hva ville dere ha gjort??

[Anonym bruker]

jeg har rotet det godt til for meg selv nå og trenger egentlig bare og få lettet hjertet litt uten og bli skutt på..

 

Det har seg nemlig slik at jeg var sammen med kjæresten min (nåværende x-kjæreste) i 3år, han gjorde det slutt med meg, og jeg lå med en gammel bekjent i ren desperasjon for og "komme over" kjæresten min, patetisk i know.. Vi ble raskt sammen igjen, og oppdager at jeg er gravid. Selvfølgelig har dette skjedd i denne perioden jeg har lagt med denne andre. Kjæresten min vet om denne "andre" og sammen har vi veid for og i mot mulighetene for at han kan være far.

Mulighetene er små, jeg tok blandt annet angrepille 6 timer etter samleie, jeg hadde hatt el 10dager tidligere(regelmessig mens) jeg testet positivt 10dager etter jeg hadde samleie med han andre.

Vi slo oss ganske godt til ro med at sannsynligheten var liten, og kjæresten min sa at han ville stille opp for meg og babyen uansett, og at han ikke ville ta dna test.

Månedene gikk, og forholdt fungerte ikke lengre, vi er fortsatt glade i hverandre, men bare som venner.

Vi har hatt et godt forhold etter bruddet, og han var med på fødselen, og var selvsagt verdens stolteste pappa til den lille gutten.

Alle synes at barnet er lik pappaen sin, leger, venner, og familie.

Jeg klarer bare ikke og slå meg til ro med at det er en mulighet for at han faktisk ikke er pappaen, det gnager med på samvittigheten og driver meg til vanvidd. hver gang jeg ser på babyen får jeg bare opp ansiktet til "den andre".

Dette har blitt et "ikke-tema" mellom oss og jeg ønsker ikke og bryte opp i dette, da dette er en sak vi har lagt bak oss og begravet.

 

dette ble langt og rotete, men jeg måtte bare få luftet litt tanker i natten..

 

[Gjest]

Hei!

Skjønner hva du går igjennom. Men selv om dere tar en dna-test trenger det jo ikke bety at du er usikker på farskapet, det kan jo være greiest å bare ha det gjort. For din skyld tenker jeg på. Det kan jo ikke være noe godt å ha den gnagende tanken som du har.

 

Men selvfølgelig, jeg forstår om du ikke vil gjøre det. Men selv om det er en sak som er lagt bak dere, så kan du jo bare be han om å ta en blodprøve for å bekrefte det, du trenger jo ikke si at du er usikker.

 

Jeg vet ikke engang om du vil ha råd, men jeg bare lufter ut det jeg tenker også. Lykke til, uansett hva du gjør:)

[Anonym bruker]

jeg håper inderlig av hele mitt hjerte at eksen min faktisk er pappaen, og håper og tror at det bare er meg som har fått et vrangsyn på det hele.

Han er virkelig en fantastisk pappa og oppriktig glad i barnet.

jeg får vondt inni meg av og tenke på at det er en sansynlighet for at jeg faktisk lurer barnet mitt, men jeg vil virkelig ikke ta dna i frykt for og få det svaret jeg ikke vil ha, for alle 3 sin del egentlig.. ja, det høres grusomt ut, og jeg føler meg grusom..

Det verste med det hele er vel egentlig at om så er tilfelle, så har jeg lurt en hel familie til og tro at at de har fåttet barnebarn/nevø osv.

Men på en annen side så har jeg ikke lurt noe som helst ettersom dette var noe både bf og jeg var enig om. Alt gikk så fort på sykehuset, og vips var papirene underskrevet.

Jeg vet med ganske mye sikkerhet at eksen min er pappaen til den lille, og jeg ser at de ligner på babybilder, likevel dukker det "ansiktet" opp.. jeg blir gal!!

[Snuppa!]

For din og barnet sin del ville jeg tatt en test. Både du og han som kanskje er faren kom nok opp i en fortvila situasjon og så ingen annen utvei da,det tror jeg nok tanter,nevøer ol vil forstå hvis det nå er sånn at det ikke er han som er faren allikevel.

Du må tenke på barnet først og fremst før tanter,onkler osv. Det er han som fortjener å vite hvordan ting henger sammen. Uansett så har det seg sånn at sannheten kommer for en dag allikevel,så da er det jo bedre at den kommer nå enn om 15 år.

Og du er ingen fæl person,skjønner at dere kom opp i en vanskelig situasjon.

Klemmer

[Gjest]

Nei, du er på ingen måte en fæl person! Men når du er såpass sikker på at det er han som er faren, så gjør det vel ingenting å ta en test for å få det bekreftet? Du må tenke på at det er best for deg å være helt sikker, og når du har fått svaret du vil ha, så er det ute av verden og du slipper å ha den gnagende følelsen.

 

Det er selvfølgelig du som må ta denne avgjørelsen, men det er bedre å ha det gjort enn å gå rundt å være usikker. Det er jo bare en blodprøve og du vet jo hvem som er faren, så da gjør det jo ingenting.