Det er JEG som krangler....

[Anonym bruker]

Min kjære sambo sier ikke stort, så det er jo jeg som står for kranglinga..

Nåvel; where to begin? I går kveld var han hos en kamerat; igrunn helt greit, jeg hadde jobbet tidligvakt, og var sliten, etter å ha jobbet dobbelvakt på fredag.

Som vanlig setter jeg meg ned på daten når jeg ikke har noe bedre å foreta meg (vel, burde jo shinet kåken, men på en lørdagskveld?).

 

På et forum gjenkjente jeg en person bak sitt nick; det var nemlig dama til en kamerat av min samboer. Ble jo til at jeg leste det hun hadde skrevet. Det kom frem i presentasjonstråden at de hadde prøvd veldig lenge, og i sommer klaffet det for de. Til min bedre halvdel hadde kommende barnefar sagt: "Nå har jeg ikke noe valg lenger" når han hadde spurt dem om fremtidsplaner ang baby.

 

Det var ikke det jeg leste i tråden slik han sa det til min samboer; der kom det frem at begge var frustrerte over at de ikke fikk det til, og at de hadde prøvd veldig lenge, vært til utredning med diverse prøver etc.

 

Fortalte dette til ham i dag, han sa igrunn ikke så mye. De er på alder med oss, bare "motsatt", dvs han er like gammel som meg, og hun er like gammel som samboeren min. Det er enda mer fortvilende, for de har jo prøvd en stund, og mannen der i huset har da vært klar i flere år! Jeg blir så frustrert! Er ikke noe å skylde på at mannen bruker lenger tid på å bli klar enn damene! Jeg er jo veldig glad på deres vegne, men samtidig er det så sårt når familieforøkelse er noe jeg veldig gjerne ønsker meg, men som er umulig pga mannen ikke er klar!

 

Hvorfor skal vi damene alltid fire på kravene og la mennene få bestemme tempoet? De tror visstnok at det kun er å kutte ut prevensjon og vips, så sitter spiren. Men så enkelt er det ikke. Og jeg begynner jo å bli bekymret. Hun jeg gjenkjente er 28 år (snart 29), og de har prøvd i flere år, det sier jo sitt. Ikke var det noe galt med de heller.

 

Når jeg er sur eller lei meg og begynner å krangle, da kommer selvsagt alt sammen opp, alt det jeg er misfornøyd med. Leilighet, økonomi (hater å ikke ha penger, hvordan skal vi liksom få råd til barn da, tenker jeg noen ganger?) Og jeg er misfornøyd med at min mann bruker så jæv** lang tid på skulle bli klar. Vi har jo vært sammen i maaaaange år nå, og det er virkelig på tide.

 

Dessuten blir en ikke yngre med årene heller.

 

I dag er jeg lei meg og deprimert, og har det igrunn ikke så bra med meg selv. Godt å ha et forum der en kan skrive ned tankene sine. Nå er jeg ikke så mye her inne til vanlig, men dere er noen supre jenter!

 

Håper dere har det bra i dag!

 

Hilsen meg

 

 

 

[Hulda77]

Forstår deg godt. Eg irriterer meg også over at det er oss (les: kvinnene, som oftast i alle fall) som må fire. Her i huset har eg venta og venta. Han er ikkje klar, ikkje trygg nok seier han. Men når skal han bli klar da??? Han er 37 år. Eg snart 30 og vurderer forholdet meir og meir for kvar dag. For tida er det eg ønskjer meg aller mest faktisk at han skal ha lyst til å tørre å prøve på baby nå. Som i NÅ!! For som du nemner, så er det så absolutt ikkje sikkert at spiren sitt på det fyrste forsøka. Det kan jo ta opptil eit år...

Og skulle det gå relativt kjapt, så har jo mannen eller paret heile 9 månader på å bli klare på, saman.

 

Herre min, gje meg ein mann som tør få barn med meg!!

 

Fin kveld til deg!