5 uker igjen og skilsmissetanker

[Anonym bruker]

Jeg er høygravid og har 5 uker igjen til termin og min mann var ute å festet med jobben i går. Han har et problem når det kommer til å begrense seg når han først drikker alkohol. Samtidig tror han at han tåler mye mer enn han faktisk gjør. Dette fører til at jeg aldri kan være trygg når han er ute på egen hånd, er bekymret og blir liggende våken. Resultatet blir jo, at det går på tilliten løs og jeg kan rett og slett ikke stole på han. Vi har snakket mange ganger om dette, og han har tidligere lovet å skjerpe seg. Han er forferdelig stolt og skulle til og med bevise at jeg tok feil denne gangen, noe som jo igjen ble glemt, så snart han fikk seg et par øl innabords. Det som skjer når han drikker, både med, men aller helst uten meg, er at han blir så full at jeg ikke kan stole på han kan ta vare på seg selv, han kan havne i bråk, miste verdisaker, ikke være i stand til å komme seg hjem på egen hånd, etc. I tillegg blir han nærmest en annen person, så når jeg mektig bekymret ringer han midt på natten, etter ikke å ha hørt en lyd fra han siden han dro på jobb, og snakker med han på telefonen, får jeg bare kjeft og en usedvanlig frekk og hånlig ’fremmed’ på tråden. Dette skjedde i natt igjen, til tross for at vi hadde en alvorlig oppvask i sommer, hvor jeg forklarte mine dystre utsikter om dette fortsatte, i tillegg til en diskusjon omkring denne kvelden i forveien og det er altså overhodet ingen anger, ingen ydmykhet, ja ingenting som kan tale til hans fordel overfor meg, forholdet vårt og fremtiden, å spore. Den lille forståelsen jeg kunne ane i sommer, er helt vekk. Han stiller seg helt uforstående til hva jeg sier, mener at jeg er en kontrollerende, drittkjedelig tyrannisk bitch og at det skal være en selvfølge at han skal få drikke alkohol, være fri og ’leve’ uten meg en gang i mellom. Problemet er jo overhodet ikke at han drikker alkohol, det er hans manglende beherskelse for mengden alkohol som gjør at jeg er konstant utrygg og ikke kan stole på han. Ut fra hans handlinger når han er full, som jo er som om verken jeg eller den lille i magen eksisterer, og det han sier etterpå, kan jeg bare konkludere med 1 ting. Han er ikke klar for verken å bli far, bli voksen eller å få ansvar for noe annet enn seg selv som det er i dag. Det virker som om vi er på to helt forskjellige nivåer her og når han oppfører jeg kan merke at distansen for ham vokser mer og mer, for hver eneste gang dette skjer, hvor det nå har toppet seg. Jeg blir så såret, lei meg, frustrert, fortvilet, skuffet, både av meg selv og han, ser forferdelig mørkt på en fremtid sammen med ham og vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre…? Er jeg urimelig? Andre tanker?

[Anonym bruker]

Ja og nei. Vi har slette med samme problemer. i vårt forhold. Du sier ingenting om hvorfor han drikker seg så full.. er det slik at han "bare gjør det", må han ha et problem medå begrense seg. Er det slik at det ligger noe mer bak burde du kan støtte opp som partner og at dere eventuelt søker hjelp sammen. Skjønner din fortvilelse, har opplevd det samme selv. Du er ikke urimelig, men du ser deg selv som en såret kvinne..! Derimot må du tolke mer mellom himmel og jord, det er ikke helt rett når du snakker om niva forskjeller.

 

Dessverre er det mange grunner til at ting er som de er. Om dere begge er voksne mennesker som ønsker et sterkt og godt forhold- kan dere søke hjelp sammen. Kanskje er dere begge såret, og lei dere..hvem vet?? Parforhold vil alltid bli satt på prøve av ulike grunner.

[Anonym bruker]

Han må kan få leve uten deg engang i blant sammen med sine venner. Er det at det er utroskap i bilde, blir saken anderledelsen.

[-Hengebuksvinet-]

se etter grunner for at han oppfører seg sånn. Dette er mannen din sitt ansvar, og bare hans. Jeg har selv en eks, som ikke klarte å styre inntaket av alkohol. Hadde utallige diskusjoner og krangler pga dette, men han påsto hardnakket at han ikke så noen mening i å stoppe drikkingen når han først tok to glass. Jeg påsto at han ikke klarte, og i ettertid er jeg også sikker på at det er der skoen trykker. Men likevel la han hele tiden skylden for alt han gjorde over på meg, for det var jo siden jeg var så vanskelig at han ville ut å drikke seg full.

 

Det er vanskelig å fungere sammen med sånne mennesker, og mange sosiale arenaer blir litt ødelagt. Som min eks. Det var ikke moro å ha han med i bryllup eller på fester sammen med folk jeg kjente. Han drakk seg jo alltid dritings, og havnet hele tiden i dumme situasjoner. Og han mistet også stadig verdisaker, en gang kom han hjem og hadde tømt kontoen. To dager etter lønn. (Det var snakk om en del tusen, ja). Og å dele en flaske vin var jo absolutt ikke kos, en lørdagskveld, for da ble han jo bare irritert over at jeg ikke hadde kjøpt mer. Den beste historien er vel fra et bryllup vi var i. Det var da ordnet sånn at alle skulle få to glass vin eller 2 øl til middagen. Vi andre drakk jo de to glassene vin som ble skjenket, eller øl for dem som foretrakk det, min eks tømte kjapt glass 1 da det var klart for 2. skjenking. Og da han hadde drukket to glass vin, begynte han å finkjemme nabobordene for ølflasker (som stod fremme).

 

Ta tak i dette, om du ønsker å redde forholdet. Folk som ikke tåler å drikke, må ganske enkelt slutte å drikke. Når drikkemønsteret er ødeleggende for familien, er det ikke greit. Min mann er også glad i å ta seg en tur ut innimellom , og det er helt ok. Fordi jeg vet at han har kontroll på drikkingen.

[Anonym bruker]

Nå synes jeg at du burde passe deg for å generaliser din egen opplevelse til å gjelde for alle. Jeg frigjør ikke mannen fra ansvaret, men derimot velger jeg å se på fler sider av saken.

 

En skal selvfølgelig ikke godta at penger forsvinner fra kontoen osv. Derimot viser det seg at mennesker som ikke har kontroll på drikkingen må nødvendigvis ikke slutte. Det kommer helt ann på årsaken...

 

Er årsaken bruken av alkohol, eller er det at personen misbruker alkohol. Er bruken forbundet med ting i livet til den andre personen, kan han kanskje få rettet på det..å dermed nyte alkoholen uten at problemer dukker opp vil han fremdeles kan nyte alkohol. Dette er viktig å skille.

 

Det er også viktig å ha litt takhøyde for å ordne på problemer i et familieliv mener jeg. Hele livet er i bevegelse, det vil være uungåelig å ikke støte på problemer. Det er derfor viktig å kanskje sette en del rammer for den hjelpen man kan gi og er villig til å gi i et forhold.

 

Forventninger vi har til den annen part kan også skape selvoppfyllende profeti. Det jeg mener er at det er viktig å vise tillit, også noen ganger i situasjoner der man kanskje ikke har det.. da må den andre personen kanskje strekke seg litt lengre for å bevise hva han er god til.

 

Det hviler et ansvar på begge parter å prate, er dere gode på dette? Det er viktig å kan prate om de ting det faktisk gjelder...uten at andre ting blir tatt opp. Ta opp det som gjelder for dere to. Det kan kanskje være lønnsomt å sette av tid til akkurat en slik snakk f.eks en halv time. ..dermed blir samtalen mer konsentrert om det som faktisk gjelder. Bare et tips.

 

Jeg vil ikke si noe om hva ditt forhold skal innholde, eller hva det vil si å elske et annet menneske. For meg er å elske det som er godt og ondt, å være tilstede. Videre ønsker jeg ikke å være naiv å tro at jeg og han har det samme forutsetningen, dermed vet jeg at livene våre i forkant spiller en vesentlig rolle på hvordan vi er som mennesker, og hvordan vi takler ulike situasjoner. Derfor er kjærlighet en verdi vi tilegner et annet menneske. Det er et arbeid som krever mye fra to stykker som har valgt å elske hverandre.

 

 

 

 

[Jordbæret <3]

Jeg er faktisk enig med Synnøve F. Kunne vært meg som skrev det innlegget. Har opplevd akkurat det samme. Men samtidig har Anonym 15:41 gode poenger.

 

Jeg prøvde alt i forhold til min eks. Men han måtte innse til slutt at han hadde et alkoholproblem fordi det var alkoholen som styrte han, ikke omvendt. Og når det er slike ting som at hele mennesket blir forandret, er det et skummelt tegn. Et alkoholproblem er ikke bare når det drikkes hele tiden, men også slike ting som HI og SynnøveF nevner.

 

Jeg vil ikke komme med noen råd, men uansett må noe gjøres. Slik det er nå, kan det ikke fortsette!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Du har all grunn til å bli sint og frustrert! At han er ute med venner og fester litt i ny og ne uten deg er vel helt i orden, men alt med måte.. Hvis min samboer hadde kalt meg "tyrannisk bitch" og "drittkjærring" hadde jeg rett og slett bedt han flytte ut. Man kaller ikke kjæresten sin slike stygge ting, det er direkte respektløst. Du kan ikke godta slik barnslig og umoden oppførsel, det er rett og slett lavmåls.

[Anonym bruker]

Ser at du har et avklart forhold til hva du føler om dette. Har du forklart det til han? Så bør du kunne appellere til hans empati, fremfor å fremkalle motangrep. Er uansett veldig enig i at dette er uakseptabelt for en som skal bli far. For eksempel: Hva hvis du får rier når han er på fylla, har du en rask fødsel får han ikke vært med! Hva tenker han om det?

 

Skriver dette mens jeg er alene med mitt barn på 4 år, og er gravid i uke 31. Mannen min er på julebord. Han pleier ikke å få trøbbel med alkohol. Men vi har uansett blitt enig i at han skal begrense seg veldig nå. Kun ett glass vin og en liten akevitt. Har sett mye alkoholrelaterte skader i jobben min, og vil ikke at det skal skje han. Poenget mitt er at jeg ikke er fanatisk, men jeg mener du har all grunn til å tenke som du gjør. Viktig å sette klare grenser. Du har jo allerede sagt ifra tydelig. Samtidig kan det jo hende at han blir stressa og agressiv av at fødselen nærmer seg. Kanskje greit å vente litt med store avgjørelser om parforholdet nå? Men heller sette seg en frist, for eksempel ta det opp når ungen er 6 måneder, og så ett år. Uten bedring da er det ut.