hva tenker dere................?

[Bægge dætern]

jeg lurer på en ting: er det sånn at barn "tar ut" sin frustrasjon mot foreldre og er greie i barnehagen?

at de slår og skriker til mor og far og er engler hos dagmamma/barnehage?

ofte forklares denne adferden med at det er normalt å være modigere sammen med de man kjenner godt og de fleste pedagoger trøster oppgitte foreldre med at dette er HELT NORMALT.

men er det det? er det den eneste forklaringen?

slår deres barn dere (1-2år), roper/kjefter (3-5)?

hva tenker dere?

[phantomet]

Nå fikk jeg tusen tanker i hodet. Dette er jo et tema jeg er svært opptatt av...og her får du noen av mine umifddelbare tanker, som en "mini" brainstorm...*ler*

 

Jeg vil ikke si at det ene er mer normalt enn det andre, men jeg vil bekrefte min enighet vedrørende tryggheten barna føler sammen med sine foreldre, som gjør at det er mulig å la følelsene får utløp.

I barnehagen er det mange flere hensyn å ta enn de som omhandler kontakten med barn/ voksen - barn/ grensesetter. Det er andre barn i relasjonen, det er flere voksne tilstede, det er muligens flere gjentakende overganger i en styrt hverdag enn det er i hjemme, slik at barnet med jevne/kjente intervaller tas ut av en setting for å starte med noe nytt. Det er jo kjent at slike overganger enten kan være til bekymring, når de fungerer dårlig, eller de er et gode, for barna får nye impulser og endret sine handlinger.

Det er også en mer sosial kustus i et lite "samfunnW" som den som finnes i barnehagen. Barna tar etter hverandre, de finner sin plass i "samfunnet" og føler trygghet ved å erverve seg oversikt og avslørelser i hverdagen. Dermed går mye energi til nettopp dette....

 

Når det gjelder hvorfor barna oppfører seg på en måte som vi foreldre ikke liker, så kan det være mange grunner til dette.

Det ene kan være det rene opprøret mot foreldrene som følge av løsrivelsesprossene som foregår.

Det andre kan være at barna bygger opp frustrasjoner i andre settinger der det er mindre annledning for ventilasjon, og dermed lar dette komme til overflaten når de er hjemme i sine egne omgivelser.

Det kan være at barnet ikke føler seg nok bekreftet. Enten i sin vanlige hverdag eller i spesielle situasjoner.

Og så kan det rett og slett være at barne speiler den forventede oppførselen som foreldrene har skapt vedr. sitt barn...

 

 

[Maud]

Phantomet har allerede gitt deg et godt svar, synes jeg. Jeg tenker at det er "helt normalt", eller i hvert fall at det er vanlig at barn tar ut mer hjemme enn borte. Barnet vurderer sine sosiale relasjoner og skjønner at det risikerer mindre ved å være ufyselig hjemme enn borte. Mamma og pappa er jo glad i meg uansett. Jeg tenker at det viser at barnet klarer å differensiere mellom ulike relasjoner og at det gjør en riktig vurdering fordi tilknytningen til de hjemme er trygg.

 

Det er ikke det samme som at jeg synes foreldre skal slå seg til ro med at det er greit og at det er sånn det må være. Begge mine gutter har i en liten periode prøvd seg på å slå når de ikke har fått det som de ville. Jeg har vært streng og vist hver gang at det ikke er greit. Det har gitt seg etter kort tid. Min eldste er en rolig fyr med lite temperament så jeg har ikke opplevd roping og kjefting. Frykter at det kan komme hos minstemann, men håper vi klarer å plukke det av ham raskt dersom det dukker opp.

 

Jeg mener at barns emosjoner skal anerkjennes. Det er lov å være sint, frustrert og lei seg, men det er viktigere å skjønne hva som skjer enn å "bade" i følelsene. De fleste av oss har jo opplevd hvor lett det er å finne på nye ting å være lei seg for når vi først er triste og tilsvarende med sinne. Det er ingenting som tyder på at Freud hadde rett i sin katarsis-tanke, altså at man må "tømme ut" sinnet eller sorgen. I stedet ser det ut til at det å fritt tømme ut, gjør sorgen større og sinnet mer langvarig.

 

Som foreldre blir derfor vår oppgave å gi de vonde følelsene passe mye plass. Ikke avvise barnet når det dukker opp ("Hvis du skal være så sint får du gå på rommet ditt. Du kan komme tilbake når du er blid"), men heller ikke nøre oppunder og gjøre det større enn det er. Når den verste stormen har gitt seg, pleier jeg å prøve å holde rundt, og sette ord på det jeg ser "Er du så sint du da?" "Uff, ble du så lei deg?" og tilby en klem, en hyggelig aktivitet eller bare ro. Ikke spørre om hvorfor, det er et vanskelig spørsmål, men kanskje komme med en gjetting dersom jeg tror jeg skjønner hva som utløste reaksjonen.

[Karomamma]

Hei!

Nå er jeg bare en legmann (i motsetning til de to over her) og en ganske uerfaren mor, men jeg tror du har rett.

 

Hjemme hos oss er det endel roping, men det er samtidig også endel "morostøy". Hvis lillemor er blysinna, prøver vi å la henne være i fred på rommet sitt og inkludere henne når hun har roet seg. Det er ikke under noen omstendigheter lov å slå eller sparke. Det har hun prøvd, forstått og gjentatt "ikke lov, alle barna blir lei seg".

 

Hun er bare 2 1/2, men en bestemt ung dame med mye temperament. Likevel er tilbakemelding fra barnehagen, besteforleldre og andre som passer henne, at hun er blid og fornøyd og flink til å kommunisere. I løpet av det siste halvåret har frustrasjonsutbruddene blitt merkbart færre og jeg vil tro det har noe med språkutviklingen å gjøre. Hun er sjelden vrang eller sinna hos andre enn oss. Heldigvis

 

Lykke til med "sinnataggen"

[Karomamma]

Altså... jeg mente at du har rett i at det er helt normalt.

Forresten så synes jeg det er synlig forskjell i barns temperament fra ung alder, også blant søsken.

[Attpåklatten :-)™]

Mye er nevnt her, og jeg kan også utifra egen erfaring med 3 barn si at begge deler er normalt, både å ta ut sin frustrasjon eller ikke. Kommer jo helt an på barnet. Jeg har opplevd begge deler, både en som ikke lot noen merke frustrasjonen verken her eller der, mens jeg har en som virkelig lar det komme ut, både her og der til tider.

Og etter diverse samtaler med barnehage, skolesystem etc så er det sunt nok at de får ut gruffet sitt, så lenge man forstår hvordan man som foreldre bør takle det. Jeg har funnet min måte og gjøre det på som fungerer med hormonbomba som jeg kaller henne og det er den varianten som Maud beskriver. Lar henne rase av seg det verste, for så holde rundt henne, og da kommer det gjerne frem hva som har skapt frustrasjonen. Med den andre så må man nesten dra ut av henne om det er noe. Det synes jeg er vanskeligere å takle faktisk. Sikkert noe med hvordan man selv er som person.

Med lille rosa får vi høre at hun er rolig og flink til å leke både i gruppe og alene, at hun ikke er spesielt vilter etc, men de ler når en av oss i familien kommer, for da er det reneste forvandlingen med henne. Da blir hun helt ellevill og løper rundt og ler høyt og er trassig om det skulle passe. Noe hun visstnok aldri er i barnehagen!

Nå er vi en leken familie med mye latter og fjasing, så det henger jeg på den kroken, og som flere nevner, med oss er hun 100% trygg så her kan alt komme ut....

Har opplevd at to av barna mine (de yngste) har hatt en periode med å skulle slå, det har med begge to kommet når de har begynt i barnehage av en eller annen grunn. Men blitt plukket fort av, for det er ikke tillatt her.

 

Ellers så tenker jeg at "jeget" skal utvikles hos disse små, de vil teste grenser og sette sine spor, mens vi kan holde ut hånden og veilede dem der det trengs:-) Jeg tror på at grensesetting gir trygge barn:-)

[Bægge dætern]

takk for spennende svar.

jeg spør, ikke så mye for å løse et problem, men for å få synspunkter på dette.

syns at forklaringen som går på at barn lever ut alle sine følelser sterkere der de er trygge noen ganger blir en hvilepute for foreldre som ikke makter å være tydelige forbilder og oppdragere for sine barn. jeg snakker da om relasjoner mellom forelder/ barn der den voksne er usikker og barnet tøyer grenser. videre mener jeg det i disse tilfellene er nettopp de ansatte i barnehagens trygghet og utvetydighet som forhindrer slik adferd her, i tillegg til de forutsigbare rammene.

jeg ser også det dere beskriver som endret oppførsel foran/sammen med foreldrene, men jeg vil påstå det er innenfor normalen : )

det er vel et tegn på "modne foreldre" ; )

syns det hadde vært spennende å høre i hvilken grad dere (siden dere legger for dagen stor innsikt i oppdragelse/ped) klarer å praktisere det dere vet om "overgangsituasjoner", avledning, tilstedeværelse forutsigbarhet og (dags)rytme hjemme hos dere selv?

 

 

[phantomet]

Jeg synes at det er artig at du drar igang en samtale/diskusjon om omkring disse tingene, for ved å dele får man jo nye impulser, sådd nye tanker og blir kanskje mer bevisst egne motiver og meningene bak gjerningene.

 

Her i phantomhulen har vi en forutsigbar hverdag. Ungene vet hva som skjer så godt som hver eneste dag, allerede fra de våkner.

Phantom-mannen er bestandig førstemann opp, og da vekker han junior og de eldste ungene, slik at de kan ligge og drunte i sengene sine mesn han er i dusjen...så pleier de største å kle på seg, før de kommer tuslende inn til meg som fremdeles koser meg under dyna. Kort tid etter våkner Måka og roper at han også vil være med, og tilslutt kommer junior tassende. Da har vi tid til en 5 minutters "møljekos" der vi ler og tuller, og snakker om de tingene som skjer ilåpet av dagen.

Når de store barna går ned for frokost og matpakkesmøring blir de to yngste kledd på.

Phantom-mannen tar dem med seg ned etter at tøyet er på plass, slik at jeg kan hoppe i dusjen..

Nede er alle igang med spising og ordning....og vi gjør vårt ytterste for at alle 6 skal få en god start på dagen.

De eldste sykler eller går til skolen, mens Junior blir levert. Her varierer det med hvem som leverer, mest pga eventuelle møter på jobben til mannen...men stort sett er det mannen som leverer og Junior elsker noen minutter ekslusivt sammen med pappa om morgenen.

 

Ved hentingen i barnehagen har jeg vært mest opptatt av å gjøre de sammen tingen hver gang. Slik at Junior avslører hvor langt vi er i prosessen før vi må si hade til vennene hans. Om han leker ute, gjør jeg ham oppmerksom på at jeg er kommet, fortelle at nå henter jeg tingene inne i garderoben, så han kan komme etter om en liten stund.

Noen ganger er han der på nuøll komma null, andre ganger tar det klengre tid..men fordi vi alltid gjør det samme, så er det lettere for ham å omstille seg til å dra.

 

Samtig som vi tilfører humor...Jeg har stor tro på dette i oppdragerrollen. Phantommannen han sin egen sjargong med ungene som de ler godt av. Om jeg som mamma hadde prøvd å etteråpe denne ville de ikke synes at det var like morsomt...*ler*

 

Barna her i huset har sine faste plikter, de deltar i felleskapet med sine bidrag og de har en forståelse av hvordan systemet virker, hvilke grenser som gjelder gjennom konsekvens, og en oppfattelse av at det er forskjell på hva den eldste får lov til og hva den yngste får lov til osv...

 

Vi er nok en svært kommunikativ familie, men vi driver IKKE med forhandlinger som grensesettende grep. Vi voksne beslutter de viktige tingene, barna kommer gjerne med innspill, for vi ønsker jo å høre hva de tenker, men til syvende og sist er det vi som bestemmer.

 

med Junior ser vi tendensen til å ligge et hestehode foran i forløpene er en fordel... Han avslører raskt hendelser, og er kjapp til å finne løsninger til sitt eget beste... Med ham har det vært svært viktig at vi har vært konsekvente i regelene våre. Og han vet når det er alvor og ikke, uten at det trenger å bli en stor konfrontasjon ut av det...

 

Leggetidene er også fastspikret. Og vi har aldri diskusjoner ala "Nå må du legge deg....osvosv" Vi gjør de faste tingene da også, i samme rekkefølg blir de lagt en etter en...

 

Vår største utfordring er at vi har to barn som bare er her 50%. Så det var viktig fra første stund å ha regler som gjelder uansett hvem som er her.

Mammaen til de eldste opplever mye mer krangling, uro og prøvelser hjemme hos seg, enn vi gjør. Jeg tror hun er mer opptatt av å ha et "venninne" forhold til sine barn en vi er her. Det rare for henne har vært at hun opplever at ungene foretrekker å ta opp problemer, bekymringer og snakke om tanker/ følelser her enn hjemme hos henne...

 

Nå ser jeg at det er sjanse for at min fortelling om hverdag ser overdreven ordentlig ut...men slik er det ikke ment å fremstille det. Vi har våre utfordringer i hverdagen, særlig knyttet til for mange aktiviteter for de eldste barna, men vi håndterer dem etter beste evne.

[Bægge dætern]

jeg syns det er interessant det du skriver om 50% barna, at de velger å utlevere seg til dere, med fasthet og regler, og ikke til den som forsøker å "komme innpå" (hvis jeg forstår morens metode rett).

jeg tenker at å være et voksent forbilde er undervurdert i dagens samfunn, det ungdommelige og impulsive hylles med det resultat at barna våre mister målet av syne, idealet er jo bare halvveis til målet....

et annet aspekt er jo at imformasjon om barneoppdragelse er så lett tilgjengelig og det fins så mange retninger å bevege seg i, jeg forstår godt at det er lett å bli forvirret og miste seg selv og egen integritet.

men det er jo o`g bra å tørre å ta til seg ny kunnskap og være nettopp i bevegelse. en tidligere tråd identifiserte jo dette som en god kvalitet ved mennesker...............og apropos den tråden så kommer vi kanskje tilbake til at alle de egenskapene der beskrevet er kjærnen i en god oppdrager..................metodikk til side.

 

som sagt er vi ferske i foreldrerollen, men har begge her i huset "lang" erfaring med barn fra yrkeslivet og det er spennende å oppdage hvordan erfaringer, forestillinger og kunnskaper kommer til nytte eller endres i møte med de nye erfaringene som foreldre.

vi er evig takknemlige for den erfaringen vi har ervervet oss og mener selv vi daglig høster frukter av dette. siden barnet vårt ennå er så lite er det først og fremst ved en god rytme og gode vaner at vår hverdag blir konfliktfri.

 

- og Phantomet, jeg syns ikke det høres så overordentlig ut, jeg syns det virker fornuftig og kjærlig jeg : )

[dritgrei hei hei!]

Jeg tenker også noe om dette kjenner jeg, og det første som slår meg er at jeg ikke kan henge meg på at dette er normalt. Klart det er normalt at unger hyler litt innimellom, og de vranger seg fordi de ikke vil ha på dress, de vil heller ha pysj - vel det kan jeg være med på at er helt normalt. Men jeg kjenner at når jeg ser at unger slår mammane sine, så knyter det seg i magen min... ikke fordi ungen slår, men av mors reaksjoner. Jeg mener nemlig at foreldre i stor grad har problemer med å være tydelige på hva som er ok oppførsel. En ettåring klasker jo løs på hvemsomhelst med hvasomhelst, likevel mener jag at man skal være tydelig på at det ikke er ok. i en barnehage er det som oftest strenge regler på hva som er grei og ikke, og andre barn fortelle hva som har skjedd, det er med andre ord helt tydelig hvilke regler som gjelder.

 

Når det gjelder meg selv så merker jeg at med en gang jeg blir usikker i min rolle... at jeg syns det er ekkelt å være streng eller vanskelig å sette grenser, så blir dritgreigutten rett og slett atal... ha nblir sint, han blirtrist, han blir sutrete han kaster ting... han har aldri slått meg han roper gjerne og er slett ikke på lag. Når lillepromprjenat ikke har tydelige rammer blir hun en sint kålmark. Jeg tror ikke mine barn blir sånn fordi de kjenner i sjelen at jeg ikke blir borte, jeg tror de blir sånn fordi de er usikre på min posisjon som mamma når jeg ikke er trygg i megselv.

 

Så - joda det er normalt å ha unger som bråker litt mer i heimen enn på skolen og i bhg, men mye av bråket tror jeg skyldes at vi som foreldre ikke alltid kan være så trygge i oss selv som et barn og vi selv egentlig skulle ønske. Resultatet av det er utydelige rammer og regler og vips så blir mange barn sinte....

 

:-)

 

 

det mener jeg ...

[Attpåklatten :-)™]

Jeg tror også på rutiner og forutsigbarhet når det gjelder barn, men ser også at en må være i konstant endring etterhvert som barna vokser til. For ulike aldre krever litt ulike former for forutsigbarhet har jeg sett, både ved egne barn og ved venners barn/tenåringer. Det er virkelig to fullstendig ulike verdener innimellom, å være småbarnsforelder og være tenåringsforelder.....På godt og vondt.

Men gøy er det:-)

 

Og konsekvent er det lurt å være i alle aldre:-)

[Bægge dætern]

åhh, tusentakk for så fine svar, jeg blir ordentlig glad nå jeg : )

 

tenåringer ja.........................................som attpåklatt sier. vi får håpe vi greier å modnes med dem når tenåra kommer, så langt våger vi ikke å tenke, husker med skrekk mopedkjøring, fester og sene kvelder og haiking hjem på natta. GI MEG STYRKE!!!

 

men vi satser på å følge den veien vi har staket ut og ha tillitt til at grunnlaget vi legger stein for stein er sterkt nok til å tåle noen skjelv.

 

takk for interessant lesning!

 

[Attpåklatten :-)™]

Takk selv:-)

 

Og ja, det å huske godt hvordan tenårene var, sier vel igrunnen sitt til hva man kan forvente;-))

 

Jeg har klart å akseptere at eldstemann nå sitter på med venner i biler.....selv om det var grusomt skummelt første gang;-)

Skal ha med tenåring på 15 med venninne til Hellas i tre uker til sommeren og det er med skrekkblandet fryd for jeg vet vel igrunn hva som venter....så ører og øyne må holdes VIDÅPNE så langt det lar seg gjøre. Har jo gått fint de andre årene de to har fartet med oss på ferie i ukesvis, men det ligger der hele tiden.

Å la eldstemann være alene hjemme i tre uker tør jeg ikke,selv om jeg på samme alder bodde for meg selv, men den sitter veldig langt inne kjenner jeg....må nok jobbe hardt fremover med meg selv på dette området... Så lille rosa er rene julekvelden for meg, bare glede og bekymringsløst so far! Utenom når pappan tar henne med på lange bilturer da..........sukk...;-)