downside ved alenemor-tilværelsen...

[Anonym bruker]

Skulle egentlig fått besøk av en av mine beste venninner i dag, men hun dukket aldri opp. Saken er at vi ikke har hatt noe særlig kontakt siden sommeren. Den nye kjæresten hennes har akkurat flyttet inn og hun er dessverre av den typen som tar avstand fra sitt eget liv så fort hun går inn i et nytt forhold. Denne gangen har jeg vært bevisst på det og ikke tatt kontakt med henne heller, før hun endelig kontaktet meg forrige uke og lurte på om hun kunne komme på besøk til meg og sønnen min,noe jeg gledet meg til. Hun har ikke gitt lyd fra seg i hele dag, men så hun var pålogget på facebook nettopp.

På tirsdag skulle jeg egentlig hatt besøk av ei annen venninne. Hun bor på en annen kant i landet, men er oppvokst og har familie her i Oslo. Hun hadde med seg sin 1 år gamle sønn og skulle være her fra torsdag til onsdag. Vi avtalte at de skulle komme på ettermiddagen på tirsdag etter jeg var kommet hjem fra skolen, og jeg vasket og kjøpte inn middag til oss. Gledet meg veldig fordi hun ikke har sett sønnen min på over ett år nå. Så ringte hun tirsdag morgen og sa hun hadde flydd hjem to dager tidligere i stedet, på mandag ettermiddag. Greit nok det, men kunne hun ikke si fra om det litt tidligere da?

Kjenner at dette er litt toppen av kransekaka for meg nå, fordi jeg føler at jeg blir tatt for gitt ganske ofte. Siden jeg er alenemor og singel kan man bare regne med at jeg sitter hjemme allikevel liksom. Syns det her skikkelig sårt! Syns dere jeg overreagerer her eller?

[Anonym bruker]

Nei, jeg skjønner du ble skuffa.. Hadde jeg også blitt..

[tonebf]

nei jeg skjønner også at du ble skuffet, det ville jeg også blitt

kjedelig at du har det sånn, de venninnene virket ikke som de beste om jeg kan si det

[Anonym bruker]

Syns ikke du overreagerer i det hele tatt. Neste gang hun ringer, får du bare si at du er opptatt eller noe. La henne få vite at hun ikke kan ta deg for gitt.

[Anonym bruker]

Du overreagerer ikke !!!

Har det sånn jeg også....Tidligere var jeg alltid ute med vennene mine, har mange, vi tok ofte en pils etter jobb, trening, ut å spiste, middager hjemme hos hverandre... Men, vet dere hva ? Nå er barnet 8 mnd...og hvor er vennene mine??? Borte !!!

Gudskjelov har jeg dagtid venner som også har barn, men familie, så helgene er jeg MYE alene..

 

Jeg blir såret jeg...

[Anonym bruker]

De som har venninner som har barn, er heldige. Jeg har bare venninner uten barn, og det kan være slitsom noen ganger. For de gangene jeg når jeg ikke finner barnevakt, så ringer dem alltid og innvitere meg på et eller annet. Og de gangene jeg har klart å få tak i barnevakt, så er det ingen som kan. Alle er single eller ha type, så dem jobber om dagen og går ut om kvelden. Jeg selv går på skolen, men ikke hverdag. Så jeg skulle ønske at jeg kjenner noen med barn som jeg kan av og til henge med på dagtid, jeg

[Gjest]

skjønner godt du ble skuffa! Det er ofte slik at folk tar for gitt at vi alenemødre sitter hjemme, har også lagt merke til at folk tror at siden vi er alene med ett/flere barn så er vi plutselig blitt invalid på ett eller annet vis og dermed bli latt utenfor det gode selskap...

 

merker selv at mine venner tar for gitt at jeg alltid er hjemme og når jeg har barnefri og har lyst å dra ut er alle plutselig opptatt fordi de skal på byen/ fest osv.. vel jeg er jo flyttbar jeg å så hvorfor kan man ikke være med dit de skal?

 

og det sureste av alt når man har skaffet barnevakt for å dra ut med en venninne også ringer hun ikke før like før man skal ut og sier at hun ikke kan likevel.. den er sinnsykt kjip!

[Anonym bruker]

ja,skjønner ikke hva som er vanskelig med å si fra om sånne ting i god tid i det minste! Er bare så sinnsykt lei av å bli bortprioritert og tatt for gitt.I tillegg da av venninner som godt vet hva det innebærer å være alenemor.

 

HI

[Gjest]

i feel you! det er akkurat som om vi er blitt spedalske fordi vi var så grusomme å bli alenemødre..