Er dere redde for døden?

[M by M]

Altså redd for å dø selv? Må si at etter jeg fikk barn, har jeg vært veldig redd for det. Før det var det på en måte greit, ikke noe jeg ville så klart, men helt ok at det skjer og man vet ikke når. Sånn er det bare. Men etter jeg fikk barn, har jeg vært skikkelig redd for det. På grunn av følelsen at det er noen som virkelig trenger meg og om jeg hadde gått bort for tidlig, så hadde det vært forferdelig.

 

På den andre siden er det vel naturlig å være redd for døden når man er ung. Det er da unaturlig å dø. Jeg møter eldre mennesker i jobben min hver dag og de fleste av disse har innfunnet seg med det, de er klare og ferdige med livet. Gjort det de skal.

 

Jeg har ihvertfall ikke gjort alt jeg skal :-)

[Gjest]

Jeg er veldig redd for å dø for tidlig men er ikke redd selve døden nei, da skal jeg nemlig treffe pappan min igjen og det kan jo bli litt av en reunion hehe

[Gjest]

er ikke redd for selve døden.

At døden er det verste som kan skje tror jeg er en stor misforståelse.

selve dødsøyeblikket er nok ikke noe fælt, siden hjernen utløser alt av naturlige drugs. så gjør nok ikke spesielt vondt.

og så er man jo død. er ikke så mye som kan skje da. enten skjer det ingenting og man vet ikke at man er død, ellers så havner man i helvete eller himmelen. helvete har jeg svært liten tro på.

 

Eneste som plager meg er å dø fra mann og barn. det vil jeg ikke!

men det er ikke av egoistiske grunner, men for deres del.

 

Jeg tror menneskets frykt for døden er sammensatt av 3 elementer:

-egoisme

-materealisme

-frykt for det ukjente

[Gjest]

Ja, absolutt. Tror ikke på noe liv etter døden, så det er vel ike noe å se frem til...

Har blitt verre etter at jeg fikk barn :-(

[Gjest]

Det er jo ingen som overlever livet da, men er redd barna mine skal stå uten mammaen sin ja.

[Fantasiløs m/ 2 vakre gutter]

Er ikke redd for selve døden!

 

Men er redd for at jeg skal dø tidlig ja! Ikke se familie og venner lenger, og ikke vite hvordan det går med dem i ettertid!

[Gjest]

Det gjorde ikke jeg før heller spetakkel

[Gjest]

ED-DA : signerer din. jeg er også redd for at mitt barn skal vokse opp uten mammaen sin. (eller pappaen sin for den saks skyld)

[Gjest]

Neivel. Jeg har da også opplevd litt, men har dessverre ikke endret mening.

[Gjest]

jeg har panikkangst i forhold til det å dø så kan vel trygt si at døden skremmer vannet av meg og det ble ikke noe bedre å få barn å tenke at jeg må dø fra han en gang i tiden..

[Allean, Fia og lillebror]

Jeg er ikke redd for å dø, Men som dere andre sier her, så har nok følelsene endret seg litt etter at jeg fikk barn. jeg er ikke engstelig for min egen del. Men vil ikke at barna mine skal vokse opp uten mamma...

[Minesmå:)+en til!]

Døden skremmer meg ikke, men det å da ikke få være mamma til barnet mitt er uforståelig skremmende. Vil ikke dø fra alle jeg er glad i... forferdelig tanke! Vil ikke dø fra alle som er glad i meg.

 

Har sett mormor dø, og det var kjempefint å fredelig. Jeg vil dø slik....bare sovne inn av ren alderdom. Off, jeg har mistet alt for mange fortidlig, og vil ikke at mine barn skal være uten mamma når di er små...

 

Ingen overlever livet!

Vi må ta vare på hvert sekund vi er her...selv om det ikke alltid er så lett i en travel hverdag!

[rødt&blått]

Har aldri vært redd for døden, men etter at jeg ble mamma har jeg blitt redd for å dø fra snuppa. Kanskje det er mest av egoistiske grunner, for hun vil jo klare seg uten meg..

Jeg vil jo støtte henne og kunne gi henne råd og trøst opp igjennom årene. Vil se henne finne kjærligheten og selv få barn. Gi fra meg råd fra min egen livserfaring og se henne vokse opp.

Tror jeg ville ha "gått igjen" og ikke funnet roen om jeg hadde dødd nå!

[Stratos med 3 barn]

Nei jeg er ikke det, men jeg har et behov for å prate med mannen min om det og det har IKKE han!!! Han blir så sinna.... Men jeg synes det er viktig at folk rundt meg vet at jeg helst vil doneres bort om de finner noe som kan brukes OG at jeg håper han finner seg ei ny koselig dame som tar til seg våre barn som sine OG at de husker meg på en positiv måte alle sammen, men ikke lar seg "plage av mitt spøkelse". Om du forstår.

 

Ikke redd for at de som er eldre enn meg skal dø når deres tid kommer. Eller dyra mine når de blir syke og gamle, MEN mannen min, søsknene mine, venner og barna våre vil jeg helst daue før ja! Veldig redd for å miste noen av de.

[æsj altså!]

Tja, har egentlig ikke tenkt så mye på det. Men veldig redd for at mine kjære skal dø. I natt drømte jeg at jeg døde.... Også leser jeg dette innlegget nå.... Så nå kjenner jeg litt panikk i kroppen.... HJelp, håper ikke dette er tegn på at noe fælt kommer til å skje...

[camilla^]

Nei, jeg er ikke redd for døden. Aldri vært det heller.

 

Sefølgelig hadde det vært trist å måtte forlate mann og barn, men ikke redd for døden av den grunn.

[Tøysetipp]

Jeg er ikke redd per nå, men ville blitt uhyre redd dersom jeg hadde fått dødsdommen. Kanskje ikke redd er det rette ordet. Jeg ville blitt fryktelig lei meg for at jeg ikke fikk fulgt opp datteren min. Og for at hun ikke fikk vokse opp med sin mamma.

 

Jeg har blitt mer bevisst etter at jeg mistet moren min selv. Og følge henne på vei mot døden var en forferdelig påkjennig. Men hun forlot verden på en fredfull og rolig måte. Så jeg er ikke redd.

[Gjest]

Jeg er redd for å ikke få se barnet mitt vokse opp....