Ingen biomødre her som har barna sine 50%?

[Anonym bruker]

Virker som de fleste fedrene som beskrives her inne, har barna kun annenhver helg... Kan ikke skjønne at normalen er at alle menn går med på så lite samvær... (selv om jeg skulle ønske det for min egen del, min samboer ønsker vår baby 50% ved et evt. brudd, noe jeg syns er en grusom tanke...)

For de biomødre som bare har barna 50%, åssen funker dette? Er ikke savnet etter barna enormt stort?

Kan en far kreve å ha et barn under 1 år annenhver uke?

Han har 2 barn fra før som han har kun annenhver helg og ønsker ikke mer samvær enn det.. Rart at han ønsker å ha den kommende babyen 50% ved et brudd da (noe som fort kan skje etter store problemer i forholdet vårt over lengre tid)

Syns dette er kjempevanskelig og er livredd. Føler at jeg må bli i forholdet bare for å slippe sorgen og smerten ved en barnefordelingssak..

 

[Anonym bruker]

Nei ingen kan tvinge igjennom en 50% ordning for et barn under 1 år. Det skulle da bare mangle, tenk hvor opprivende det må være for en liten skjel. Det er jo ille nok for dem som er i tenårene. Synest det er på grensen til barnemishandling å ha enslik ordning for små barn, men det er jo meg personlig.

[Anonym bruker]

far har ikke rett på 50%, kun hvis du skriver under på en slik samværsavtale. Han har kun rett på 1 dag i uka og annen hver helg. Når de blir en vis alder har barna rett til å ha noe å si i saken. MEn det er lenge til... Så ikke tenk på det...

[Anonym bruker]

Jeg er biomor og har 50-50 deling med far.

 

Det var en tøff overgang når vi startet å ha barnet annen hver uke, savnet er stort, men etterhvert satte jeg mer og mer pris på det. Jeg har hele tiden visst at barnet har det godt hos far. Det tror jeg er viktig, hvis man skal klare å slappe av.

 

Jeg fikk anledning til å jobbe ekstra de ukene far har barnet, og fikk bedre tid til å være mor de andre ukene. Mitt sosiale liv ble merkbart bedre. Når jeg etterhvert fikk kjæreste fikk jeg anledning til å være kjæreste uten å involvere barnet før det var klart og sikkert at det var et stabilt forhold.

 

Etter flere år med 50%-samvær venter jeg og kjæresten min nå barn sammen, og nå blir det nesten litt rart å skulle ha et barn sammen med oss hele tiden. Vi er blitt veldig komfortable med å kunne ha mye voksentid uten å måtte ta hensyn til noen. Men, vi gleder oss selvfølgelig.

 

Vi pleier å gjøre unna oppussing, lange handleturer ol når det bare er oss. Barne-ukene er veldig barnevennlige. Det nye barnet vil sånn sett måtte være med på mange "kjedelige" aktiviteter som det eldste slipper.