Er psykisk sykdom god nok skilsmissegrunn??

[anonymnick]

Sikkert noen som blir provosert av dette. Jeg er gift og har to små barn. Mannen er under utredning nå og jeg tror han får diagnosen maninsk/depresiv eller bipolar lidelse. Han har vært slik noen år, men for hvert år blir det værre. Jeg ønsker egentlig ikke å skille meg. Jeg ønsker at barna våre skal få vokse opp med en far som ikke bare er til stede i helgene. Men jeg føler dette sliter så masse på forholdet vårt. I perioder føler jeg meg som en alenemor for tre barn, to små og en stor. Han kan være veldig flink å stille opp, men jeg kan ikke regne med at han gjør det. Dette sliter jo selvfølgelig også masse på han. I det siste er jeg blitt kjempelei, sur og sint. Jeg skjeller han ut når han ikke gjør som vi på forhånd har avtalt. Jeg føler dette går ut over mitt sosiale liv. I dag skulle jeg egentlig vært ute med barselgruppa. Men når hele morgenen har gått med til frustrasjon og sinne og en mann som er lei seg klarer jeg ikke gå ut og møte folk og late som ingenting.

 

Vi går i parterapi, men jeg føler ikke det hjelper så masse. Terapauten er kjempeflink. Men det er så stort skille mellom hvordan mannen min ønsker og mener at ting skal være og hvordan de virkelig er. Han kan sitte i terapien og love det ene og det andre. Men både han og jeg begynner etterhvert å vite at det ikke blir slik. Jeg sliter med å tro på han når han lover noe. Og jeg sliter med å tro at han virkelig er glad i meg. Jeg er rett og slett utslitt. Jeg tenker at slik som dette livet er blitt hadde jeg kanskje vært en bedre mor om jeg hadde ansvaret for barna alene... Føler meg totalt mislykket. Vil det beste for barna mine. De trenger jo faren sin. Har ingen å prate med og er redd for å gjøre alt værre for mannen min....

[mamma39]

Hei.

 

Sliter med det samme jeg, mannen min er også psykisk syk.

Har de samme tankene som deg. Har forsatt ikke bestemt meg for hva jeg gjør.

har du msn?

 

hvis du har kan vi prate mer der.

 

Klem

[Salat]

Det viktigste er jo hva du føler, ikke hva alle andre synes! Så i ditt tillfelle er det bare du som kan avgjøre.

[Gjest irismor]

Det første som slår meg er jo at barna trenger faktisk en mamma som står oppreist også. Hvis det fortsetter som dette fremover, ja hvor ender du da til slutt. Orker du dette presset, eller vil det til slutt knekke deg. Barn trenger faste holde punkter og for meg høres det ut som det kun er deg de får det av. Tenk på barna også.

 

 

Men bare for å svare på det egentlige spørsmålet. Folk skiller seg av mange grunner, om du ønsker å ta ut skilsmisse for å overleve i dette forholdet så gjør det som er best for deg.

 

 

Lykke til videre c",)

 

Klem

[Gjest]

Huff, skjønner godt det må være vanskelig å være i et forhold til en med den diagnosen. Har et familiemedlem med det samme, og det er jo som å forholde seg til en "berg og dal"-bane....

Må innrømme at jeg trekker meg vekk og beskytter barna når det er på det verste,

 

Har ikke noen råd, men forstår deg godt!

[anonymnick]

Har prøvd å sende deg en pm... :-)

[mamma tiL 1stor+2små]

Forstår at dette kan være slitsomt. Du sier dere går i parterapi,er den inne psykologien,dere har fått tilbud om dette,hvis ikke,hadde jeg prøvd å fått parterpi hos en psykolog eller på poliklinikken.

 

En bipolar lidelse/mansik depresiv,kan utarte seg på mange måter. Helt fra nesten ikke å merke at personen svinger i humør,til at personen kan være veldig deprimert,for så å bli manisk. Å sette likhetstegn med alle som har den diganosen,er farlig og feil.

 

Nå vet jeg ikke hvordan mannen din er,men du må tenke på hva som er det beste for barna dine og deg selv,deretter. Som en nevnte ovenfor,så trenger barna en mor som er oppreist. Enkelte med bipolarlidelser,går det ann å leve et langt liv sammen med,andre ikke.

 

Er han så ustabil at barna merker dette og blir redd og skremt,eller merker de det nesten ikke,bare at pappa er litt lei seg av og til og kanskje har litt mer humør en annen dag.

 

Dette er veldig vanskelig å svare på for andre. Jeg håper du finner den beste løsningen for alle parter.

 

 

Oppmuntringsklem fra meg

[anonymnick]

Vi går i parterapi hos en psykolig på familiekontoret her vi bor.

 

I perioder kan mannen min har det helt greit. Siste "maniske" periode var værst og den kom akkurat i siste del av svangerskapet mitt. Han hadde slett ikke kontroll. Han kom da i behandling, endelig! Dette er snart et halvt år siden og nå er han i en mer deprimert fase. Men noen dager går greit og han står opp og gjør det han skal. Andre dager ligger han i senga og har vondt. Han har også endel fysiske plager. Kaster opp, vondt i hodet, får lett influensa osv. Det er først nå vi har barn som er store nok til å forstå, den minste er bare noen mnd. Tror faktisk eldste merker mest at mamma blir sint på pappa. Hun reagerer svært lite på hans oppførsel. I hans maniske periode ble hun beskyttet fra det mest ukontrollerte, ellers var han nok bare veldig morsom å være sammen med fordi han fant på masse hele tiden. At han nå ligger i senga reagerer hun ikke på. Men at mamma er sint er værre. Tror nok at jeg er den trygge personen i hennes liv og at det blir vanskelig for henne å se mag sint. Jeg prøver virkelig å unngå at hun opplever det, men av og til sprekker jeg. Hun vet at det ikke er hennne jeg er sint på og er en veldig trygg unge heldigvis. Men det føles så unødvendig at hun i det hele tatt skal oppleve dette.

 

Håper terapien kan hjelpe oss å se løsninger. Jeg vil jo bare det beste for alle....

 

Takk for all oppmuntring!! Det varmer... :-)

[Gjest]

For å svare konkret på det du spør om, så ja, det kan det være.

 

Håper du velger det som er best for deg og dine, en slik lidelse er ikke enkel å leve med hverken for den syke eller for familien.

Jeg har en onkel o en kusines mann med samme lidelse, begge skilt pga sykdommen:(

I lengden har det vist seg å være det beste for alle parter.