Jeg trenger solskinnshistorie(r)

[junior&vesl@]

Samlivsbruddet er desverre et faktum -uansett hvor lite jeg vil det!:-(

Jeg er skikkelig nede nå og vet ikke foran og bak på noen ting, føles det. Jeg vet ville så gjerne kjempe mer, men jeg kan ikke kjempe alene.

Jeg må kjempe for meg selv og våre 2 fantastiske barn, som skal lide så lite som mulig. Det er jeg og barnefar enige om også, og jeg tviler ikke på han når det gjelder barna.

Jeg skal beholde huset, inntil videre... Iallefall til sommeren, slik at det ikke skal brytes opp alt som barna er trygge med. Han flytter til en leilighet i nærområdet, og vil være aktiv med oss.

Men det jeg sliter med og som jeg gjerne vil høre med andre om er;

hvordan skal jeg komme meg videre, hva skal jeg gjøre hver gang sorgen tar overhånd? Hvordan blir tiden fremover...?

Dere er vel mange her inne med mange forskjellige historier, både gode og dårlige. Har livet deres blitt bedre eller værre?

 

Huff, nå spør jeg mye -men jeg vil så gjerne høre at det er flere som har vært i min situasjon og hvordan livet har blitt.

 

Takk for dib i alle situasjoner ;o)

 

 

[Snuppa!]

Skjønner veldig godt at du har det tungt og vanskelig nå. Jeg og pappaen til lillesnupp gikk ifra hverandre for litt over 2 år siden. Det har vært en lang vei å gå,men idag er vi gode venner og samarbeider veldig godt om datteren vår. Datteren vår se ut til å takle det hele veldig bra. Du har jo 2 barn,så da er de jo sammen enten de er hos deg eller pappaen,jeg tenker ihvertfall at det sikkert er en fordel.

Jeg har nå truffet en fantastisk mann,har aldri vært så forelska før. Så min historie er en solskinnshistorie. Men jeg tvilte lenge og var langt nede en stund. Det kommer nok til å ta tid med deg også,men ikke gi opp motet,dette går bra

Klemmer fra meg!

[junior&vesl@]

Det var godt å lese. Man ønsker jo ikke at noen skal lide slik en selv gjør, men det er veldig godt å lese om andre som har hatt det slik som meg og kommet seg igjennom det hele med en god slutt ;-)

[singel-mom]

Da skal du få en )

 

For 4 år siden planla jeg og samboeren min å bli gravid. Når jeg var 3 mnd på vei så fant han ut at jeg ikke var den rette allikevel. Du kan trygt si at det ble en smell rett i fleisen..

Det ble et følelses og fysisk tungt svangerskap, med mange berg og dalbaner. Mange så hadde "gode" råd på begge sider.

Når prinsen ble født så begynte samværs maset med en gang, vi var i retten når han var 6 mnd.

Grunnen til at jeg skriver maset, var fordi han fikk være med barnet så mye han ville, han fikk bare ikke ta han med seg hjem for helgen når han var 6 mnd.

 

Anyway, det var beintøffe år, men jeg fant ut at jeg hadde to valg- Enten så kunne jeg sette meg ned å syns synd på meg selv, eller så kunne jeg gjøre noe positivt ut av det.

Jeg valgte det sistnevnte.

 

Når prinsen var 1 år så traff jeg han jeg deler livet mitt med, og som jeg er utrolig glad i. Vi har det helt fantastisk i dag!

 

Så om utgangspunktet er kjipt, så er det viktig å finne glede i de små tingene. Nyt å være alene, ta godt vare på deg selv..

 

Om noen år tenker kanskje du som jeg: Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe

 

Lykke til!

Klem )

[junior&vesl@]

Ja, du har jammen fått følt smerten på kroppen. Ingenting kan være så "brutalt" som å bli forlatt når man går gravid.

Jeg skal også prøve å se fremover og jeg vet jo at jeg ikke har hatt det bra og at jeg nå kan finne tilbake til den gamle blide og glade jeg. Jeg skal nå leve i et hjem med ro og kun de hverdagslige kranglene med barna. Ikke den sårende kranglingen med barnefar til enhver tid.

Men jeg mister bestevennen min og tryggheten i livet - og det er skikkelig vanskelig å takle akkurat nå. Men det er som du sier -man må ta et valg, og da gjerne det valget som er best for meg på sikt.

 

Takk for at du delte din historie singel-mom