Tanker ved en barneseng...

[Lillegull2008&2010]

Det er kveld, jeg står ved sengen til den lille jenta mi. Jeg ser undrende,- har du sovnet alt, sovnet før jeg rakk inn å synge nattasang med deg -og si godnatt? Det er bare en liten stund siden du ropte : "Kom inn til meg mamma, det er noe jeg vil si deg". Stemmen min var vel litt trøtt, litt hard da jeg svarte: "Ja da, vent litt, - jeg må rydde etter deg først". Det lå leker, bøker og klær overalt. Jeg ryddet og sa: "Se nå er jeg ferdig, - nå kommer jeg til deg". Da svarte du ikke, nei for du sov.

Jeg blir så liten, så fattig og veik, der jeg står ved lille sengen din. Du trodde vel det nå, at mamma svek deg. Hvorfor gikk jeg ikke med det samme du ropte? Jeg kunne vel ryddet etterpå, da du hadde sovnet. Nå får jeg ikke vite hva det var du ville si. Var du sorgfull for noe, ...eller glad? Skulle du fortelle om hvor flink du hadde blitt å plystre, ...eller spørre hvor skyene er om natten? Skulle jeg fortelle om engler, om himmelen, ...eller om stjernen som tindret så klart? Jeg får ikke vite det nå, du sover.

Snart er du stor, blir voksen, drar ut. - Da trenger du ikke lenger rope på mamma. Du er ikke lengre min lille jente, ...jeg vet vel knapt hvor du drar, her jeg sitter alene i stua. Den er ryddig og fin nå. Det ligger ikke lenger leker og slenger. Da tenker jeg: Hvorfor maste jeg slik ? Hvorfor hadde jeg så liten tid ? Hva gjorde vel rotet mot det å kjenne to barnearmer om halsen min, og en munn så varm hviske imot øret: "Mamma jeg er jenta di". Jeg bøyer meg ned. Da ser jeg en tåre som ligger på kinnet ditt. Den bevrer og skjelver før den renner. Jeg stryker deg så forsiktig over luggen din. "Tilgi meg, jenta mi". Da våkner du brått og slår øynene opp. Du drar meg så fast ned til deg. Munnen hvisker mot kinnet mitt : "Jeg er så glad i deg mamma, det var det jeg ville si deg. "

[Lillegull2008&2010]

ikke en selvopplevd opplevelse altså, men et ganske sterkt dikt jeg fikk av søstra mi som har 3 barn. Jeg venter min første..

Man venter kanskje med å rydde neste kveld ja.. skulle lese det opp til samboer, å klarte det akkurat før jeg lo og gråt om hverandre

[Gemini7]

snufs. det var fint. Ja, man tar seg i blant i å tenke slik i an travel hverdag. Man blir vant til at de små kommer opp gang på gang hver kveld og "maser", eller roper fra rommet sitt, og man angrere i blant at man svarte så surt fordi man er sliten. de har så mye energi og det er ikke rart de vil være med de voksne, ha selskap og kos. Tenker av og til slik selv når jeg står ved senga hennes og hun endelig har sovnet. En dag er de store, og vil ikke lenger ha klem av mamma før de legger seg.. det går fort.

[Gjest]

Sitter og gråter her nå,,,

skal lagre dette og ramme det inn som en påmindelse dersom jeg skulle bli så heldig å få barn en gang.....