Jeg hater å ikke få det til....

[dritgrei hei hei!]

og for tida får jeg virkelig ikke til noe som helst. Jeghater at dritgreigutten ikke har det bra på skolen men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, for i det ene øyeblikket så vil han ikke gå på skolen og forteller ting som de er og er oppriktig lei seg for det som skjer, i det andre øyeblikket så nyter han oppmerksomheten som følger med, og spinner på historiene så de blir dobbelt så store, og det er slett ikke nødvendig, for det er trist nok som det er. Jeg hater å kjenne at jeg blir irritert på ham fordi han ikke bare går unna, jeg hater å bli sur for at ting ikke er i orden og at ting ikke er lett... Jeg hater å ikke få det til ! FAEN!!! Jeg vil jo være flink mamma, i stedefor så gjør jeg antagelig alt bare værre... det er stilig! NICE!

 

Jeg blir gal av at han vil ha så mye oppmerksomhet... han kan ikke gjøre noe som helst uten å be om applaus... være seg spise en brødskive, eller å kle på seg en genser eller hoppe opp og ned trappa... Jeg vet jo at de trenger det, det står i alle bøker at seksåringen er sånn, og det er ikke noe rart at det blir tull på skolen heller for de andre er over den værste bøygen med seksåringsfrustrasjon - han er minst i klassen, og dermed sist ferdig.... ååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååå

 

Jeg vil bare ha barn på ett år.... Jeg får ikke til det andre. Dritgreigutten kommer til å leve med angst, depresjoner, dårlig selvtillit og indre uro jhele livet, for jeg klarer jo ikke å tilfredstille et eneste behov...

 

Jeg hater å ligge våken på natta med dårlig samvittighet fordi jeg blir så sint at jeg roper, og så irritert at jeg ikke vet hva jeg skal si en gang... Jeg hater å ikke strekke til som mamma, og vips så skal jeg oppdra enda en unge. Det er stilig... Jeg lager en hel haug av unger som alle kommer til å lide og få varige men bare fordi jeg er helt på bærtur......

 

Hadde jeg hatt en alliert på skolen så skulle jeg klart å slappe av, men jeg vingler mellom å ikke orke å ha ham hjemme, og at jeg slett ikke vil ha ham på skolen for tida.... Det værste er at den andre mamman gjør hva hun kan for at bildet skal snues... at det er dritgreigutten som plager den andre gutten fordi dritgreigutten blir lei seg når han andre er slem???? Jeg blir lei meg av det.... jeg plages av dette jeg... heldigvis er lille dritgreijenta bare ett år, veldig blid, litt snørrete og en lettvindt unge! dritgreigutten han er fryktelig blis, og snørrete og en lettvindt unge han også... det er jeg som er problemet, for jeg kan ikke dette her jeg.... Hva skjer når ungene blir tenåringer? hjelpe meg....

[Maud]

Uff, det er ikke lett på 60 mils avstand å si de riktige tingene til deg nå. Du har fått to flotte unger og får sikkert enda en flott unge om noen måneder. De blir flotte dels fordi de er født sånn, men også fordi de er omgitt av voksne som vil deres beste og som tenker over hva som er riktig og viktig. Jeg har lest mange innlegg fra deg som viser at du er en omsorgsfull mamma som tar valg for barna dine. Har også lest innlegg fra deg som viser at Dritgreigutten er en klok liten fyr som har tilegnet seg mange av dine gode egenskaper - ettertenksomhet, medmenneskelighet og omsorg for andre.

 

Det er lenge til ungene dine blir tenåringer, ikke bekymre deg for det nå! Akkurat nå er din utfordring å bære frem det lille frøet, ta vare på en blid og snørrete dritgreijente og å hjelpe dritgreigutten gjennom en litt trøblete periode. Kan det være lurt å møte ham ved hjemkomst uten bekymrete spørsmål om hvordan han har hatt det i dag? I stedet spørre om han har gjort noe morsomt? Ikke for å bagatellisere, men for å unngå noe av det du skisserer om at han gjør mer ut av det enn det er. Kanskje du kan gjøre en avtale med lærer om korte oppdateringer daglig om ting som fungerer på skolen. Hva han har fått til, hvem han har lekt med osv.

 

Den andre dumme mamma'n skal du ikke snakke så mye med synes jeg. Vi har alle en tendens til å se vårt eget barn klarest når det er noe som er vanskelig. Denne mamma'n høres imidlertid ut til å være veldig lite i stand til å se Dritgreigutten. Kan skolen hjelpe dem å finne andre å være sammen med?

 

Håper du snart får lettere dager og at du klarer å se alle de tingene du får til! Stor klem

[dritgrei hei hei!]

Du klarer det du, og si riktige ting på lang avstand.... :-) tusen takk for det! Du har rett i at jeg ikke skal spre min bekymring, for den funker som gjødsel.... men det er jammen ikke lett! Jeg prøvde hele forrige uke å lage avtaler om at hn skulle finne på en morsom ting hver dag, at han skulle leke med den snille gutten, og at han skulle gå når den slemme ble slem.... men han kom hjem og følte han hadde feilet hver dag, for han klarte ikke å finne på morsomme ting, når den slemme gutten hadde det så gøy med en annen... det er nemlig en kjærlighetssorg dette her. Den slemme gutten var for kun noen mnd siden, den aller beste vennen.... så har det bare blitt værre og værre i løpet av denne høsten, og nå er det altså sånn at han er slem, og det grenser til mobbing det han driver med..... Men du har rett jeg vet jo hva som foregår, det er jo ikke osm om han blir mobbet og dengt, han blir bare tråkket på... men for en liten følsom fyr er jo dette helt krise.... han vil og vil ikke, han lengter og savner... fader altså. det er ikke så lett når jeg er så hormonell oppi alt heller... hav er riktig og hva er galt... jeg vet jo ikke om tankene mine funker... følelsene mine funker i alle fall ikke, eller de virker men med femdobbel kraft....

 

unskyld at jeg sutrer sånn.... jeg vil jo ikke være trist og sur, jeg vil være trygg og flink og blid.... Men takk Maud, for at du trøster meg, og tenker sammen med meg!

[Maud]

Det er klart du vil være trygg og flink og blid! De to første tingene tror jeg faktisk du er i større grad enn det du ser selv :-)

 

Det er vondt når vi ikke kan beskytte barna våre hele tiden og se på at andre gjør dem vondt uten at vi har innflytelse på det. Jeg tror du bare må fortsette å fokusere på det andre barn kan tilby og være for Dritgreigutten din. Når den andre så tydelig har valgt ham bort, må han gjennom kjærlighetssorgen. Det gjør vondt, men vi vet jo at det går over.

[Reveenka]

Jeg tror at vi har noe felles her - en dritgreigutt og en revunge som er ganske like... c",) - jeg kjenner igjen mye av det du skriver!

Revungen her er også følsom, og har lett for å kanskje fokusere litt for mye på det som er trist, og så av og til blåse det opp eller bruker det for å få oppmerksomhet. Holder også på med det samme opplegget med en tidligere bestis som plutselig ikke er noe grei mer.

 

Vi har fått veldig mye positivt ut av å ta det opp med kontaktlæreren på skolen - de legger opp til å utvide vennekretsen litt, flytter om på plassene i klasserommet og setter sammen nye grupper de skal jobbe i. Dessuten følger de tett opp hva som foregår mellom ungene, og gir oss tilbakemeldinger gjennom ungenes kontaktbok/evt. sms'er eller sier fra i hente/leveresituasjoner.

 

Når det gjelder triste ting, prøver både skolen og vi å spørre etter det som har vært bra i dag - og ikke bevisst spørre etter de problematiske tingene, de kommer opp likevel(her i gården, hvertfall...).

Ikke alltid lett likevel, men jeg har begynt å "dobbeltsjekke" henne litt(spør læreren hennes!) av og til, og har funnet ut at èn trist episode i løpet av dagen kan være nok til at den dagen beskrives som dum selvom resten av dagen har vært bra med lekekamerater mm.

 

Jeg tror vi gjør det beste vi kan , Dritgrei - vi møter barna våre der de er, og tar dem på alvor. Det er klart at man av og til blir sliten, og lei for at man ikke greier å ordne opp i plaging/erting/mobbing på skolen.

Jeg opplever at disse vanskelige tingene på skolen - og hjemme også, med tendens til å fokusere på leie ting av og til - de svinger litt. Noen ganger er det mye fokus på det, andre ganger lite. Tror imidlertid at det er viktig at skolen også er på banen, og bidrar med det de kan!

 

Kanskje det blir bedre etter flyttingen? c",)

[Urtete]

Jeg tror ikke det finnes noen som er så flink til å beskrive tanker og følelser så godt som deg, dritgrei!

 

Og tror du jeg kjenner meg igjen??? JAAAA!

 

Vet det er en mager trøst, men vi er nok mange mammaer i samme båt. Vi vil så gjerne at barna våre skal ha det så bra som mulig og vi legger til rette for dem så godt vi bare kan. Vi er mange som opplever følelsen av utilstrekkelighet og hjelpeløshet når barna er så store at vi ikke har like stor påvirkning på det som skjer i livet deres lenger. I alle fall jeg gjør det...

 

Jeg sliter også med de samme følelsene og tankene som du gjør når livet butter i mot. Jeg har tenkt de samme tankene - at mine barn kommer til å slite med angst og depresjoner og indre uro og mindreverdighetsfølelse og slett selvtillitt og alt mulig negativt dritt....

Men så kommer det lysere dager, der barnas liv går på skinner, og da er jeg igjen sikker på at dette blir noen fantastisk fine individer - både som ungdommer og voksne.

 

Som du skjønner, så har ikke jeg noen gode råd til deg, lille vennen min. Jeg vil bare si at du ikke er alene om disse tankene og følelsene. Jeg har det i alle fall sånn, og jeg er ganske sikker på at de fleste andre mødre også føler det samme - sånn innimellom.

 

Skulle ønske jeg kunne ta bort det vonde både for deg og fine gutten din, skulle ønske at jeg hadde mange gode råd til deg, skulle virkelig ønske at jeg kunne hjelpe deg!

Jeg tenker på deg og heier på deg og ønsker både deg og finingen din alt godt!

 

 

Stor og god bamseklem!

[Attpåklatten :-)™]

Det er ikke lett å være foreldre.....det er sikkert og visst.

 

Synes du har fått fine svar....jeg tror vi "ensligmammaer" har litt ekstra såre hjerter overfor de barna som ikke bor sammen med pappan sin mer......vi føler ekstra mye på et vis og jeg tror det er den evige dårlige samvittigheten som stikker oss litt ekstra når ting er tøft.

 

Men vi gjør det beste vi kan for dem, og blir jo ekstra satt ut når vi ser at de utnytter situasjonen i tillegg.....men kanskje det er sånn, at de gjør akkurat det fordi de vet at da tennes alle forsvar/dårligsamvittighet/vivilgjøre altsomstårivårmakt/masseoppmerksomhet etc....for de er ganske så smarte i tillegg vet du:-)

 

Ikke tenk på tenårene, det er en annen verden og trenger ikke bli en forlengelse av nåtidens problemer! Min egen erfaring er tvert om;-)

Kanskje det er nå det skal ryddes opp, så slipper dritgreigutten din å dra med seg gammel bagasje i pubalderen......da er det igrunn nok med kviser, fnisete jenter etc.....

Det går seg helt sikkert til, ikke alltid vi mammaer skal gå inn og styre alt, selv om vi vil det. Noen ganger tror jeg kanskje vi kan gjøre vondt verre fordi vi VIL så altfor mye. Men å tilrettelegge og lytte, det må vi såklart:-)

 

Og du, nå er det mange tullete hormoner som gjør alt ekstra touchy, og de roer seg ned etter hvert, om det er noen trøst:-)

[Plutseliten :)]

Kjære dritgrei!

Du som har et stort hjerte,alltid en oppmuntring og klemmer å dele bort.Du med humoren og heiing....du er en flott mamma!!

 

Det er tøft nå,mammahjertet verker,vi vil jo for alt i verden beskytte barna for alt vondt.

Jeg håper dette går seg til for den lille fine gutten din.Og hormonene dine som raser forsterker nok dine følelser....man er liksom litt utenfor seg selv.

 

Sender deg en varm klem!!!

[dritgrei hei hei!]

snillinger! I dag har det i grunnen både blitt bedre og værre.... først bedre fordi jeg fikk se med egne øyne at ungene blir glad når dritgreigutten kommer, og fordi jeg fikk se at den andre gutten ikke går så godt overens med de andre barna heller... han bruker fryktelig mye krefter på å markere seg, på å fremheve seg selv med "ting"... ting han har eller ting familien hans har.... sikkert vanlig det altså, men det jeg i dag har opplevd var i trist overkant av hva som er trygt og vanlig.... Jeg kjenner ikke denne gutten igjen egentlig. for han er jo egentlig en varm og omorgsfull gutt, og plutselig bruker han energi på å være atal og ekkel - jeg syns det er rart. Men når det gjelder min egen gutt så var det jo i grunnen litt deilig å se.... Men så ble det fryktelig trist da han kom hjem.... for driten har spredd seg. Det har blitt et ekte trekantdrama... "Jeg håper ikke du kommer i bursdagen i dag, for da gidder ikke jeg å komme" sa den nye vennen ...

 

Trist trist trist.... men dere forteller jo om flere tilfeller av det samme... Det er vel sånn det er med store barn, opp og ned og hit og dt! Jeg er i alle fall fryktelig glad for alt dere har sagt og fortalt og trøstet!!!

Tusen millioner takk for dere!!

[Gjest]

Starter med å sende deg en diger klem, ikke noe greit at gutten din har det vondt på skolen :0(

Har vært borti foreldre som snur det andre kinnet til jeg å :0(

Min gutt er til forskjell fra din en liten hardhaus, som mye preller av på, men ikke alt.

Håper gutten din snart får det bedre på skolen og at du får det bedre med hormonene og forma di. Du er en super mamma,og det kommer ungene helt sikkert til å bekrefte selv når de bare er kommet over tenåra og oppdager at mamma og pappa egentlig er noen greie vesen likevel ;0)

Neida fra spøk til revolver som en sier;0)

En kjempe klem igjen. Å gå gravid er slettes ikke så koselig som alle skal ha det til spør du meg da............