komplisert tankeverden ensomhet

[Anonym bruker]

er så bekymret for hvordan livet nå skal bli. Det er så mange krav her i verden. Alt skal være best og vi skal alle gjøre alt så perfekt. Jeg sliter med å gjøre mitt liv til mitt eget, og som alle andre med å prøve tilpasse seg men ikke bli fanget av de gitte mønstre. Dette er tanker jeg alltid har hatt, men nå som gravid er det enda vanskeligere å være positiv. Jeg merker jeg begynner å sette større krav til min samboer, og vil at alt rundt skal være mest mulig tilrettelagt for barnet (selvsagt). Men hvordan blir det etter barnet.

 

Jeg er veldig tilbøyelig til å bli deprimert. Har en slags svangerskapsdepresjon nå og regner nesten med å få en slags barsels depresjon etter fødselen. Føler meg utilstrekkelig og føler ikke minst at min samober er litt "fjern" fra meg nå. Var det vi som skulle dele resten av livet sammen? Hvordan vil økonomien bli? Vil vi leve KUN for barnet eller litt "som før" fortsatt? Jeg er en kreativ sjel og tenker og grubler veldig mye. Har veldig få gode venner, og liker dessuten ikke virke svak. Derfor betror jeg meg ikke til særlig mange, men har vel blitt litt flinkere. Sannheten er at jeg siste tiden har vært suicidal.

 

Jeg er vokst opp i en familie hvor jeg ikke føler støtte på mange områder. Dvs de er der for meg men samtidig ikke. Jeg har desperat behov for å snakke med noen men føler ikke at dette går. Har alltid hatt en vanskelig psyke, hatt problemer med å se det positive med tilværelsen, og det virker som det bare blir verre. Nå i tredje trimester er jeg helt nedimellom enkelte dager. Spesiellt hvis jeg og samboer krangler (noe vi gjør ofte). Jeg er livredd andres fordømmelse. Både av meg men også min samboer. Er redd for at han skal bli fordømt, av en eller annen grunn. Erekstremt tynnhudet og sårbar, livredd for livet, sliter i perioder med angst. Har hatt spiseforstyrrelser. tenker ofte nå "stakkars barn". Hun kommer til en "svak" mor og en vanskelig verden.

 

Herregud jeg klarer ikke sortere tankene mine. Ønsker psykologhjelp nå men aller mest å kunne snakke trygt og godt med en som kjenner meg. Min mor bekymrer seg for mye. Er litt manipulativ og fordømmende og har dessuten opplevd svært lite. Har ingen råd å gi meg annet enn "slutt å tenke slik" og fornekter alle sine egne svakheter. Har en utrolig klok svigermor som har levd mye men hun vet nok ikke hvor dypt deprimert jeg kan være.

 

Ønsker å finne ro og fred. Vil ikke føle meg så alene og trenger å vite at ikke verden er fordømmende og slem. Trenger å føle at noen vil meg virkelig vel. Har opplevd mye mobbing og tok sånne "bestevenninne- tap" veldig tungt bestandig. Er voksen nå men trenger likevel litt trygghet og omtanke. Føler mange gang at ingen bryr seg og er der for meg. Samboeren har vært der for meg men jeg driver og henger meg sånn opp i svakheter han har som "andre kan se". Forstår ikke meg selv. Er en uhyre komplisert person og så lei av å leve ensomt

 

Dette ble forferdelig langt. Men kanskje noen kjenner igjen mennesketypen og har noen trøstende ord? Eller kanskje det ikke er så komplisert. Takk for at du orket å lese:)

 

[Anette og lille Olliver <3]

Hei kjære du..

Må si jeg kjenner meg veldig igjen.. Føler med deg.. Stakkars,er ikke greit når man ha rmye å tenke på, og ikke ha noen å prate med.. Går selv mot slutten av andre trimester, og har hatt mange opp og nedturer.. Hvis du vil prate litt, må du gjerne sende meg ett brev/mail.. Vil gjerne hjelpe deg komme deg gjennom denne tøffe tiden.. Og jeg fordømmer ingen.. =)

[Anonym bruker]

Hei! Bra at du klarer å sette ord på problemene dine, og at du får "luftet" deg litt her Det er nok lurt å ta tak i dette før fødselen, og være litt forberedt. Jeg deler mange av de samme tankene og erfaringene som deg, og har/har hatt fødselsdepresjon.

Jeg synes også at alt er meningsløst innimellom, og så veldig veldig slitsomt. Hadde selvmordstanker en periode, selv om de nok ikke var så seriøse. Syntes bare det var litt godt å tenke sånn. At det alltid finnes en siste utvei, hvis livet blir alt for uutholdelig. Men med et lite barn så blir det ikke et alternativ... Føles nesten som den retten er blitt tatt i fra meg...

Tror det hadde vært lurt av deg å prate med en psykolog. Forstår så godt at du savner noen du kan åpne deg for. Jeg har det også sånn. Men har vært hos psykolog en stund nå, og det er jo ihvertfall et sted å starte. For oss som er så sårbare kan det jo være greit å ha litt støtte i ryggen. Noen som er der uten å dømme oss, og som ikke avviser oss. Så kanskje vi kan bli litt tryggere i livet etterhvert. Kanskje det ikke er så komplisert, som du skriver.... : )

Går du til jordmor, eller lege som du føler at du kan prate litt med? Tror det hadde vært trygt og godt å være litt forberedt til den lille kommer. For meg ble det veldig mye tanker, usikkerhet og ensomhet. Jeg har verdens søteste lille gutt! Men det er ikke så lett å finne plass til å nyte det, når alt blir så slitsomt.

Du må gjerne skrive mer her, hvis du føler at det hjelper!

 

[Anonym bruker]

Hilsen Vibeke (jeg som skrev over her)

[Anonym bruker]

Ville bare takke dere begge to... Selv om det kommer litt sent. En hjertelig klem sendes dere