Jeg er så IRRITERT!!!

[Gjest]

Som jeg skrev tidligere denne uka er jeg muligens gravid etter ett uhell med det som bare kan kalles verdens mest crappy kondom. Jeg vet ingenting med sikkerhet før jeg kan teste meg, men kroppen min har kastet seg i graviditets-simuleringsmodus og for meg er det jo selvsagt vanskelig å ignorere murringer og ømme pupper.

 

For min mann, derimot, er ting litt lettere. Han kjenner selvsagt ingenting på kroppen (sett bort i fra litt angst, muligens.) og han forholder seg så skeptisk han bare kan til det jeg kjenner. Det hadde ikke plaget meg så mye dersom det ikke var stikk motsatt da jeg nettopp var blitt gravid med sønnen vår, da trodde mannfolket meg med en gang, tvilte ikke på at det jeg kjente var tegn på knocked-up-ness og gikk fra rom til rom med armene i været og skrek "Who's the man!" helt til noen (kan ha vært meg) forklarte ham at det var litt plagsomt.

 

Siden det denne gangen er svært uplanlagt tolker mannfolket heller alt jeg sier til å bety at jeg ikke er gravid, noe som gjør det tydelig at ikke bare tror han ikke på meg nå, men han gjorde det ikke forrige gang heller! Han bare tror det som passer ham! Jeg kan ikke si noe som helst uten at han heller skylder det på syklus/angrepille/naboen eller det at jeg muligens bare er sprø. Jeg skjønner han er desperat, men det er jeg også! Han gjør jo ikke ting bedre for meg på denne måten.

 

Så nå er jeg irritert/muggen/befridd for alt som heter tålmodighet for min utkårne. Han kan bare dette ned i dass for alt jeg bryr meg. Selvsagt har jeg litt mindre å si til ham (vil jo gjerne unngå å bite hodet av ham kontinuerlig) med det toker han som min umodenhet, for slik han sa det så fint så "må vi jo kunne snakke om det dersom jeg er irritert på ham". Problemet med det er at han er enormt vanskelig å overbevise om at han gjør/har gjort noe taktløst, og jeg orker bare ikke diskutere med ham i timesvis. Da venter jeg heller til jeg kan ta testen og bevise det for ham på en måte som han ikke kommer til å tvile mer.