Alene-mamma og sliter,han tar helt over:-(

[S&S has baby on board]

Heia.

Jeg er alenemamma og har enliten en på 15 mnd.Jeg stresser veldig av natur og tror gutten plukker det opp og "bruker det mot meg".Dere skjønner.....hjemme hos faren(som forøvrig bor hos forledrene sine) går alt som smurt.

Nå har de en slags atmosfære der hjemme som er veldig avslappende og anti-negativt.Jeg har merka det selv.

Det som frustrerer meg er at her hjemme så nekter han å spise.Jeg springer å henter alt mulig for å få han til å spise,men han snur bare kinnet til og nekter.Slik har han vært hele sommeren og,da jeg og faren bodde sammen(og det var en del krangling).

Han spiser godt borte hos dem.

Her hjemme våkner han mye på nettene,mens der borte sover han godt.

Er det rart jeg klikker snart!!?

Kan det være at han "har meg rundt lillefingen"?

Jeg gir etter en del da jeg ikke liker at han står å hyler i grinda f.eks.

Her har han jo bare meg å forholde seg til,mens hos dem så er det hele familien......sikkert mer gøy det.

Nå har han da gått i barnehagen i en mnd......men er hjemme for tiden pga sykdom(ALT det de får i b.h:-(......

Håper noen kjenner seg igjen der ute og forhåpentligvis kan komme med noen råd ang strukturering og rutiner.

Tusen takk på forhånd:-)

Hilsen Silje:)

[Anonym bruker]

Du må ikke gi etter selv om han skriker. Det plukker de opp med EN GANG og du vil få flere problemer.

 

F.eks den spisingen. Vil han ikke ha det som du setter frem så må du for all del IKKE hente noe annet. Da tar du det heller bort så får du vente til han blir sulten, evt neste måltid. Da lærer han at han må spise det du setter frem eller så får han fortsette å være sulten.

 

Vet ikke hva du gjør om natta når han våkner? Det skriver du ingenting om.

 

Men mitt råd er at du ikke kan gi etter for slike ting.

[♥♥mortil4♥♥]

Jeg kan kjenne meg litt igjen, da jeg ble alene med eldste jenta mi, når hun var ca 1 år. Jobbet 100%, og var sliten når vi kom hjem om ettermiddagen, og hadde ikke mye krefter til å "ta opp kampene", og ga lett etter.

Det jeg fikk erfare etter hvert var at dersom jeg bare lot være å dille, og dulle, så gikk det bedre, og bedre

Dersom hun ikke ville spise, så slapp hun (unger spiser når de blir sultne) og ville hun ha noe, så fikk hun hente selv - eller jeg var med henne, men hun matte prøve selv.

Hun våknet også mye på nettene, men jeg lot henne få komme inn til meg, og sove sammen med meg da. Det fungerte best for oss, og da fikk vi nå begge sove om natta.

 

Tror det er viktig, at du tar et valg, på hvilke ting du kan "se mellom fingrene" på, og hvilke ting du synes er viktig å kjempe om. Dersom dere kjemper om alt, vil du slite deg helt ut.

Men har du først sagt nei! ..så hold på det. Hvis du da gir etter, så vil han prøve seg hver gang, for å se om du kanskje gir deg

 

Dersom du har foreldre/søsken/venner som kan hjelpe til - bruk dem!

 

Det skit tøft å være alene med et barn, det skal jeg jammen skrive under på. Men dette klarer du

 

Det går sikkert bra skal du se )

 

Klemmer fra

[Mamoffen :)]

Hei Silje

 

Gutten din er endel frem og tilbake mellom deg og faren forstår jeg. Vet du, sannsynligvis er det deg han er aller tryggest på, trygg nok til å vise deg hvordan han har det. Liksom med deg også - når du er lei deg er det de aller nærmeste du tør vise det til, ikke sant?

 

Ta det godt imot, kjære du. Se han, anerkjenn han, lytt til han. Det er det han trenger. Er han utålmodig og lei, så kast det du har i hendene og sett deg ned med han. Stol på han, - han er det aller beste du vet, hva? Han gjør ikke dette mot deg, han gjør det for seg selv. Han trenger din kjærlighet og tålmodighet. Forsøk så godt du kan å vise han at du vil samarbeide med han, etterhvert vil han samarbeide med deg.

 

Lykke til, Silje - dette klarer du.