det hele tiden feil tidspunkt, eller "da må du bare hente han hjem selv..." . (ikke bestandig det lar seg gjøre uten bil hjemme)

Vet jo heller ikke hva jeg skal svare når kjentfolk (på mammas alder) stopper og prater og sier ting som "bestemor er vel stolt, du har vel ofte barnevakt"....nei, jeg har aldri det, tenker jeg inni meg...

Jaja, må bare si at jeg trodde de skulle bli ekstra glad for å ha et barnebarn da vi faktisk har mistet en fra før......

 

[Honningmelon]

Jeg skjønner deg veldig godt, jeg. Det er jo ikke det at du vil ha mest mulig fri som er poenget, men at de ikke viser interesse.

 

Her er besteforeldrene kjempeinteressert, og stiller opp uansett. Spør om å få "låne" barnebarna titt og ofte. Og jeg vet jeg hadde blitt kjempeskuffet om de ikke hadde vært mer interessert.

[Anonym bruker]

Svigerforeldrene mine bor 10 min unna.. og er 4 uker siden vi har hørt fra de..

Jeg nevnte til mannen min hvor rart det var at de aldri tok kontakt men at det var VI som måtte "dytte" vesla på de.. da bestemte han seg for å se hvor lang tid det ville gå før de fikk ut fingeren... nå er det 4 uker og ikke et pip. Og tidl når jeg har nevnt evt barnepass bittelitt så har de rynket på nesen..(foreldrene mine bor langt unna og kan ikke være barnepass..)

Så vær glad de i det minste ser barna dine 1 g i uken.. her er det null, nix, nada...

 

Hilsen anonym (øverst)

[Anonym bruker]

Skjønner veldig godt hvordan du har det. Her er det besteforeldrene på farsiden som er slik. I tillegg til ikke å prioritere mini noe særlig er de veldig flinke til å stille opp for barna til min mann sin bror.

 

Det gjør det hele kanskje enda sårere...

 

Jeg prøver å distansere meg fra det, men med jevne mellomrom blir jeg sår av dette...

 

 

Trøsteklem te deg!

[Stratos med 3 barn]

Tror kanskje instillingen din er litt feil! Jeg er høygravid og har en sønn på 1 år. Ingen som ringer på døra mi av seg selv heller altså! Forventer det ikke heller. Trenger jeg hjelp spør jeg noen, men som feks min mor som på mange måter er den enkleste å spørre er også den som egner seg minst, men jeg "bruker" henne jo til andre ting. Ting som passer henne og som gjør at hun kan glede seg over å kunne hjelpe til selv om dette ikke innbefatter å passe guttungen. Ja, man må klare seg selv! Tror du egentlig noe annet?

[Anonym bruker]

jeg skjønne rat du e rskuffa. så lenge de bor sån nærme hadde det vært gøy å vært mer sammen.

vi e rkjempeheldig jeg har en gutt på 16mnd som e rmye smamen med besteforeldrene sine, de sier jeg må bare ringe hvis jeg trenger hjelp. har en elendig rygg som preger dagene altfor mye.

ta en prat med mora di om dette så ordner det seg sikkert.

 

dete r klart han e rditt ansvar men e rlov å be om litt hjelp fra besteforeldre.

hva skulle jeg ha gjort uten de, har ikke barnehage jeg så da er det litt greit syns nå jeg.

lykke til ordne rseg sikkert

 

alle e rforkjellige

[MaMmaMiA!!:)]

jeg syntes det var rart at de så sjelden kommer på besøk og heller ikke vil låne gutten din...siden det er første barnebarnet spesielt. mulig de ikke er vant til små?at de kanskje er litt nervøse rett og slett?? ikke vet jeg, her i gården sloss alle besteforeldrene om å låne mini så jeg har vell kanskje ett luksusproblem jeg... Forresten er det jo helt klart at alle foreldre ønsker barnefri innimellom, jeg og mannen min hjelper både mine og hans foreldre me ganske mye så vi forventer at de stiller opp en gang i blant viss vi spør(ikke at vi trenger det da, de river jo nesten ned dørene)

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i det du forteller. Vi har hatt barnevakt en kveld så langt. Ikke skal vi feire jul sammen heller, fordi de skal reise til utlandet. Det er klart jeg synes det er hyggelig at de koser seg og drar på tur, men de som er pensjonister kan jo reise når som helst.

[Anonym bruker]

Dette handler vel i like stor grad om sårede følelser på sine barns vegne som om det å få hjelp og avlastning. Vi bor 5 min unna mine barns besteforeldre på farssiden, men det betyr ikke at vi ser dem så veldig ofte. Jeg behøver dem slettes ikke til avlastning og hjelp, der har vi ordnet oss med noen supre barnevakter som elsker ungene våre og tar de med på svømming, musikk o.l.

MEN jeg syns og mener at barn og besteforeldre faktisk kan være til en berikelse for hverandre. Jeg husker godt selv hvor stor betydning mine besteforeldre hadde for meg, og ønsker at mine barn skal få oppleve det samme. Mine barns besteforeldre ser vi kanskje en gang hver 6. uke, og da ALDRI uten en middagsinvitasjon. Jeg nekter å være den som skal diske opp med middag hver gang for at besteforeldrene skal hilse på sine barnebarn. Noe initiativ må da også besteforeldre ta for å være sammen m sine barnebarn, men det skjer aldri.

Mine unger har ennå tilgode å sove over hos sine besteforeldre. Og da mener jeg ikke det for at jeg skal få hjelp, men for at ungene skal få oppleve kosen og spenningen med å få være hos besteforeldrene uten at foreldrene er til stede.

 

For meg handler dette om verdier og ulike tradisjoner i ulike familier. Jeg kommer fra en familie hvor det er naturlig å engasjere seg i hverandres liv, på godt og vondt. For andre er det mest ønskelig og naturlig med avstand og lite engasjement. For oss som ønsker nærhet, er det derfor sårt på barnas vegne å oppleve at besteforeldre ikke engasjerer seg. Jeg lurer i alle fall på om de i det hele tatt bryr seg om de fantastiske barnebarna de har fått (og de får ikke flere enn mine heller).